Morisme - pappa er ikke likestilt

Jeg innfører herved et nytt begrep: morisme. Med morisme mener jeg fokuseringen på mor som overlegen omsorgsperson og forelder. Jeg opplever at morismen er sterkt representert i dagens Norge, også blant yngre voksne og ferske foreldre. Pappa er ikke likestilt med mamma. Jeg skal gi noen eksempel.

1. En mann jeg kjenner er på helsestasjonen med sin baby. Helsesøster ser ham i øynene og spør: "Vil mor at barnet skal veies?". Hun går med andre ord på autopilot, hun ser ikke en gang at det er en far hun har foran seg.

2. En mann som står meg nær var på foreldremøte i barnhagen. Det var mange fedre på dette møtet, og det ble bemerket: "Så fint at det er så mange pappaer her da! Det er moro." Ikke særlig anerkjennende å høre for fedrene. Som om det var noe kuriøst over at så mange menn faktisk stilte opp på møte som omhandlet deres barn. Foreldremøte fortsatte med mange presentasjoner og gjennomgående ble uttrykket "mor og barn" brukt - med en overvekt av fedre tilstede.

3. Svært mange par jeg kjenner eller har snakket med har kommet med følgende type uttalelse når det gjelder svangerskapspermisjon: "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forledrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme". Jeg kommer tilbake til dette punktet om litt.

Staten favoriserer mor
Morismen er også offentlig regulert, her er noen eksemepl:
- Barn får automatisk samme fastlege som mor
- Barn flytter automatisk på mors flytteregistrering
- Barnetrygden kommer automatisk inn på mors konto

Denne myndighetsbaserte forskjellsbehandlingen viser at likestilling mellom kjønnene er misforstått til å kun omhandle rettigheter for kvinner. Vi har da vel kommet lenger enn dette!

Person avgjør
Om man er en god forelder avhenger ikke av kjønn, men av hvem man er som menneske. Jeg mener mange gjør seg selv og sine barn en stor bjørnetjeneste ved å nøre opp under holdninger som går på at mamma er bedre enn pappa. Hva er det som tilsier at dette er riktig? Det er jo den enkelte persons intellekt, evne til empati, omsorgskraft og oppmerksomhet som avgjør hvor godt man mestrer rollen som forelder - alle andre relasjoner for den saks skyld.

Velger vi bevisst?
Offentlige reguleringer preger våre liv. Som sosialliberaler har jeg liten aksept for at myndighetene begrenser mitt og min families liv ved å legge føringer på rollen som foreldre, ved å favorisere mor. Likevel er min mening at de viktigste utfordringene ligger i den private sfæren. Det handler om holdninger. Om oppfatninger. Om noe gammelt noe som henger i.

Det er fortsatt mange av dagens småbarnsforeldre som har vokst opp i hjem med svært tradisjonelle kjønnsrollemønster. Mor hadde omsorgsanssvaret for barna. Far var forsørger og jobbet ute. Når vi vet at barn lærer av hva de ser foreldrene gjør, ikke hva de sier, så er det forståelig at de gammelmodige kjønnsrollen reproduseres. Og dette skjer kanskje spesielt når barna selv har blitt voksne og reprodusert seg i form av å bli foreldre. Kan det være slik at det man lærte av foreldrenes liv videreføres som automatisk handlingsmønster? Er det slik at den rollefordeling man så i sin egen oppvekst blir fundamentet som preger egne valg? Det er sannsynlig, men jeg tror det er ubevisst. Og fordi det ikke er i tiden får vi nettopp uttalelsen "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forldrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme".

Vi mennesker er jo slik - vi må rasjonelt kunne forsvare våre valg. Det er vanskelig å si "Det bare ble slik. Vi har ikke tenkt så mye på det". Så kanskje er den egentlige grunnen ubevisst læring som favoriserer mor som overlegen forelder og omsorgsperson i forhold til far?

Vi må videre! Barna våre trenger oss som frie, selvstendig velgende foreldre! Far må anerkjennes som like verdifull omsorgsperson og forelder som mor. Bare slik kan vi få reell likestilling mellom kjønnene.

For å lykkes må myndighetene ta dette innover seg og sørge for lik behandling av mor og far. Men kanskje enda viktigere er det at hver enkelt av oss er bevisst våre valg og sørger for å ikke reprodusere gammeldagse holdninger på autopilot.