Politikerspråk

Jeg synes det er utrolig forutsigbart og kjedelig hvordan politikere svarer på anklager - slik som Karitas angrep på Jens. Illustrerende å se hvordan den meget konforme og lojale Helga Pedersen forsvarte Jens på NRK i debatt med Karita etter at boken hennes kom ut i forrige uke. Sannsynligvis hadde hun ikke noe annet valg enn å forsvare sin sjef fullt ut - men som seer merker jeg at det er noe utrolig innstudert og traust i svarene hennes.

Det interessante spørsmålet er: Hva er den (objektive) sannheten her? Dette vil ikke lenger få vite i en slik debatt - fordi alle kjemper om å forvalte sannheten, og sannheten er i vår medievirkelighet en konstruksjon. Dette tror jeg er frustrerende for seeren og skaper politikerforakt. Noen ganger vil vi som tilskuere fordele skyld og gjøre opp status i en sak - men isteden så glir politkeren unna med et helt reportoar av bortforklaringsutsagn som "jeg kjenner meg ikke igjen her" eller "Det kan jeg ikke uttale meg om".

Det som journalister og retorikere kan hjelpe oss med her - er å være fortolkere og oversettere av hva som egentlig skjer i disse debattene. Det er å knekke kodene for politkerspråket og fortelle oss hva de egentlig sier når utsagn som "dette kjenner jeg meg ikke igjen i" dukker opp.

I denne sammenheng er det jo interessant at AP arrangerer internseminar senere i november om partikulturen - det er i allefall indirekte en erkjennelse av skyld..