Viktig barnehagedebatt

Med utgangspunkt i artikkelen "-Best for ettåringer hjemme", som stod i Aftenposten 5. mars, har det den senere tiden pågått en ny barnehagedebatt. I artikkelen refererer Aftenposten til professor i psykologi Lars Smith som mener at det er grunn til å stille spørsmål ved om tidlig oppstart i barnehage kan utgjøre et problem i forhold til barnas mulighet til å utvikle en trygg tilknytning. Smith sier at kvaliteten i barnehagen er av stor betydning, og at barnas behov for oppfølging krever stor kompetanse og modenhet, og en stabilitet blandt personalet.

Smith har fått en del kritikk for påstandene sine, og fra andre psykologer og pedagoger går kritikken ikke ut på at det han sier ikke stemmer, men at det ikke foreligger norsk forskning som dokumentasjon for hans påstander. Forskningen som per i dag foreligger er fra andre land, hvor flere faktorer er forskjellige, og resultatene kan dermed ikke overføres direkte. Denne forskningen viser imidlertid at tidlig oppstart, mye tid i barnehagen, og lav kvalitet på barnehagen er en risikofaktor for senere problemer.

Meningene som har kommet fram i debatten er svært sprikende, og det er på sin plass å se litt nøyere på hva en del av disse innspillene innebærer, og hvilke holdninger og verdier som ligger implisitt i dem. I svært mange debatter, så også denne, handler diskusjonen til en stor grad om å kartlegge hvilke aspekter som berøres av tematikken, og så prioritere disse. Det dreier seg om å sette ulike elementer opp mot hverandre og rangere deres verdi. Den aktuelle debatten handler i første omgang om ettåringer tar skade av å gå i barnehage når det gjelder deres evne til tilknytning. Dette vet vi altså ikke sikkert, men vi kan og bør ha en begrunnet bekymring i forhold til dette.

En rekke forskjellige synspunkt blir brukt i argumentasjonen mot Smith sine påstander. Flere har sagt at utspillet gir foreldre dårlig samvittighet og gjør dem utrygge, andre har vist til at norske foreldre er fornøyde med barnehagetilbudet de har, og at barnehage er positivt for barns språkutvikling. Det har også blitt poengtert at vi nå har diskutert lenge nok om barnehage er bra eller ikke for barna, og at vi nå må la denne debatten ligge og heller se på hvordan barnehagene kan bli best mulig.


Hva innebærer disse utsagnene? For å ta den første motsetningen først: Uroen for barns utvikling kontra foreldrenes samvittighet og trygghet. Denne motsetningen som er blitt satt opp av flere av debatantene, er egentlig ganske kunstig. Dersom det er noe hold i Smiths påstander, så er det nærmest uforsvarlig og uetisk å betrygge foreldre som sender ettåringene sine i barnehage, når det ikke er grunn til å være trygg. De som mener at Smith og hans meningsfeller bør ti stille sier samtidig at foreldrenes ubehag er viktigere enn barnas helse. Når var det barnas verdi ble så liten?

Og hvordan ville det ha vært dersom vi snudde dagens situasjon på hodet? Hva ville vi ha sagt dersom Smith hadde holdt meningene sine for seg selv, forsket på forholdene, og om fem års tid stått fram i media og sagt at barnehagepolitikken har gitt en rekke barn problemer? Ville vi ha akseptert at han hadde holdt sine antakelser for seg selv, og latt barna våre bli utsatt for en risiko uten å si i fra? Er det ikke nettopp i det å si fra om bekymringsverdige forhold at "en av landets fremste eksperter på barns utvikling" har et ansvar?

Smith poengterer også at det er viktig å se på hva alternativet til barnehageplass er for ettåringen. Det er nok mange foreldre i dag som opplever at de ikke har noen andre alternativ enn at barnet starter i barnehage. Dette kan skyldes økonomiske, karrieremessige eller andre konsekvenser det ville ha å bli hjemme med barnet. Nå går det absolutt an å diskutere hvor tvunget man egentlig er, i og med at dette nok en gang handler om å prioritere. Enda viktigere er det imidlertid å påpeke at selv om disse prioriteringene er vanskelige og ubehagelige, betyr på ingen måte at vi skal ignorere problemstillingenen Smith. Vi har ikke lov til å se en annen vei bare fordi valgene blir for vanskelige, og situasjonen blir for ubehagelig.

Blant annet fra departements hold har det blitt hevdet at foreldres tilfredshet med dagens barnehageordning er et bevis på at barna ikke får noen problemer som følge av dagens system. Denne påstanden er dessverre like lite innsiktsfull som den er korrekt. Foreldrenes tilfredshet sier svært lite, om i det hele tatt noe, om problemområdene Smith nevner. Dette skyldes blandt annet at foreldres tilfredshet handler om mye mer enn bare at barna blir tatt godt vare på. Enten vi vil inrømme det eller ikke, så styres livene våre av flere ting enn hva som er til det beste for barna våre. Heldigvis. Videre handler også foreldres tilfredshet i stor grad om deres opplevelse av barnehagen og hva denne har å si for barna. Denne opplevelsen påvirkes både av hvordan vi ønsker og trenger å oppleve barnehagen, men også av hva vi er i stand til å se. La meg illustrere det siste med et eksempel. Hvis barnehagebarna hver dag hadde fått alt for mye sukker mens de var i barnehagen, så ville dette vært en risiko for å utvikle overvekt og sukkersyke. Problemene ville imidlertid stort sette komme til syne først etter lang tid, slik at overforbruket av sukker ville svært få av oss hatt mulighet til å oppdage. Dette til tross for at den gjengse nordmann nok har en betydelig større forståelse for sukkersyke enn for problemer i forhold til tilknytning. De problemene Smith nevner vil for de aller fleste av oss ikke være synlige, blant annet fordi vi ikke har kunnskaper nok til å se dem.

I denne sammenhengen må jeg kommentere et innspill fra Dagfinn Høybråten, fordi dette er et synspunkt som stadig kommer opp i en rekke debatter. Til Aftenposten sider Høybråten "...at det er foreldre som er nærmest til å ta stilling til om barna har godt av å være i barnehage eller ikke." I forskjellige varianter dukker synspunktet om at "foreldrene vet best", eller "den enkelte vet selv best" opp. Hadde det vært slik Høybråten hevder, hadde vi ikke trengt fagpersoner som Lars Smith. Vi hadde ikke trengt leger, for foreldrene ville selv visst best hvilken behandling som er den riktige for barna. I de aller fleste tilfeller så vet hverken vi som foreldre eller som enkeltindivider hva som er best; det er stort sett alltid noen fagpersoner som kan mer om situasjonen og forstår den bedre enn oss. Men, og dette er viktig, det innebærer ikke at disse fagpersonene skal bestemme hvilke valg vi som foreldre skal ta. Og koblingen om at den som vet best automatisk skal ta avgjørelsen, er like feilaktig som Høybråtens synspunkt. Ingen kunnskap er objektiv, og ingen fagperson er nøytral, og det er ikke gitt at de "riktige" svarene fungerer i det enkelte menneskets liv. Selv om Smith skulle ha rett, så kan det for mange likevel være det beste å sende ettåringene i barnehagen, fordi barnets tilknytningsevne ikke er det som kan eller bør styre alt i familiens liv. Men dette er likevel langt unna Høybråtens påstand om at foreldrene vet best om barnet har godt av å være i barnehage.

Flere har hevdet at det nå er på tide å avslutte diskusjonen om hvorvidt barnehage er bra eller ikke, og heller fokusere på å gjøre barnehagene best mulig. Vi ikke bare kan, men vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må aldri slutte å se på hva som er bra, og hva som ikke er det, i barnehagene. Dette er ikke en motsetning, men heller en forutsetning for å kunne gjøre barnehagene bedre. Og det er nettopp i dette at Smith sine uttalelser er svært viktige. Ubehaget Smiths påstander kan gi oss småbarnsforeldre må ikke få oss til å stikke hodet i sanden og late som at farene han påpeker ikke er reelle . Ubehaget må heller bli en drivkraft til å ta bevisste valg for egne barn og egen familiesituasjon, og for å stille krav om bedre ordninger. Både når det gjelder reelle muligheter for å være hjemme med barna til de er halvannet eller to år, og når deg gjelder å stadig heve kvaliteten på barnehagene.

Vi påvirkes alltid at livet vi møter, og det er innlysende at barnehage og skole er svært viktige elementer i barns utvikling. Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å forstå at barnehagene og skolens funksjon for barn og unges utvikling, vektlegges i så liten grad i samfunnet. Hva som er årsaken til at vi ikke ser viktigheten av en god barnehage og prioriterer dette deretter, forstår jeg virkelig ikke. Helseminister Bjarne Håkon Hansen snakker om tidlig intervensjon i forhold til sykdommer, og at vi gjennom dette kan spare enorme ressurser. Dette er også en tanke vi trenger å overføre til barnehage- og skolepolitikken. Ved å bruke mer ressurser på barns oppvekstvilkår i hjemmene, barnehage og skole, vil vi både på individnivå og på samfunnsnivå få enorme gevinster.

Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne fastslå om Smiths utsagn stemmer, og kanskje vil det vise seg at bekymringen som ble skapt rundt ettåringers oppstart i barnehage var ubegrunnet. Likevel bør vi være takknemlige for debatten som er satt i gang, for vi trenger å bli bevisstgjort på prioriteringene vi som samfunn og som enkeltmennesker gjør når vi sender barna tidlig i barnehagen. Vi trenger en mer grunnleggende debatt hvor barnehagepolitikken settes inn i en større sammenheng, slik at vi i større grad klarer å se konsekvensene av politikken vi fører, og hvilke verdier vi som samfunn og enkeltmennesker velger å prioritere.