onsdag 16. desember 2009

On Minarets and Ian Buruma

In a recent article in the Guardian, Mountains and Minarets, Ian Buruma takes up the Swiss constitutional ban on minarets. He maintains that the ban had nothing to do with alleged worries about fundamentalism and the “creeping Islamisation” of Switzerland. To what, then, can we attribute the vote? Buruma provides an interesting, although troubling, answer: to Europe’s loss of religious faith:

“It is unimportant that many European Muslims are just as disenchanted and secular as their non-Muslim fellow-citizens. It is the perception that counts. Those soaring minarets, those black headscarves, are threatening because they rub salt in the wounds of those who feel the loss of their own faith”.

The Orientalist undertones of this reasoning are obvious. It tacitly implies that the ban is the fault of Muslims themselves; that they have brought it upon themselves by failing to modernise or even get rid of their faith, which strikes fear in the hearts of their not so self-assured fellow non-Muslim citizens.

Moreover, their minarets look like missiles, and that could be construed as an expression of Islam’s supremacy, as, indeed, the other Dutch writer, Ayaan Hirsi Ali maintains . As far apart as the positions of Buruma and Hirsi Ali may seem, they share a common explanatory frame of reference. They both point the finger of accusation at the Other: Muslims. Neither is critical of the exclusivist political discourses and practices within European political scene; these are simply rendered invisible. But public intellectuals should know better. They have an obligation to highlight the shortcomings of all ways of life.

I do not wish to excuse or wax apologetic on behalf of Muslims. They have certainly done very little to integrate Islam and themselves into mainstream European realities. Some live in Europe as if they never migrated.

Nevertheless, we must reverse the explanation offered by Buruma and Hirsi Ali. The ban does not reflect only an incompatibility of Islamic faith with Swiss or European values. It signifies something more profound and more disturbing: the problem of deviation from the enlightenment tradition. It is not loss of faith that makes people and governments act counter to secularism. This would imply that people who have lost their faith are normally intolerant towards faith as such, and, even more dubiously, that only religious faith can provide people with ontological certainty.

The problem is with political Islam, not with Islamic faith. More precisely, it is the conflation of Islam as faith and Islam perceived as a totalitarian political system. This perception, embedded in the ban itself, is what Buruma fails to scrutinize.

Despite its inflammatory rhetoric, Hirsi Ali’s explanation for the ban is far more benign than Buruma’s. While she is blunt to the point of being vulgar, Buruma is subtle and more complex. But it is, ultimately, he who offers the worst ideological explanation. It is no longer political expression of Islam which is the problem but Islamic faith as such which mysteriously presents a menace to Europe’s loss of faith.

One understands Buruma’s hesitation to directly identify the ban with the rise of political Islam. Had he claimed that Swiss Muslims were working to islamise Switzerland, or that Swiss identity was under threat from political Islam, he would have needed evidence which is not forthcoming: there are few minarets in Switzerland and most Muslims are nominal Muslims.

Yet Buruma’s preferred explanation fares no better. Swiss public opinion seems to have perceived a direct link between minarets and political Islam. If we attribute the ban to the Islamic faith somehow representing an ontological menace to the European “faithless” people, we are forced to conclude that Europe and Muslims are caught in a Huntingtonian vicious cycle of clashing civilisations. But in truth the rift between Islam and Europe is not that deep and there are points of contact to be explored.

A prerequisite for a successful integration of Muslims in Europe is that their religious beliefs are respected. But there is no respect for Muslims’ religious beliefs unless there is space for their religious practices. As all other religious beliefs, Muslim beliefs are embedded in rituals and rituals are enacted in places of ritual (churches, mosques, synagogues, etc).

Buruma’s attempt to attribute the ban to uncertainties following the loss of faith attempts to evade the real problem by masking it and thus refusing to take a critical look at one’s own position. That position is morbidly fascinated with the Other’s beliefs, and in that fascination forgets to examine its own thick ideological presuppositions. For why should there be a stronger connection between minarets and Islamic faith and not between Church towers and Christian beliefs?

It will not do to invoke trivialities as explanations for the ban, as Buruma does. One must go to the end and dot the “i”s: the Swiss vote was an expression of a lack of tolerance of the Muslim other. It was an impressive display of faith. The majority of Swiss people amply demonstrated that somewhere things have gone terribly wrong.

If the minaret-ban shows anything at all, it shows that part of Europe is losing, if it has not already lost, not its religious faith but the faith in the universal enlightenment project and its ideals of liberty, equality, tolerance and openness towards the Other. Contrasting ontological uncertainties with unreflective orthodoxies misses this point and does justice neither to Europeans nor Muslims.

Muslims in Europe: Separating Facts from Myths

Do European Muslims want to belong to the society they live in or do they want to live separately, applying their own Sharia laws? What are Muslims concerned about? Are their needs the same as those of the host society (better education, better health care, protection of the environment, security issues, etc)? What are the myths and what are the facts concerning European Muslims?

The Open Society Institute Muslims in Europe report series constitutes the comparative analysis of data from 11 cities in seven European countries. It points out common trends and offers recommendations at the local, national, and international levels, including to the European Union and to international organizations. While not representative of the situation of all Muslims in these cities, this report does capture a snapshot of the experiences of Muslim communities in select neighborhoods in Amsterdam and Rotterdam, Antwerp, Berlin and Hamburg, Copenhagen, Leicester and Waltham Forest–London, Marseille and Paris, and Stockholm.

This body of work comes in response to major trends with regards to Muslims living in Europe: whether citizens or migrants, native born or newly-arrived, Muslims are a growing and varied population that presents Europe with one of its greatest challenges, namely how to ensure equal rights and opportunities for all in a climate of rapidly expanding diversity.
The following overview report includes:

• Executive Summary
• Policy Context
• Cohesion, Belonging, Discrimination and Interactions
• Education
• Employment
• Neighborhood and Housing
• Health Care
• Policing and Security
• Civic and Political Participation
• Media
• Recommendations

The publication is available for download in its entirety or by chapter:


tirsdag 8. desember 2009

Miljølønn bedre enn kvotehandel

NASAs James Hansen er igjen ute og argumenterer for "fee and dividend" i kronikk i New York Times, som et langt mer effektivt virkemiddel enn kvotehandel om målet er å få ned utslippene på en effektiv måte som ikke rammer urettferdig. Forslaget er en direkte parallell til Liblabs ide om "miljølønn/miljøskatteutbytte". Nå er det kvotehandel som er basis for forhandlingene i København, men tanken om en mer effektiv miljøskatt med utbytteutbetaling er altså ikke død....


torsdag 3. desember 2009

The invasion of Europe by Islam: Is Europe Doomed?

The Moroccan born author Laila Lalami has written an interesting article for The Nation regarding the problem of Muslim immigration to Europe, The New Inquisition. In the article, among others, Lalami takes to task Christopher Caldwell, the author of Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West for reinforcing worn-out stereotypical cliches, i.e., islamisation of the West, the spread of violence in Muslim communities which is then conveniently blamed on Islam, promoting the clash of civilisations thesis and, probably most importantly, selectively presenting (negative) facts which damage the reputation and standing of all Muslims. "Simplifying the facts is expedient for Caldwell... as it helps bolster the argument he is trying to make, which is that Islam is locked in an inevitable and perpetual civilizational conflict with the West".

At a literary festival in New York City some years ago, I was introduced to a French writer who, almost immediately after we shook hands, asked me where I was from. When the answer was "Morocco," he put down his drink and stared at me with anthropological curiosity. We spoke about literature, of course, and discovered a common love for the work of the South African writer J.M. Coetzee, but before long the conversation had turned to Moroccan writers, then to Moroccan writers in France, and then, as I expected it eventually would, to Moroccan immigrants in France--at which point the French writer declared, "If they were all like you, there wouldn't be a problem."

Continue reading

torsdag 26. november 2009

Innvandrere og nordmenn mer like enn vi tror

I motsetning til hva mange tror, deler de aller fleste innvandrere “norske” verdier. 90 prosent av de spurte innvandrere mener demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier, ifølge en ny undersøkelse. 95 prosent av nordmenn mener det samme.

Les mer

onsdag 18. november 2009

Swimsuit issue

In this article Guy Sorman argues that, despite the presence of 4/5 million Muslims in France, and the occasional problems that France faces with regard to Muslims, France remains a strong secular state. All are committed, Muslims included, to defending the only religion France knows: laïcité. French Muslims now make movies highlighting the differences that separate them, not from the French culture but, from the Muslim culture in the countries of their ( or parents') origin.

"This summer, a woman of Arab descent tried to enter a Paris swimming pool wearing a head-to-toe black swimsuit dubbed a “burqini” and was expelled. The episode rekindled the “veil controversy” of 2005, when the French Parliament, at President Jacques Chirac’s urging, unanimously passed a law forbidding students to wear any “intrusive religious signs” in schools. The Jewish yarmulke and the Christian cross were tolerated, if kept small and discreet, but not the Islamic veil—which was the law’s real focus. The veil law, a not-so-subtle attempt to prevent the Islamization of France, implied that French society had become besieged by its 4 or 5 million Muslims, and observers might draw the same conclusion from the burqini incident.


søndag 15. november 2009

Hva er "riktig" grunn til å gifte seg - og bringe ektefellen til Norge?

Skal en politibetjent få bestemme hvilke følelser som gir gyldig grunn til å gifte seg?

I "En upassende ung mann",  en fascinerende kommentar i Aftenposten idag, beskriver Inger Anne Olsen hvordan politiet vurderer om ekteskapet ditt med en utlending skal få pro forma-stempelet, i tråd med den nye utlendingsloven:
1. januar trer den nye Utlendingsloven i kraft, og den gjør det straffbart å gifte seg i den hensikt å skaffe en utlending adgang til riket. Fra neste år kan man risikere bøter eller fengsel i inntil tre år dersom man velger seg en ektefelle som ikke passer inn i mønsteret.
Slik hun beskriver det, er det nærmest bare den konvensjonelle romantiske ekteskapsforståelsen som holder mål. Det vil si, konvensjonell og konvensjonell - historisk var jo ektepakten en økonomisk forbindelse også i Norge: kjærlighet eller ikke, ektehusholdningen var en viktig måte å organisere arbeidsfordelingen på. Og selv idag er vel mange som finner en partners mulighet for å tjene til familiens opphold relevant? Men likevel:
Politiet velger altså ut ektepar som har en «mistenkelig profil», og i intervju med politiet kan mannen og kvinnen måtte «sannsynliggjøre et ekteskapelig samliv». Hvordan gjør man det? For ikke å være mistenkelig bør bruden være yngre enn brudgommen, og helst bør hun være fertil. Det kan også synes som om de to helst ikke skal ha møtt hverandre på ferie.
Dette går ikke bare ut over dem som ikke tilpasser seg storsamfunnets syn på hvordan samliv skal være. Det er tydelig at norske kvinner også behandles annerledes enn men:
Underhånden bekrefter sentrale kilder både hos politiet og hos utlendingsmyndighetene at Norge forskjellsbehandler ektepar, avhengig av om den norske parten er en kvinne eller en mann. En eldre kvinne som gifter seg med en yngre, utenlandsk mann blir ofte mistenkt for proformaekteskap. En eldre mann som gifter seg med en 30 år yngre utenlandsk kvinne, må langt sjeldnere forklare seg for politiet.
Er det slik vi vil ha det?

mandag 2. november 2009


Jeg synes det er utrolig forutsigbart og kjedelig hvordan politikere svarer på anklager - slik som Karitas angrep på Jens. Illustrerende å se hvordan den meget konforme og lojale Helga Pedersen forsvarte Jens på NRK i debatt med Karita etter at boken hennes kom ut i forrige uke. Sannsynligvis hadde hun ikke noe annet valg enn å forsvare sin sjef fullt ut - men som seer merker jeg at det er noe utrolig innstudert og traust i svarene hennes.

Det interessante spørsmålet er: Hva er den (objektive) sannheten her? Dette vil ikke lenger få vite i en slik debatt - fordi alle kjemper om å forvalte sannheten, og sannheten er i vår medievirkelighet en konstruksjon. Dette tror jeg er frustrerende for seeren og skaper politikerforakt. Noen ganger vil vi som tilskuere fordele skyld og gjøre opp status i en sak - men isteden så glir politkeren unna med et helt reportoar av bortforklaringsutsagn som "jeg kjenner meg ikke igjen her" eller "Det kan jeg ikke uttale meg om".

Det som journalister og retorikere kan hjelpe oss med her - er å være fortolkere og oversettere av hva som egentlig skjer i disse debattene. Det er å knekke kodene for politkerspråket og fortelle oss hva de egentlig sier når utsagn som "dette kjenner jeg meg ikke igjen i" dukker opp.

I denne sammenheng er det jo interessant at AP arrangerer internseminar senere i november om partikulturen - det er i allefall indirekte en erkjennelse av skyld..

tirsdag 20. oktober 2009

Om makt etter finanskrisen: Europa svinger til høyre

Kronikk i Morgenbladet, basert på innlegg i Fritt Ord/Polyteknisk Forenings møteserie om finanskrisen:

De av marxistisk legning vil si at krisen utløste en intern selvmotsigelse i det verdenskapitalistiske systemet. Da er det ikke rart at den har næret håp om Det Store Maktskiftet: at krisen vil hjelpe «Sør» å reise seg mot «Nord», at markedet vil miste makt til staten og at finansnæringen endelig knesettes.

Begge teoriene – om maktkonsentrasjonen før og om at krisen nå forandrer alt – er like besnærende som de er gale.

tirsdag 15. september 2009

Våkenatt over valgresultat

Valgresultatet har gjort at jeg lå våken i nærmest hele natt. Det verste tenkelige (som ingen en gang forutså) skjedde: fortsatt rødgrønt flertall OG et Venstre under sperregrensen. Jeg har kledt meg i sort i dag. Samtidig som det er en trist dag mener jeg at framfor å fabulere om hva som gikk galt, og hvem som har skylden, det nå er viktig å se framover.

Hva skjer med borgelig side med Venstre nesten borte fra Stortinget og KRF med et historisk dårlig valg. Er sentrum en saga blott? Vil Venstre kunne reise seg?

Jeg tror Venstre må ta et alvorlig oppgjør med seg selv. Lars Sponheim har på mange måter vært en viktig frontfigur, men Venstre har blitt for mye Lars. Han har vært best på meldinger i valget, og dermed dessverre alt for utydelig på egen politikk. Kanskje var dette valgresultatet det sjokket Venstre trenger for å ta noen tydelige oppgjør og noen vanskelige valg? Jeg har lenge ment at potensialet til Venstre ligger i urbane strøk - hvilket også dette valget har bekreftet. Venstre må velge bort noe (distriktene) for å kunne tydeliggjøre sin posisjon som et urbant, fremtidsrettet og verdimessig parti. Et parti på parti med miljøet, forsvarer av menneskeverdet og en forkjemper for kunnskapen. Hvis ikke Venstre tør å prioritere hardt og styrke sin profil så kan resultatet bli en tilværelse i skyggenes dal lang utover den neste stortingsperioden.

Er dette valget en befesting av blokkene i norsk politikk? Må borgelig side akspetere de andres omtale av seg som kaoskamerater og samle seg om et flertallsforslag hvor frp er med? Det vil sentrumspartiene krf og Venstre tape ytterligere på. Jeg tror deres eneste sjanse er å tydelliggjøre at det er en plass for sentrum i norsk politikk, en plass for verdivalg. De må plassere frp lenger fra seg enn hva Arbeiderpartiet er. FRP er jo strengt tatt like lite et borgelig parti som det er et rødgrønt. Politikken må handle mer om sakene og mindre om konstellasjonene. Et flertall kan være mindre demokratisk enn et mindretall.

Gårsdagens valg har ført til et fortsatt rødgrønt flertall. Det er det bare å akseptere først som sist. Det kan også skape nye muligheter selv om Jens vil føre skuta mot mer av det samme. Den nye regjeringen må ta tak i de store utfordringene i offentlig sektor og de økte utgiftene på helse og omsorgssektoren. En slik reform burde søke samarbeid med hele Stortinget slik at vi er sikret kontinuitet utover de neste fire årene. Kanskje får vi en superminister med ansvaret for offentlig sektor, inkludert IT. Teknologi kan være en viktig bidragsyter til å løse utfordringer både i helse og omsorgssektoren samt på klimaområdet. Jeg har en stor forhåpning om at SV fortsatt holder miljøfanen sterkt, og at de fokuserer på det kortet framfor sfo og flere lærere.

Det er håp i hengande snøre.

lørdag 12. september 2009

Grunnlovsfestet regionalisering

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den sjette er:
Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?
Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.

LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

Norge har i lang tid opplevd et sug mot hovedstaden: mange finner at det bare er der de har gode nok muligheter for å forme sine egne liv. For å endre dette kreves en politikk som gjør folk til politiske borgere også på lokalt plan –ikke slik som i dag at lokale styringsnivåer kun skal utøve (og ta støyten for) det politikerne i Oslo har bestemt. I tillegg til å få slik myndighet, må lokale styringsnivåer også ha evnen til å bruke den effektivt.

For det første må vi omfordele makt mellom nivåene etter nærhetsprinsippet (beslutninger skal tas på så lavt styringsnivå som er effektivt). Myndigheten til hvert av styringsnivåene må grunnlovsfestes. For å gjenopplive det lokale folkestyret, må en slik reform gi kommuner og fylker mye større makt over det lokale skattøret. Utover en lovfestet formel for moderat omfordeling på tvers av landet, må de selv ta beslutninger om skattenivå og størrelsen på offentlige tjenester. Bare slik kan lokale preferanser føre til ekte endringer i lokal politikk.

For det andre må vi gjøre det lokale selvstyret mer effektivt. I dag har Norge for mange små administrative enheter: for mange fylker, kommuner og småbyer. Dette hemmer folkestyret og innovasjonsevnen. Tiden er inne for en omfattende regional reform. Kjernen i en slik reform er visjonen om at enhver som vokser opp i et lokalsamfunn i Norge skal være i stand til å ta selvstendige valg med hensyn til livsstil, karriere, helse, og mulighetsrom uten å måtte flytte ut av sin landsdel.

Regjeringen må derfor legge en plan for å få fylker og kommuner med på at:
  • kommunesammenslåingen akselereres (fra 430 til 50 over 5–10 år)
  • fylkeskommunene slås sammen (fra 19 til 5 over 5–10 år)
  • storbyene blir regionale hovedseter av europeisk størrelse (hver på 300000 innbyggere) med parlamentarisme (byregjering)
I et slikt bilde vil Norge fremstå som oppdelt i landsdeler slik som på værmeldingen og slik vi presenterer oss i utlandet: Østlandet, Vestlandet, Sørlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

For mer informasjon om saken; kontakt Trond Arne Undheim tlf: +44-782-730 8841 trond_undheim@yahoo.com

fredag 11. september 2009

Erstatt tradisjonell foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har langt større kvote

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den femte er:
Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?
Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .

LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

Gamle kjønnsrollemønstre henger fortsatt igjen i mange offentlige ordninger rundt det å få barn – hvorav en særlig viktig er foreldrepermisjonen. Den er ikke formelt moristisk slik den var før – far har nå en 10 ukers kvote, sammenlignet med mors tre uker før og seks uker etter fødsel.

Men formell likhet har ikke ført til stor endring i kjønnsrollemønstrene. Selv om stadig flere menn nå tar noe foreldrepermisjon, velger fortsatt nesten ni av ti menn ikke å ta mer enn fedrekvotens 10 uker av de totalt 37 ukene de faktisk kan ta til full lønn.

Det er grunn til å tro at foreldre faller inn i tradisjonelle livsstiler av vane, som en reaksjon på forventninger i omgivelsene om at ”slik man gjør det”. Det er ikke bra for barn å vokse opp med kjønnsrollemønstre som ikke er aktivt valgt av foreldrene. For at barn skal vokse opp som frie, selvstendig mennesker – en forutsetning for å være god samfunnsborger i et liberalt samfunn – bør de kunne lære av frie, selvstendig velgende foreldre.

I et liberalt samfunn bør enkeltmenneskene fritt forme sine liv, mens staten legger rammene som individuelle valg må tas innenfor. Rammene bør gi mer rom til valg som tas fritt enn til valg som tas av vane eller sosialt press, og må over tid utvide rekkevidden av selvstendige valg. I en overgangsperiode – frem til fordelingen av permisjonstiden er mindre drevet av gamle kjønnsrollemønstre – bør fedrekvoten derfor bli langt større enn dagens 10 uker. Samtidig må de aktive valgene noen foreldre faktisk ønsker å ta, bli tillatt.

Dagens ordning gjør det vanskelig å ta ut ”dobbelt” permisjon (for begge foreldre samtidig) for en kortere periode. Den tillater heller ikke å strekke permisjonen i kombinasjon med arbeid (lengre ferier eller deltidsarbeid) utover tre år. Det er galt å hindre foreldre i å bruke velferdsgodet på slike måter.

Foreldrepermisjonen bør derfor erstattes med en individuell ”tidskonto”, som kan utløses når som helst over de første 12 årene av barnets liv. Begge foreldre skal kunne trekke på den samtidig. I tillegg må en tredel av tidskontoen forbeholdes henholdsvis far og mor og bare den siste tredelen for deling.

For mer informasjon om saken, kontakt Marian Rui Slettebakken tlf: 99291577 marian.slettebakken@gmail.com

torsdag 10. september 2009

Fjern trygdefeller

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den fjerde er:
Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?
Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.

LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

Selv om Norge har høy gjennomsnittlig deltakelse i arbeidslivet, er vi også på internasjonalt rekordnivå for antall uføretrygdede. Uføretrygden viser seg å lukke folk ute fra arbeidslivet og låse dem i en trygdefelle: mange som kunne arbeidet, vegrer seg for det, fordi det er for stor personøkonomisk risiko å miste trygden. Samtidig vil vi se stadig flere alderspensjonister som slutter å jobbe før de behøver eller har lyst på grunn av pensjonsordninger, som AFP, som gjør det mindre lønnsomt å fortsette i arbeid.

Dette gjør at velferdsstaten slik vi kjenner den i dag ikke er bærekraftig ettersom antallet uføretrygdede og antallet eldre øker. I dagens system bidrar mange trygder til å sementere inntektsfordelingen fordi de erstatte tidligere lønn. For at dette ikke skal bli for dyrt, er de behovsprøvd, slik at de reduseres når den trygdedes inntekt fra arbeid øker.

Denne behovsprøvingen gjør paradoksalt nok problemet verre. Den gjør at trygdede som har mulighet til arbeidsinntekt, står overfor en ekstremt høy effektiv marginalskatt (avkorting i trygden i tillegg til vanlig skatt). Behovsprøvingen skaper en trygdefelle hvor altfor mange blir sittende. Reglene låser i dag en betydelig arbeidskraftreserve inne eller skyver den over i svart arbeid.

Løsningen er å fjerne trygdefellene samtidig som trygdene gjøres uavhengige av tidligere inntekt. Vi må gå bort fra tanken om at trygder skal opprettholde tidligere inntekt. Velferdsstaten skal ikke beskytte dem som har god inntekt. Isteden skal den garantere en tilstrekkelig, men nøktern inntekt.

Alders- og uføretrygd bør derfor gradvis utfases til fordel for en enkel betingelsesløs ytelse eller ”borgerlønn” til alle borgere over en viss (lav) aldersgrense på et anstendig eksistensnivå (men heller ikke mer).
Dette gjør det mulig over tid å avskaffe AFP og andre ordninger som skaper incentiver for tidlig pensjon eller mindre arbeidsaktivitet i alderdommen enn folk ellers ville valgt. Uføretrygd bør erstattes av et sjablongmessig men betydelig tilskudd knyttet direkte til diagnose (hvor kroniske lidelser og handikap vil gi krav på mest), uavhengig av arbeidsevne eller -vilje.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Martin Sandbu - tlf: 95 92 98 48, evnt 00 44 7894 419198 og 00 1 646 417 2353 - sandbu@post.harvard.edu / martin.sandbu@ft.com

onsdag 9. september 2009


LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den tredje er:
Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?
Problem: Den politiske debatten drives for mye av spesialister – politikere, journalister, og markedsførere. Borgerne påvirker politikken kun gjennom stemmeseddelen annethvert år. Blogger, TV- og nettdebatter lar dem ikke fordype seg i viktige politiske valg.

LibLabs forslag: Innfør borgerpanel for å fornye folkestyret – først obligatorisk ved kommunesammenslåinger, og etter hvert ved viktige nasjonale beslutninger.

Et borgerpanel er et representativ tilfeldig utvalg av borgere som gis tid og ressurser til å lære om de aktuelle sakene, og studere og diskutere dem sammen med sikte på å nå et velfundert standpunkt. Hovedpoenget med borgerpaneler er at de gjør demokratiet mer deltakende ettersom vanlige mennesker blir med på å ta gjennomtenkte beslutninger i en reell politisk prosess.

Borgerpaneler har blitt testet i flere land (bl.a. Storbritannia, USA og Danmark) i forbindelse med ulike politiske spørsmål. Deltakerne endrer ofte oppfatning i takt med at de har fått mer kunnskap om og diskutert spørsmålet. Ved å bruke borgerpaneler i forbindelse med lokale folkeavstemninger sikrer man at den endelige beslutninger oppleves som legitim, og ikke bare som et påfunn utenfra.

I Norge bør borgerpaneler først innføres kommunalt; en god bruk av borgerpaneler er forut for kommunesammenslåinger, ettersom disse i praksis uansett avgjøres gjennom rådgivende folkeavstemninger. Utvelgelse til panelet skjer gjennom loddtrekning. Panelet konkluderer før folkeavstemningen, og disse konklusjonene offentliggjøres. Ved å bruke borgerpaneler i forbindelse med lokale folkeavstemninger på denne måten unngår man at folkevalgtes demokratiske legitimitet blir truet. Det sikrer også at det blir meningsfylt å delta i borgerpaneler, ettersom konklusjonene de kommer frem til, blir viktige innspill i en bestemt beslutningsprosess.

På sikt må borgerpaneler innføres for viktige nasjonale beslutninger, spesielt reformer med langvarige virkninger. En fremtidig debatt om norsk EU-medlemskap er et viktig eksempel. I dagens valgkamp kunne borgerpaneler ha ført til en bedre debatt i spørsmål som oljeboring i nord og skattepolitikken.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Evind Hoff eivind@bellona.no - +32 473 48 05 56

tirsdag 8. september 2009

Grønne sjekker

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den andre er
Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?
Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.

LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

Norge må minske utslippene av klimagasser. Den mest effektive måten å gjøre dette på er høye avgifter på forurensende varer og aktiviteter – avgifter som i dag er altfor lave. Men det er politisk vanskelig å heve utgiftene, med god grunn. De som har lavest inntekt vil lide av de høyere prisene de måtte betale.

Men de med lavt forbruk kan holdes skadeløse hvis høyere avgifter øker bensin- og andre priser. Staten må øremerke miljøutgifter til en ”miljøborgerlønn” – et likt beløp som betales til alle statsborgere avhengig av hvor mye som tas inn miljøavgifter. Alle statsborgere vil motta en månedlig ”grønn sjekk” som er deres per innbygger-del av miljøavgiftene staten har tatt inn den måneden.

Dette er bra for miljøet. Høyere miljøavgifter vil gi alle mye sterkere incentiver til å vri forbruket i mer miljøvennlig retning.

Det bra omfordelingsmessig. De med mindre karbonforbruk enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens de med over gjennomsnittlig karbonforbruk vil tape på det. Det betyr at de med lav inntekt, som har lavt forbrukt generelt og derfor også lavt karbonintensivt forbruk, vil få det økonomisk bedre. Jo høyere miljøavgiftene er, jo større vil denne gunstige omfordelingseffekten være.

Det er bra for miljøpolitikken. Siden halve befolkningen (den som har minst karbonintensivt forbruk) vil tjene på høyere miljøavgifter, vil det være mye lettere politisk å heve avgiftene.

For ytterligere informasjon, kontakt Bjørn Brunstad - tlf: 91195766, bjornbrunstad@gmail.com

mandag 7. september 2009

Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den første er
Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?
Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet.

LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo.

Norge har nå en betydelig muslimsk minoritet, og muslimske nordmenn er del av samfunnet i Norge. Men islam, forstått både som kultur og som religion, er fremmed for det norske storsamfunnet – og det norske storsamfunnet er fremmed for islam. Et institutt for islamsk teologisk forskning og utdannelse i Norge må opprettes for å minske denne fremmedgjøringen.

Det er i dag ingen mulighet for å utdanne imamer i Norge. Det er flere grunner til å endre på dette. For det første har religiøse muslimske nordmenn et behov for imamer som kan utføre muslimsk sjelesorg på norsk og som forstår norske forhold og normer. For det andre må imamer selv engasjere seg i det norske samfunnet hvis de skal gjøre jobben sin med å være åndelige ledere for muslimske samfunn, siden det krever at de forstår hva som skal til for å minske bremsene for integrering. For det tredje er det bare ved at islam selv utvikler en form som tar opp i seg norske skikker og rettsnormer – som statlig toleranse for andre levesett og likhet mellom kjønnene – at frykten noen har for ”snikislamisering”, kan avta.

Uten en norsk islam, vil muslimske nordmenn forbli sårbare overfor fremstøt fra illiberale grener av islam. Erfaringer fra Bosnia og andre steder på Balkan viser hvordan hjemmedyrkede versjoner av islam, som er tilpasset lokale skikker, har kraft til å stå imot Wahabbistisk misjonering og desslike.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Sead Zimeri tlf: 401 02 282, seadzimeri@gmail.com

torsdag 3. september 2009

LibLab utfordrer partiene: dette burde vært på agendaen i årets valg!

Partiene er i dag utfordret på 6 konkrete problemstillinger som burde vært på valgkampens agenda. Vi vil på dene bloggen skrive mer utdypende om hver av problemstillingene i dagene som kommer. Her er listen som er oversendt partiene:

1) Imamutdannelse ved universitetet
Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?
Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet.
LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo.

2) Grønne sjekker
Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?
Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.
LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

3) Borgerpanel
Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?
Problem: Den politiske debatten drives for mye av spesialister – politikere, journalister, og markedsførere. Borgerne påvirker politikken kun gjennom stemmeseddelen annethvert år. Blogger, TV- og nettdebatter lar dem ikke fordype seg i viktige politiske valg.
LibLabs forslag: Innfør borgerpanel for å fornye folkestyret – først obligatorisk ved kommunesammenslåinger, og etter hvert ved viktige nasjonale beslutninger.

4) Fjern trygdefeller
Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?
Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.
LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

5) Erstatt foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har større kvote
Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?
Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .
LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

6) Grunnlovsfestet regionalisering
Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?
Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.
LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

tirsdag 25. august 2009

Open Letter to Senaid Kobilica, the Head of Islamic Council of Norway (Islamsk Råd Norge): Some questions

Mr. Senaid Kobilica,

Your interview given to Dagsavisen (21.08.09) on the issue of homosexuality has baffled me intellectually and saddened me emotionally, as I am sure it has many others. Under the pretext of refusing to be swayed by negative critiques and propaganda against Muslims, you have become an instrument of reinforcing and internalizing the same negative stereotypical one-size-fits-all views you want to reject. You have shown no readiness, for theological or other reasons, to unapologetically condemn, as unforgivable human rights violation, the death penalty against homosexuals, and firmly and clearly denounce the rulings of “Islamic” Law which condemn homosexuals to death. You have been, the truth must be told, consistent and shown great integrity in defending what should have been mercilessly denounced and you have done and continue to do that in the name of Islam. You have, unwittingly I hope, condoned the killing of homosexuals in other parts of the world.

My question to you, Mr. Kobilica, is why can you not, as leader of a Norwegian institution, condemn in the strongest possible terms the death penalty for homosexuals in other (Muslim) parts of the world? Does your refusal to condemn death penalty reflect an inherent value in Islam or is it a cultural prejudice? I am sure you know that in many countries, homosexuality is punished by death (Saudi Arabia, Iran, Mauritania, Sudan, Somalia, Yemen) and in many others with incarceration, or corporal punishment, as in Bahrain, Qatar, Algeria, Maldives, etc. In some countries (Turkey, Jordan, Egypt, Mali, etc.), homosexuality is not prohibited as such, but gays can be condemned for offending public morality, as happened in Cairo on May 11, 2001, when 52 men were arrested on board the Queen Boat Nightclub, anchored in the Nile.

I am convinced that you realize the inherent contradictions in your system of values and beliefs or, at least, the public face of your beliefs? You condemn in all its forms the harassing of homosexuals. You have said, “We do not accept violence, harassment or threats against gays, and strongly oppose this type of behavior. It is against Islamic values to expose others to such assaults" and that you respect homosexuals as human beings.

Nevertheless you have not shown the slightest willingness to dissociate yourself, the institution that you lead and, finally, Islam, from doctrines that condemn to death people for engaging in consensual homosexual relations? You say: "Det er noen i Islamsk Råd som mener at vi ikke bør uttale oss om hendelser utenfor Norges grenser, mens andre synes vi kan og må kunne kommentere saker utenfor Norge. Inntil vi har fått avklart dette internt, vil ikke IRN ta avstand fra dødsstraff for homofili i andre land enn Norge. Det er rett og slett ikke innenfor vårt mandat". How is it possible that you have respect for homosexuals but you do not condemn the policies, laws and doctrines that put them to death? May you be kind enough to explain to us what kind of respect you have in mind?

What shall we hear in your message, Mr. Kobilica? Which of your two stories is the true Islamic story and how do you reconcile the two stories? Why is death penalty for homosexuals worth saving or even fighting for? Again, I have no doubts that you believe that Islam is a universal religion and that its values too are universal? If you believe in the universality of Islamic values and norms, how then do you reconcile the fact that in Norway Muslims should suspend the universal belief in the death penalty for homosexuals while Muslims in other countries should not?

Your refusal to condemn death penalty for homosexuals implies that you consider it to be/have a universal islamic value. Your readiness to make a non-issue of death penalty in Norway, however, implies one of the two choices: either you negate the universal dimension of the death penalty as an islamic norm, in which case it becomes a local custom and Muslims thereby have nothing to lose by giving it up. This, however, contradicts your uncompromising refusal to condemn it. Your refusal to condemn it implies that it is an islamic universal value, and that your call for its suspension in Norway is not justified theologically but politically, i.e. the constraints to respect the law of the country. It also implies that theologically the right thing to do is death penalty. So, I presume, you call for moratorium. Again, the call to moratorium can be understood in two ways: moratorium as a temporary solution until the right conditions are propitious for its suspension or that, from a gradualist perspective, it is a step in the direction to its complete abolition. The first interpretation is political while the second is theological. We do not know with certainty what Mr. Kobilica has in mind.

You have said that you cannot outright reject the death penalty because that is an internal theological matter and need a theological response. Fair enough. But I am afraid that you are not theological enough, that your theology is not theological. I have a precise reason in mind here: Your theological statements will not resolve believers’ religious dilemmas regarding homosexuals. You will at best create a schizophrenic split in the believer. I must say that I find your oscillation ethically dishonest and intellectually unconvincing.

An ideology or a religion that commits itself to the belief, even if on purely theoretical level, that certain people must be put to death and, not only that but, chooses to remain silent in the face of executions committed by different Muslim regimes under the pretext that Islam forbids such relations faces some serious problems which need urgent solutions. The failure to address them damages not only Islam’s standing and relations, increasing the polarization of lasting estrangements but it also condemns Islamic theology to intellectual stagnation.

Tolerance and respect make sense only if they create space for practices of the few who live differently from the majority mores and traditions. Tolerance for those ways of life we find abhorring, to the extent that they do not constitute a threat to the security and the welfare of other people. Mr. Kobilica, you would have to tell us what is the crime that justifies the death penalty against innocent people, the crime that makes it so difficult for you condemn and dissociate yourself from?

To fully grasp the absurdity of your contradictory claims, I invite you to consider the penal code systems that legitimize death penalty for murder. These systems and the people that support death penalty do not claim to respect or tolerate the murderers' ways of life and value orientations. They are absolutely categorical that such ways of life cannot be tolerated because they constitute real danger to the life of other people. Mr. Kobilica, I would like to know what is the danger that homosexual practices constitute to other, heterosexual, people?

You have often asserted an excommunicative dogma that Islam and homosexuality are incompatible, that one cannot be a Muslim and homosexual at the same time. I find this deeply polarizing statement unfortunate, antagonizing and in need of further revision. You confuse trite theological statements with (non-existent) historically informed (the dimension of historicity proper to the religious texts) and hermeneutically sensitive (the recognition of the plurality of ways of being a Muslim) theological debates that should have taken place in the Muslim world and among Muslim theologians wherever they happen to live. I understand your commonplace theological statements as being part of the problem of the Islamic theology, not of its solution. This is what I read in your unwillingness to condemn and dissociate yourself and the institution you lead from death penalty for homosexuals. There must be a space for various interpretations of Islam, interpretations that come from other sources than the European Council for Fatwa and that cannot be policed or blackmailed into silence because you have chosen to monopolize the meaning and the values of Islam. Surely there are other interpretations of Islam which while may agree with yours in considering homosexual relations to be a moral failure, avoid prescribing any form of legal retribution. The fact that the law must not contradict morality does not mean that it is situated on the same level as morality.

No one is against the subjective or even theological beliefs that hold homosexuality to be a sinful deviation. No one can impose a moral view on another group or "force believers to perform intellectual contortions so that they can prove they are in tune with the times". What we should all be against, however, is to prescribe or tolerate punishments to people who live differently or have different value orientation from ours.

I remain skeptical, and you, Mr. Kobilica, have to prove the opposite, that one can believe as an article of faith that death penalty for homosexuals is a theologically justified norm and simultaneously claim to have respect for homosexuals. Your message is ambiguous and inconsistent. What is an ordinary Muslim to make of these self-negating double messages: he or she is told to respect homosexuals but also reminded that they are criminals who deserve death penalties. It is the death penalty part of the message, Mr. Kobilica, which sets the agenda for the intolerant treatment and harassing of homosexuals.

Sead Zimeri

torsdag 20. august 2009

Hvofor vi ikke lykkes med integrering i Norge? The failure of the debate on the failure of integration

The debate that was held tonight (19.08.09) at the Grønland mosque on the topic of the failure of integration in Norway did not succeed in enlightening us as to the reasons of why is integration failing. The panellists Jonas Gahr Støre (Ap), Abid Raja (V) and Per Willy-Amundsen (Frp) evinced considerable weaknesses, displayed lack of progressive visions and their political message was fraught with ambiguities and evasions of the relevant questions.

I had waited with considerable anticipation the debate in the mosque hoping that politicians will come up with some concrete suggestions or a set of guidelines as to how and within what parameters should the integration of ethnic and religious minorities proceed. The end of the debate left me wondering if I had not just witnessed a political debacle: I became more confused than I previously was. No single practical suggestion was offered which would facilitate the integration of minorities and asylum seekers. It is merely assumed that immigrants must be integrated. How should integration concretely happen is left unanswered. We didn’t even get to know what they meant by the concept “integration”. Was it institutional integration or cultural integration that they were discussing? Institutional integration would require addressing the issues of discrimination in employment, education, housing, etc, as well as redressing the reasons for the high percentage of crime among minorities. Is Norwegian language the only requirement of integration or are there other requirements? If there are other requirements, what are they? Per Willy-Amundsen was more concerned with the question of values, implying that minorities fail because of their values. He offhandedly dismissed the importance of employment as being the most relevant factor in the process of integration. When discussion of integration shifts from the socio-economic to the cultural, so too, does the yardstick of its measurement.

The issue of majority vs. minorities’ prejudices was raised only to be quickly swept under carpet. It raises troubling questions which politician would rather do without. Moreover, we didn’t get to know which particular prejudice they had in mind and what institutional mechanism should be employed to dismantle negative prejudices? Amundsen categorically denied that ethnic Norwegians had any prejudice against other minorities. This was a startling claim. Not only that he himself has continually contributed to spreading a number of prejudices and stereotypes against minorities, particularly against Muslims, but that if one reads the comments that are published in response to more positive articles on Muslims in various newspapers, one cannot avoid noticing that prejudices against certain minorities abound.

This should not be understood that minorities are prejudice free. On the contrary, some of them continue to live as if they have never migrated to Norway and expect all the traditions of their country of origin to be recognized and respected. When they find that that is not the case they anyway engage in practices which clash with values of Norwegian society (informal prohibition of women to marry outside the group, an exclusionary practice justified on cultural or religious terms, bringing spouses from their countries of origin), and sometimes engage in practices which even go against the laws of the country (forced marriages and, to a lesser, but no less important for that matter, degree, the genital mutilation of the girls…). These are real problems and they cannot be set aside as some form of cultural difference. A culture that does not respect the basic universal human rights loses the right to acquire respect and autonomy.

lørdag 8. august 2009

Disproving the Muslim Demographics sums

How can you find out if something is untrue when you do not know what the truth is?

That was the challenge that confronted the More or Less team when we tried to unpick a claim that appears in the infamous Muslim Demographics YouTube video that "in the Netherlands, 50% of all newborns are Muslim."


lørdag 1. august 2009

Ideas whose time has come: A conversation with Iranian philosopher Ramin Jahanbegloo

Danny Postel: You've talked about a "renaissance of liberalism" taking place in Iran. Can you talk about this "renaissance"? Where does liberalism stand in Iranian intellectual and political life today?

Ramin Jahanbegloo: Sartre starts his essay "The Republic of Silence" in a very provocative manner, saying, "We were never more free than under the German occupation." By this, Sartre understands that each gesture had the weight of a commitment during the Vichy period in France. I always repeat this phrase in relation to Iran. It sounds very paradoxical, but "We have never been more free than under the Islamic Republic". By this I mean that the day Iran is democratic, Iranian intellectuals will put less effort into struggling for the idea of democracy and for liberal values. In Iran today, the rise of hedonist and consumerist individualism, spurred by the pace of urbanization and instrumental modernization after the 1979 Revolution, was not accompanied by a wave of liberal measures. In the early days of the Revolution, liberals were attacked by Islamic as well as leftist groups as dangerous enemies and betrayers of the Revolution. The American hostage crisis sounded the death knell for the project of liberalism in Iran.[...]

mandag 27. juli 2009

Is the west thwarting Arab plans for reform?

By David Gardner

Uneasy Lies the Head was the perhaps inevitable title of the autobiography of the late King Hussein of Jordan, the West’s favourite benign Arab despot. He was the improbable survivor of innumerable plots, coups and uprisings, of three Arab-Israeli wars, two Gulf wars and a civil war with the Palestinians, as well as around a dozen assassination attempts in the 46 years he wore the heavy crown of his improbable desert kingdom.

The Hashemite monarch, descended from the family of the Prophet Mohammed and the Sharifs of Mecca, exuded total confidence in his legitimacy. Yet, this most open of Arab autocrats, this elegant and charming authoritarian, relied on the military and the Mukhabarat, his ubiquitous secret police, to stay in power, no less than in any other Arab state. To underline this truth is not necessarily to disparage King Hussein’s often liberal instincts. What it reveals is that even a leader willing to experiment with change, a regal populist who could utter the word “democracy” with a more or less straight face, a monarch who was once prepared to share (a bit of his) power with Islamists, was in the end no different from his peers.

mandag 13. juli 2009

The Gallup Coexist Index: A Global Study of Interfaith Relations

The Gallup Coexist Index 2009: A Global Study of Interfaith Relations offers insight into the state of relations between people of different religions around the world. Created in partnership with the Coexist Foundation, it marks Gallup's first report of public perceptions concerning people of different faiths. In addition, the report provides an in-depth analysis of attitudes regarding integration among Muslims and the general public in France, Germany, and the United Kingdom.

torsdag 9. juli 2009

Copyright og frihet

Er copyright noe som øker eller minsker friheten vår? Christian Engström, Piratpartiets nyvalgte representant i Europaparlamentet, skriver i en kronikk i Financial Times at copyright ødelegger retten til fri kommunikasjon.

onsdag 8. juli 2009

Økende støtte for grønn borgerlønn i USA!

I gårsdagens Financial Times skriver Michael Levine og Mark Roe (jusprofessorer ved henholdsvis New York University og Harvard University) at Barack Obama kan få politisk støtte til å innføre karbonskatt gjennom et system som tilsvarer LibLab-forslaget om miljøborgerlønn.

Levine og Roe har en ny vri for å løse utfordringen fra grupper som har høyt bensinforbruk. De foreslår å gi dem - for eksempel lastebilsjåfører - en høyere miljøborgerlønn, f. eks. basert på historisk gjennomsnittsforbruk for gruppen. Så lenge satsen på miljøborgerlønnen ikke avhenger av individuelle valg, vil incentiveffektene være de samme. (Men omfordelingsvirkningen er selvsagt annerledes.)

Dette har vi skrevet om i flere tidligere blogginnlegg. Sakte, men sikkert vil folk få øynene opp for denne ideen.

mandag 22. juni 2009

Frihet eller undertrykkelse?

Nicolas Sarkozy ønsker burkaer bort fra fransk jord. Uttalelsen er et nytt eksempel på at det ikke alltid er lett å si hvor grensen bør gå mellom individers utfoldelse av frihet og undertrykkelse. Intuitivt har vel alle sin "gut reaction" i forhold til muslimske kleskoder som avhenger mye av personlig erfaring. Prinsipielt må selvsagt enhver få kle seg som de vil i privat ærende. Men hvor går egentlig grensen for hva sosialliberalere bør forsvare som personlig frihet til å velge sitt liv versus samfunnets plikt til å forsvare borgernes likhet? Er det egentlig noen prinsipiell forskjell mellom et forbud mot (frivillig) burka og forbud mot (frivillig) flerkoneri?

søndag 21. juni 2009

Felles sak mellom homo- og islamaktivister

Rossavik skriver (som alltid) utmerket i Morgenbladet, denne gang om forholdet mellom homobevegelsen og det muslimske miljøet i Norge. Ikke bare er fire styremedlemmer i Skeiv Ungdom homofile; homoaktivister og islamforkjempere kan finne felles grunn:

"For Skeiv Ungdom og LLH er «hestehandelen» antagelig riktig strategi: Hvis muslimske miljøer ser parallellen mellom homofobi og rasisme, kan homoorganisasjonene til gjengjeld strekke seg langt for å se på islamkritikk som uberettiget og overdreven. To grupper som opplever seg som marginaliserte, og som har et tungt konflikttema seg imellom, kan løse saken med sympati for hverandres anliggender."

onsdag 3. juni 2009

Less green than he promised

by Peter Custers

Just how far do the choices President Obama has made so far represent a shift towards a Green New Deal? There is no doubt that some of the measures he champions do reflect an important change of thought. George Bush, throughout his tenure, stubbornly resisted pressures to take steps meant to reduce greenhouse gases, but from the start Obama has indicated that he agrees that US CO2 emissions have to be decreased. His target is to double the production of renewable energy within three years, and his annual budget request submitted to the US Congress in February incorporated the proposal of a tax on CO2 emissions, as cherished by the economist Jeffrey Sachs and climatologist James Hansen.

tirsdag 5. mai 2009

Ny lov svekker ansvarsfølelsen

I dag 5. mai debatterer Stortinget stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar. En lov basert på denne vil svekke bedriftenes ansvarsfølelse. Den omhandler en virkelighet som er fjern for de fleste bedrifter.

2/3 av norske virksomheter selger tjenester, og de fleste kun innen landets grenser. Vareproduksjon og fokus på etisk handel med underleverandører blir en mindre aktuell problemstilling for brorparten av norsk økonomi. Barnearbeid er heller ikke høyt på dagsorden for norske virksomheter som kun opererer i Norge.

Stortingsmeldingen omtaler samfunnsansvar i en global verden. Hvilket er vel og bra. Inkonsekvensen oppstår når de foreslåtte tiltakene skal gjelde på nasjonalt plan, og for alle norske virksomheter, selv små og mellomstore bedrifter. Regjeringen foreslår at regnskapsloven skal pålegge norske virksomheter en utvidet opplysningsplikt når det gjelder hvordan etiske retningslinjer ivaretas.

Regjeringen viser her at den ikke har noen klar forståelse av de moralske og etiske aspektene ved samfunnsansvar utover det som skal lovreguleres. En regnskapsplikt vil ikke bidra til å motivere til en mer samfunnsansvarlig atferd. Du kan spørre nærmest hvilket som helst selskap av en viss størrelse om hvorfor de satser på samfunnsansvar, og du vil få svaret at det hjelper for å motivere, tiltrekke og beholde medarbeiderne. Det er også slik at det kan ligge en motivasjon i seg selv i å sette i gang frivillige samfunnsansvarlige tiltak, da det kan forhindre at myndighetene påfører dem uønskede reguleringer og skattelegging.

Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre av den grunn. Det handler om stille spørsmålet: er denne atferden rett eller gal?

Stortingsmeldingen tydeliggjør bedrifters ansvar når det gjelder menneskerettigheter, anstendig arbeidsliv, miljø og anti-korrupsjon. Denne betydningen av samfunnsansvar er ikke spesielt relevant for de fleste norske virksomheter. Det er ikke det at de ikke er opptatt av korrupsjon og menneskerettigheter, men det er sjeldent det er aktuelle problemstillinger i deres hverdag. Stortingsmeldingen er slik med på å utvanne begrepet samfunnsansvar.

I Abelia er vi opptatt av at samfunnsansvar får en bredere forståelse, og at det nasjonale perspektivet løftes og vektlegges. Samfunnsansvar kan defineres som det særskilte ansvaret en virksomhet har for både økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig utvikling i de områdene som bedriften opererer i. Med denne forståelsen av samfunnsansvar som et utgangspunkt har vi foretatt en undersøkelse om samfunnsansvar blant kunnskapsbedrifter.

Overordnet viser resultatene at samfunnsansvar absolutt er av stor betydning for norske kunnskapsbedrifter. Kunnskapsbedrifter bidrar til samfunnet på flere områder og på ulike nivåer. 50 % samarbeider med skoler og har en eller annen form for miljøsatsing. Nærmere 60 % bidrar med sponsing av veldedig virksomhet, idrettslag etc 70 % av dem har etiske retningslinjer. På den andre enden av skalaen så er det kun 11.4 % som arbeider med menneskerettigheter, herunder barnearbeid.

Næringslivets vinnere vil være bedrifter som utvikler produkter og tjenester som forener globale samfunns- og miljømessige utfordringer med lønnsom vekst. Det som er bra for forretningsvirksomheten må samtidig være bra for miljøet og samfunnet rundt. Forretningsmessige argumenter er begrunnelsen for at virksomheter igangsetter tiltak for samfunnet. Ikke fordi myndighetene pålegger det gjennom lovverket.

Innlegg skrevet av Hilde Widerøe Wibe i Dagens Næringsliv i dag.

onsdag 29. april 2009

A seminar on homosexuality and Religion/Islam

A few days ago (23d April), at the Antirasistisk Senter venues, I attended a debate on homosexuality and religion, with a particular focus on Islam. There were many people attending the debate and we got a unique chance to hear a multitude of views on the subject. These debates are important and they are necessary. There are many people who think that homosexuals should be treated differently than the rest of us. The difference of treatment is a euphemism for discrimination.

The debate showed that although there is much to be done to dispel prejudices against homosexuals, nonetheless there is willingness to challenge these prejudices and accept that homosexuality is a fact of today’s society. Even though many religious people find the phenomenon disconcerting many are nonetheless able and willing to suspend the religious rulings against homosexuality.

We can argue that a simple suspension won’t do, that more is needed from religious scholars, i.e., they must reinterpret the text to include homosexuals on their ranks. Nevertheless, the fact that religious people are willing to openly talk about homosexuality is already a huge step. We should, of course, not stop at that. Our aim should be to open religion and religious positions completely to homosexuals. It won’t do to simply state, as Basim Ghozlan, the leader of Det Islamske forfundet in Oslo, said, Islam is against homosexuality, and Islam has forbidden homosexual relationships. Muslims cannot hide behind a religious screen as an excuse to discriminate against homosexuals. The very fact that Islam is erected as an obstacle, which forbids the homosexual relations, is suspect of a propensity to discrimination.

Homosexuals cannot be forced to define themselves in terms of either a Muslim or a homosexual. A homosexual Muslim who wants to pursue a career on religious affairs, such as being an imam in a mosque, for example, under presently held interpretation of Islam is denied such an opportunity. This is discrimination justified by an appeal to an uninterpreted and pure Islam, which somehow transcends the social and historical needs of the believers.

The logic of antidiscrimination requires that Muslim’s understanding of Islam be subjected to a critical opening that will reveal the socio-historical roots of certain norms which are today held beyond dispute. Moreover, the religious texts, as they have proved throughout their history, are quite simply ambiguous and mostly metaphorical and symbolic in their nature and open to multiple interpretations. To simply state that Islam disapproves of homosexual relationship is to misunderstand both the nature of religion and the text on which it is based and by which religious claims are given justification. It is the posture and the approach of the reader which determines the mode of the religiosity to be found within the covers of the text. An approach that prioritizes the symbolic and metaphoric nature of the text would come to diametrically opposite conclusions from the one that treats the text as an ensemble or a set of propositions that contain literal truths. It is thus insufficient and intellectually dishonest to erect the religious text as a barrier against granting homosexuals the rights they should have on account of their humanity.

Religion, like any other discourse, is a human discourse. It is produced by people and for the people. If religion becomes a ground for justifying discrimination then we have a symptom. The awareness that discrimination is being justified by reference to a religious text is an opportunity to revisit the text and see if there is space and possibility to insert a view which would include members of a different sexual orientation.

I should like to mention here that although Islamic theologians have not yet seriously tackled the question of homosexuality in modern context, there are plenty of Muslims who have seriously reflected and completely accepted that homosexuals are not only to be tolerated but must be treated equally and without any discrimination. Hadia Tajik is one such Muslim.

In her presentation, Tajik very eloquently and persuasively argued that traditional Islamic (as well as Christian) theology discriminates against homosexuals. She also pointed out that the Koran does not exist in an ideological vacuum but is read and interpreted by people, and that such readings should reflect the historical circumstances of the present. In Tajik’s view there was no religious obstacle to the full inclusion of homosexuals in all walks of life. In all honesty, I must say that Tajik’s speech left a deep impression on me. As long as there are Muslims of her calibre there is absolutely no question that, sooner rather than later, homosexuality will become a common and accepted phenomenon among Muslims.

mandag 27. april 2009

Democracy Denied

"Undergraver Vesten arabiske reformplaner?" spør David Gardner, tidligere Midtøsten-korrespondent for Financial Times i en artikkel i samme avis. Han svarer bekreftende, og argumenterer både i artikkelen og i en nylig utgitt bok for at Vesten må støtte demokratiske krefter i området, selvom ikke-demokratiske bevegelser skulle vinne valgene. Dette er den eneste måten å sikre demokratiske samfunn i Midtøsten, sier han, og problemene vi har med radikalisert islam idag, skyldes i stor grad at vi har forvekslet islamske ekstremister med politisk islam generelt. Håper ligger i islamske reformbevegelser som tar inspirasjon i fornyelsen i muslimsk tenkning fra et århundre tilbake, som vektla begreper som ijtihad (uavhengig men skolert tenkning).

"Jeg får ikke lov til å dø når jeg vil"

Dagsavisen skrev i artikkelen "Jeg skulle ønske jeg hadde to dødelige piller hjemme" 24.04.09 om retten til en verdig død og til å ta sitt eget liv. Leder i Foreningen Retten til en verdig død, Levi Fragell, er i artikkelen en talsmann for aktiv dødshjelp. Selvsagt er jeg enig i at alle bør få en mest mulig verdig død, men det betyr ikke at jeg deler foreningens synspunkt om aktiv dødshjelp. Og det er noen viktige aspekter av debatten om aktiv dødshjelp, som jeg så langt ikke har sett tatt opp, og som jeg ønsker kommentere.

Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om "fysisk smerte". Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn "psykisk smerte" som ved depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke "klar i hodet" når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?

Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom "de" med psykiske plager og "vi" som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.

Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde. Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er alt for viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.

Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.

Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.

Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær fremtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig "døende"? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?

Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk. Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?

Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang "Triste dager", og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.

torsdag 16. april 2009

Bla bla om samfunnsansvar

Liberalt laboratorium i Aftenposten i dag 16. april om næringslivets samfunnsansvar

lørdag 11. april 2009

Klima for hijab

Norsk presse har skrevet mer enn fem ganger så mye om hijabdebatten som om klimakrisen.

mandag 30. mars 2009

Viktig barnehagedebatt

Med utgangspunkt i artikkelen "-Best for ettåringer hjemme", som stod i Aftenposten 5. mars, har det den senere tiden pågått en ny barnehagedebatt. I artikkelen refererer Aftenposten til professor i psykologi Lars Smith som mener at det er grunn til å stille spørsmål ved om tidlig oppstart i barnehage kan utgjøre et problem i forhold til barnas mulighet til å utvikle en trygg tilknytning. Smith sier at kvaliteten i barnehagen er av stor betydning, og at barnas behov for oppfølging krever stor kompetanse og modenhet, og en stabilitet blandt personalet.

Smith har fått en del kritikk for påstandene sine, og fra andre psykologer og pedagoger går kritikken ikke ut på at det han sier ikke stemmer, men at det ikke foreligger norsk forskning som dokumentasjon for hans påstander. Forskningen som per i dag foreligger er fra andre land, hvor flere faktorer er forskjellige, og resultatene kan dermed ikke overføres direkte. Denne forskningen viser imidlertid at tidlig oppstart, mye tid i barnehagen, og lav kvalitet på barnehagen er en risikofaktor for senere problemer.

Meningene som har kommet fram i debatten er svært sprikende, og det er på sin plass å se litt nøyere på hva en del av disse innspillene innebærer, og hvilke holdninger og verdier som ligger implisitt i dem. I svært mange debatter, så også denne, handler diskusjonen til en stor grad om å kartlegge hvilke aspekter som berøres av tematikken, og så prioritere disse. Det dreier seg om å sette ulike elementer opp mot hverandre og rangere deres verdi. Den aktuelle debatten handler i første omgang om ettåringer tar skade av å gå i barnehage når det gjelder deres evne til tilknytning. Dette vet vi altså ikke sikkert, men vi kan og bør ha en begrunnet bekymring i forhold til dette.

En rekke forskjellige synspunkt blir brukt i argumentasjonen mot Smith sine påstander. Flere har sagt at utspillet gir foreldre dårlig samvittighet og gjør dem utrygge, andre har vist til at norske foreldre er fornøyde med barnehagetilbudet de har, og at barnehage er positivt for barns språkutvikling. Det har også blitt poengtert at vi nå har diskutert lenge nok om barnehage er bra eller ikke for barna, og at vi nå må la denne debatten ligge og heller se på hvordan barnehagene kan bli best mulig.

Hva innebærer disse utsagnene? For å ta den første motsetningen først: Uroen for barns utvikling kontra foreldrenes samvittighet og trygghet. Denne motsetningen som er blitt satt opp av flere av debatantene, er egentlig ganske kunstig. Dersom det er noe hold i Smiths påstander, så er det nærmest uforsvarlig og uetisk å betrygge foreldre som sender ettåringene sine i barnehage, når det ikke er grunn til å være trygg. De som mener at Smith og hans meningsfeller bør ti stille sier samtidig at foreldrenes ubehag er viktigere enn barnas helse. Når var det barnas verdi ble så liten?

Og hvordan ville det ha vært dersom vi snudde dagens situasjon på hodet? Hva ville vi ha sagt dersom Smith hadde holdt meningene sine for seg selv, forsket på forholdene, og om fem års tid stått fram i media og sagt at barnehagepolitikken har gitt en rekke barn problemer? Ville vi ha akseptert at han hadde holdt sine antakelser for seg selv, og latt barna våre bli utsatt for en risiko uten å si i fra? Er det ikke nettopp i det å si fra om bekymringsverdige forhold at "en av landets fremste eksperter på barns utvikling" har et ansvar?

Smith poengterer også at det er viktig å se på hva alternativet til barnehageplass er for ettåringen. Det er nok mange foreldre i dag som opplever at de ikke har noen andre alternativ enn at barnet starter i barnehage. Dette kan skyldes økonomiske, karrieremessige eller andre konsekvenser det ville ha å bli hjemme med barnet. Nå går det absolutt an å diskutere hvor tvunget man egentlig er, i og med at dette nok en gang handler om å prioritere. Enda viktigere er det imidlertid å påpeke at selv om disse prioriteringene er vanskelige og ubehagelige, betyr på ingen måte at vi skal ignorere problemstillingenen Smith. Vi har ikke lov til å se en annen vei bare fordi valgene blir for vanskelige, og situasjonen blir for ubehagelig.

Blant annet fra departements hold har det blitt hevdet at foreldres tilfredshet med dagens barnehageordning er et bevis på at barna ikke får noen problemer som følge av dagens system. Denne påstanden er dessverre like lite innsiktsfull som den er korrekt. Foreldrenes tilfredshet sier svært lite, om i det hele tatt noe, om problemområdene Smith nevner. Dette skyldes blandt annet at foreldres tilfredshet handler om mye mer enn bare at barna blir tatt godt vare på. Enten vi vil inrømme det eller ikke, så styres livene våre av flere ting enn hva som er til det beste for barna våre. Heldigvis. Videre handler også foreldres tilfredshet i stor grad om deres opplevelse av barnehagen og hva denne har å si for barna. Denne opplevelsen påvirkes både av hvordan vi ønsker og trenger å oppleve barnehagen, men også av hva vi er i stand til å se. La meg illustrere det siste med et eksempel. Hvis barnehagebarna hver dag hadde fått alt for mye sukker mens de var i barnehagen, så ville dette vært en risiko for å utvikle overvekt og sukkersyke. Problemene ville imidlertid stort sette komme til syne først etter lang tid, slik at overforbruket av sukker ville svært få av oss hatt mulighet til å oppdage. Dette til tross for at den gjengse nordmann nok har en betydelig større forståelse for sukkersyke enn for problemer i forhold til tilknytning. De problemene Smith nevner vil for de aller fleste av oss ikke være synlige, blant annet fordi vi ikke har kunnskaper nok til å se dem.

I denne sammenhengen må jeg kommentere et innspill fra Dagfinn Høybråten, fordi dette er et synspunkt som stadig kommer opp i en rekke debatter. Til Aftenposten sider Høybråten "...at det er foreldre som er nærmest til å ta stilling til om barna har godt av å være i barnehage eller ikke." I forskjellige varianter dukker synspunktet om at "foreldrene vet best", eller "den enkelte vet selv best" opp. Hadde det vært slik Høybråten hevder, hadde vi ikke trengt fagpersoner som Lars Smith. Vi hadde ikke trengt leger, for foreldrene ville selv visst best hvilken behandling som er den riktige for barna. I de aller fleste tilfeller så vet hverken vi som foreldre eller som enkeltindivider hva som er best; det er stort sett alltid noen fagpersoner som kan mer om situasjonen og forstår den bedre enn oss. Men, og dette er viktig, det innebærer ikke at disse fagpersonene skal bestemme hvilke valg vi som foreldre skal ta. Og koblingen om at den som vet best automatisk skal ta avgjørelsen, er like feilaktig som Høybråtens synspunkt. Ingen kunnskap er objektiv, og ingen fagperson er nøytral, og det er ikke gitt at de "riktige" svarene fungerer i det enkelte menneskets liv. Selv om Smith skulle ha rett, så kan det for mange likevel være det beste å sende ettåringene i barnehagen, fordi barnets tilknytningsevne ikke er det som kan eller bør styre alt i familiens liv. Men dette er likevel langt unna Høybråtens påstand om at foreldrene vet best om barnet har godt av å være i barnehage.

Flere har hevdet at det nå er på tide å avslutte diskusjonen om hvorvidt barnehage er bra eller ikke, og heller fokusere på å gjøre barnehagene best mulig. Vi ikke bare kan, men vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må aldri slutte å se på hva som er bra, og hva som ikke er det, i barnehagene. Dette er ikke en motsetning, men heller en forutsetning for å kunne gjøre barnehagene bedre. Og det er nettopp i dette at Smith sine uttalelser er svært viktige. Ubehaget Smiths påstander kan gi oss småbarnsforeldre må ikke få oss til å stikke hodet i sanden og late som at farene han påpeker ikke er reelle . Ubehaget må heller bli en drivkraft til å ta bevisste valg for egne barn og egen familiesituasjon, og for å stille krav om bedre ordninger. Både når det gjelder reelle muligheter for å være hjemme med barna til de er halvannet eller to år, og når deg gjelder å stadig heve kvaliteten på barnehagene.

Vi påvirkes alltid at livet vi møter, og det er innlysende at barnehage og skole er svært viktige elementer i barns utvikling. Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å forstå at barnehagene og skolens funksjon for barn og unges utvikling, vektlegges i så liten grad i samfunnet. Hva som er årsaken til at vi ikke ser viktigheten av en god barnehage og prioriterer dette deretter, forstår jeg virkelig ikke. Helseminister Bjarne Håkon Hansen snakker om tidlig intervensjon i forhold til sykdommer, og at vi gjennom dette kan spare enorme ressurser. Dette er også en tanke vi trenger å overføre til barnehage- og skolepolitikken. Ved å bruke mer ressurser på barns oppvekstvilkår i hjemmene, barnehage og skole, vil vi både på individnivå og på samfunnsnivå få enorme gevinster.

Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne fastslå om Smiths utsagn stemmer, og kanskje vil det vise seg at bekymringen som ble skapt rundt ettåringers oppstart i barnehage var ubegrunnet. Likevel bør vi være takknemlige for debatten som er satt i gang, for vi trenger å bli bevisstgjort på prioriteringene vi som samfunn og som enkeltmennesker gjør når vi sender barna tidlig i barnehagen. Vi trenger en mer grunnleggende debatt hvor barnehagepolitikken settes inn i en større sammenheng, slik at vi i større grad klarer å se konsekvensene av politikken vi fører, og hvilke verdier vi som samfunn og enkeltmennesker velger å prioritere.

torsdag 26. mars 2009

Kirkens politiske røst

I mitt daglige virke er jeg rådgiver i internasjonale spørsmål i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Mye av min oppgave der dreier seg om å formulere hva som er kirkens politisk røst. Det er tidvis en balansegang - mellom å forsøke å være politisk relevant og konkret samtidig som vi forsøker å snakke med en annen stemme enn politikerens. I dagens kronikk i Aftenposten skrevet av undertegnede og min kollega Sven Thore Kloster, drøfter vi hva det betyr at kirken har et politisk engasjement, hvilke grunner som finnes for å ha dette engasjementet og hvorvidt samfunnet kan være tjent med slikt engasjement.

onsdag 25. mars 2009

Har Norge en Klimapolitikk?

Dagens Næringsliv skriver lørdag 21. mars i en lengre featureartikkel at Jens stoltenberg har drevet et intenst politsk spill verden over siden 1990 for å få innført klimakvoter. Samtidig har norske CO2 utslipp økt med 29 prosent.

Lignende tanker var jeg inne på i min doktorgradsavhandling. Se kronikken min i Aftenposten i 2006 for en kortversjon.

For å kunne si at man har en klimapolitkk, må man faktisk kunne dokumentere at man har en politikk som vil redusere utslippene. Har Norge noen gang hatt det?

Thune forstår den norske misforståelsen

I en kommentar i Aftenposten ("Den norske misforståelsen"), skriver Henrik Thune helt utmerket om at religionen islam ikke er et integreringsproblem i Norge. Det er heller at Norge har valgt innvandrere fra patriarkalske bondesamfunn eller krigssoner.

"Norge trenger en bredere innvandring fra muslimske land. Intet mindre. Økt integrering fordrer arbeidsinnvandring fra muslimske land."

Verdt å lese!

tirsdag 24. mars 2009

Radical Islam in Norway: Myth or Reality?

No one is surprised when FrP attacks Muslims and blames immigrants for all the ills of society or for the failure to integrate them-selves in Norwegian culture. Putting the blame for the failure to resolve the deadlock of the process of integration on immigrants and the need to blame an other when things go awry are common themes in FrP’s depoliticized conception of politics. Although no one is surprised other politicians feel obliged to respond because of FrP’s tremendous success in mobilizing, articulating and voicing people’s real fears.

FrP with its populist discourse has for some time now manipulated people’s genuine worries about an increase of the presence of Islam and Muslims on their midst. Islam is a relatively new phenomenon in Norway. It has a reputation of being a religion which induces violence. Muslims, in the last two decades, stand behind some of the worst atrocities committed against civilians all over the world. It is thus, in the minds of many people, associated with phenomena which, understandably, appear threatening and dangerous.

Politicians cannot ignore this ominous reality and the radical elements that Islam is generating worldwide. These destructive elements must be fought uncompromisingly. There is no dialogue with people who refuse to employ dialogue as a means to communication and articulating their grievances. In this case one must fully identify with Bush’s infamous dictum, “you are either with us or against us”.

But politicians have also another duty. They must assess a situation as correctly as possible before they resort to discourses which generate fear among people. A correct evaluation of a situation is paramount for reducing misunderstandings and tensions between groups and communities. Radical Islam debate is one such situation.

However, a number of politicians, for opportunist or other reasons, often fail to assess a situation sufficiently. It is in this respect that the recent declarations of Martin Kolberg of the presence of radical Islam and islamization in Norway are worrisome. «Ap skal gå i front mot ekstremistene», said Kolberg to Dagsrevyen 12. mars. “Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte og det vil vi bekjempe”. No wonder Siv Jensen mocks him, “Det hørtes nesten ut som han hadde tatt manuset mitt” (Dagsavisen, 20 mars, 2009).

Of course radical Islam has no place in Norway! No one thinks otherwise, except perhaps the radical islamists themselves. But what is radical Islam? Jonas Gahr Støre defined it as “en bevegelse som er villig til å bruke vold for å nå sine mål” (Dagsavisen, 18 mars 2009).

Politicians should be alert to these elements and when necessary take all the measures to defeat them. We would, however, like to know the evidence that proves the existence of a movement or movements of radical Islam in Norway. It is clearly insufficient to say, with Støre, that “Utfordringen vår er det som skjer bak lukkede dører”. It is to be hoped that Støre does not seriously mean what he says. That it is only to make a political effect, to stress the seriousness of the situation. Orwellian connotations of acting on the premise of wanting to know what goes on behind locked doors are readily apparent and can signify more than mere curiosity, that is, surveillance and the like.

The 2009 Politiets sikkerhetstjenest (PST) report says
I de norske ekstreme islamistiske miljøene er det indikasjoner på at aktiviteter knyttet til radikalisering er i ferd med å øke. Det finnes karismatiske lederskikkelser i Norge som kan øve betydelig innflytelse på personer som er i en radikaliseringsprosess.

If there are Islamists working behind the locked doors as Støre and the 2009 PST report maintain and the government knows who and where they are, we expect the government to act accordingly. Why is it then that the government does nothing to prevent them from growing? If it knows of the radical Islam then it presumably should do something about it.

Failure to act can be seen either as an indecision on the part of the government to act resolutely or that the threat of radical Islam is not real. Either way the prospect for the government to win the elections in September looks bleak. Hence, the not so sudden rise and the upsurge in popularity of the FrP. FrP is not strong in and by itself. It is the coalition government that is weak and confused as their handling of blasphemy paragraph and hijab goes a long way to show. Using radical Islam as carte blanche to cover up or draw away the public’s scrutinizing gaze from other unsuccessful policies that the government is trying to hide, whatever they may be, creates unnecessary fear of an impending Islamic danger and stimulates distrust among people about their Muslim neighbours. It contributes to fuelling the suspicion that Muslims are potential extremists.

This is a serious problem with enormous implications, and people are entitled to know the extent and the intensity of this threat. The government, and other political forces, is proving that it is not merely a bystander or the innocent onlooker coming in to help. The government is a party to what happens here. It is thus morally and politically responsible for what happens here.

It is not that Muslims are radical, or that there are elements of radical Islam in Norway. It is rather that some politicians have just not learned yet how to respect, rather than simply tolerate, minorities.

Would it not be better if politicians talk and listen to Muslims who create occasions for exchange across groups; to women no matter their modes of dressing; to clergy who try to build an interfaith dialogue against the dictates of their own hierarchies; and to youth organizations that work together in mixed environments. They might find that locally there is less religious animosity than they suspect.

By including Muslims in the political landscape, officials might realize that Norwegian Muslims are not attempting to create a parallel Islamist society, and that the alarm about the so-called extremist or radical Islam has been grossly exaggerated. They might discover that they are manipulating the profound fears of people for cheap populist propaganda.

Hearing these communities, officials might confirm that the aspirations of most Norwegian Muslims are not the dreams of extremists, or the stubborn refrain of amateurish politicians, but a desire deep in the hearts of all Muslims, for equality as Norwegian citizens.

My worry is that these forms of discourses, which generate more fear than knowledge, will end up producing and reproducing religion or ethnicity as the primary principle of political belonging. Instead of de-ethnifying politics, of constructing a notion of citizenship inclusive of all people, without which there can be no democracy, FrP and a number of other politicians who play the fear card seem to be moving in a direction of helping to construct a new ethnic regime.

This polarisation in terms of rigid religious or ethnic identities makes the process of integration all the more problematic. People will identify themselves and look at the others not primarily as Norwegian citizens but first and foremost in terms of their particular religious or cultural belonging. Citizenship is pushed aside or replaced altogether by the particular identities which various groups identify with.

If integration is to have any chance of succeeding it can only succeed on the level of the universal form of citizenship. That is why it is very important to resist the temptation to elevate a particular content to or identify it with the level of the universal form of citizenship. In this context, national platforms, the interests of the nation as a whole, not particular identity formations, are the only basis upon which one can mobilize constituents. The reduction of politics to identity politics creates more problems that it solves. Politics is about decisions taken collectively, but if national politics degenerates to the level of identity politics then we may end up consolidating the problems we want to dissolve.

Prevention of radical Islam is based on an understanding of local needs. As the police forces deal with security through their work on intelligence and law enforcement, a different kind of intelligence should be gathered among the local Muslim people that will be most affected by the discourses that incite and play up the fear card.

Through consultation, officials would understand what the Norwegian Muslims in all their colourful varieties hope and fear. This process would help build the trust and security that fear generating discourses, as we all know, cannot guarantee.

If democracy, security and integration of Norwegian Muslims are the desired goal, a prolonged manipulation of the fear card is not the solution. The consequences of this approach are pernicious, yet today's debate on such issues shows very little has been learned from its failure in other parts of the world.

Many Muslims I have spoken to seem to have a diffuse sense of helplessness and feel politically homeless despite the fact that Norway is the only country they pledge absolute loyalty.

Martin Kolberg is now getting ready to fight the battle against radical Islam. He is not alone. But probably FrP will do it better.