Regjeringen - ved hele tre statsråder - lanserte nylig stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar, se meldingen her. Meldingen kan i korte trekk karakteriseres som både lite intressant og lite relevant. Meldingen er lite interessant fordi den kun er en slags oppsummering av de forventningene og oppfordringene regjeringen har til næringslivet. Meldingen sier ingen ting om de faktiske dilemmaene bedrifter kan komme opp i, og der bedrifter kanskje må avveie forholdet mellom inntjening og moral når det ikke lønner seg å handle moralsk riktig. Det er dette som er virkeligheten til bedrifter som bl.a. Telenor og StatoilHydro.
På de områdene meldingen er konkret - som styrket kontakt og diskusjon mellom myndigheter og næringsliv, samt at Innovasjon Norge skal få en styrket rolle – er jeg redd den ikke er særlig relevant. Meldingen røper en naiv tiltro til myndighetens rolle som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Myndighetene vil trolig være en lite egnet rådgiver fordi samfunnsansvar som regel handler om enkeltsituasjoner av gråsoner og ikke svart-hvit, fordi myndighetene som regel vil være mer forsiktig enn det er grunnlag for (i tilfelle noe kan gå galt), og fordi investeringsbeslutninger ofte må tas kjapt og bedriftene er nødt til å handle ut fra den informasjonen man har der og da.
Et annet ankepunkt mot meldingen er at den tilnærmer seg samfunnsansvar på et strukturnivå. Som de fleste vet består bedrifter av individer, og etikk og moral må forankres på et individnivå. Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre enn det svakeste nivået til individene som jobber der. Jeg etterlyser altså et annet utgangspunkt. Bedrifters samfunnsansvar er egentlig individers samfunnsansvar. Mer av meldingen burde diskutert hvordan man skal øke bevisstheten, motivasjonen og treningen til enkeltindivider mht å treffe moralske valg. Vanskelig ja, men kanskje derfor bør moralske dilemmer være en del av skolepensum (og ikke bare en del av pensum på masterstudier i økonomi og ledelse som meldingen faktisk nevner).
lørdag 31. januar 2009
fredag 30. januar 2009
Who turned off the light?
Abdelwahab Meddeb considers why radical thinking has failed to penetrate the Arab world. Les artikkelen i magasinet New Humanist
Kamp mot skatteparadiser, men ikke i Oljefondet?
Ryddejobben er i gang etter finanskrisen. Det er bred enighet om behovet for nye globale regler. Det er også en god anledning til å gjøre en ekstra innsats mot råttenskapen som kalles skatteparadiser, der selskaper og enkeltpersoner kan unndra seg beskatning og skjule hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet.
Finanskrisen satte fart i arbeidet mot hemmelighold og korrupsjon. Barack Obama har lansert en lov som skal gjøre det vanskeligere å unndra seg beskatning ved at selskapet er registrert i for eksempel Camen Island eller Liechtenstein. På G20 møtet i november presset EU på for at kamp mot skatteparadiser skulle komme på agendaen.
Utveksling av skatteopplysninger er en vei å gå. OECD legger nå til rette for at land inngår bilaterale avtaler om utveksling av skatteinformasjon. De har utarbeidet en standardavtale for hvordan slik informasjon kan utveksles og mange land, deriblant Norge, undertegner slike avtaler.
Statens pensjonsfond investerer i selskaper som er registrert i skatteparadiser. Denne våren skal evalueringen av etikkreglene til Statens pensjonsfond utland sluttføres. Det er på tide at Norge også gjennom sitt eierskap går til kamp mot skatteparadisene ved å stille systematiske krav til åpenhet og skatterapportering i de selskapene fondet investerer i.
Finanskrisen satte fart i arbeidet mot hemmelighold og korrupsjon. Barack Obama har lansert en lov som skal gjøre det vanskeligere å unndra seg beskatning ved at selskapet er registrert i for eksempel Camen Island eller Liechtenstein. På G20 møtet i november presset EU på for at kamp mot skatteparadiser skulle komme på agendaen.
Utveksling av skatteopplysninger er en vei å gå. OECD legger nå til rette for at land inngår bilaterale avtaler om utveksling av skatteinformasjon. De har utarbeidet en standardavtale for hvordan slik informasjon kan utveksles og mange land, deriblant Norge, undertegner slike avtaler.
Statens pensjonsfond investerer i selskaper som er registrert i skatteparadiser. Denne våren skal evalueringen av etikkreglene til Statens pensjonsfond utland sluttføres. Det er på tide at Norge også gjennom sitt eierskap går til kamp mot skatteparadisene ved å stille systematiske krav til åpenhet og skatterapportering i de selskapene fondet investerer i.
tirsdag 27. januar 2009
Retningslinjer om retningslinjer for retningslinjer for samfunnsansvar
Det ordet som forekommer hyppigst i Regjeringens Stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, er visst "retningslinjer." Man får inntrykk av at etikk (eller "samfunnsansvar" som det skal hete, selvom det begrepet fremstår like ullent etter stortingsmeldingen som det var før) er en sjekkliste som skal krysses av: Hvis man kan krysse av tilstrekkelig mange punkter, da er man etisk (da "utøver man sitt samfunnsansvar"). Meldingen diskuterer overhodet ikke moralsk motivasjon, og hvorvidt etikk til syvende og sist ikke heller handler om hvilke verdier og innstillinger individene lever etter - og hva næringslivet kan gjøre i forhold til det. En "sjekkliste" kan i verste fall føre til at næringslivet blir mindre etisk motivert, og mest fokuserer på å overholde eksterne regler, ikke interne verdier (som det engelske ordet compliance henviser til).
Det er kanskje ufint å klage på at meldingen er skrevet i et dørgende kjedelig språk - det hører vel med til genren. Men når man overlater politiske meldinger til jurister i embedsverket, er det ikke rart at det meste av meldingen inneholder oversikter over lover og regler på området, ikke en refleksjon over hva som er rett og galt i næringslivet.
fredag 23. januar 2009
Mye ord og lite konkret om samfunnsansvar
Det er min oppsummering etter å ha skummet gjennom regjeringens Stortingsmelding om samfunnsansvar. Dette begynner å bli min gjennomgående kommentar på Stortingsmeldingene som den rød-grønne regjeringen legger fram. Både innovasjonsmeldingen (desember 08) og IKT-meldingen (desember 07) kjennetegnes av det samme. Begge disse meldingene ble skuff-fyll nærmest før de var lansert.
Stortingsmeldingen om samfunnsansvar har gode beskrivelser på hvorfor samfunnsansvar er viktig og riktig, og hvorfor norsk næringsliv er tjent med å opptre korrekt. Utfordringen til regjeringen at de hverken kan eller vil kreve sanksjoner for de som ikke oppfyller forventningene som er satt. Det er mange fagre ord om forventninger til HMS-standarder og retningslinjer for samfunnsansvar. Det eneste riset bak speilet er at forbrukerne kan mislike uetisk atferd.
Stortingsmeldingen om samfunnsansvar har gode beskrivelser på hvorfor samfunnsansvar er viktig og riktig, og hvorfor norsk næringsliv er tjent med å opptre korrekt. Utfordringen til regjeringen at de hverken kan eller vil kreve sanksjoner for de som ikke oppfyller forventningene som er satt. Det er mange fagre ord om forventninger til HMS-standarder og retningslinjer for samfunnsansvar. Det eneste riset bak speilet er at forbrukerne kan mislike uetisk atferd.
mandag 5. januar 2009
Miljølønn - et miljø- og krisepolitisk kinderegg!
Da Liblab lanserte forslaget om miljølønn i fjor vinter var interessen moderat, men nå er det på tide å ta ideen frem igjen. Ideen promoteres nå i USA av tungtveiende eksperter som NASA-forsker James Hansen under begrepet "tax-and-dividend-policy". Timingen nå er dessuten spesielt gunstig siden miljølønn kunne inngå som en del av ulike krisepakker rettet mot virkningene av finanskrisen.
I det vi går inn i 2009 er det ikke mange som kan ha unngått å få med seg at vi har to kriser i fanget på en gang - en langsiktig klima- og ressurskrise og en antakelig kortsiktig finanskrise. Noen bruker den sistnevnte som unnskyldning for å ikke gjøre noe med den førstnevnte, mens andre snakker om at den doble krisen gir en unik mulighet til faktisk å få gjort noe...
Det snakkes om store offentlige investeringer i omstillingen til en grønn økonomi, som del av krisepakker for å få fart på økonomien igjen etter finanskollapsen. Dette er vel og bra, men det er ikke bare på investeringssiden at det offentlige kan lage miljø- og krisepolitiske kinder-egg. På skatt- og avgiftssiden ligger det kanskje enda mer lovende muligheter...
En slik mulighet er ideen om miljølønn, som LibLab lanserte i en kronikk i Aftenposten 15/2 2008. I korthet handler ideen om at miljøavgifter ikke skal gå til statskassen, men deles ut igjen som miljøskatteutbytte (eller miljølønn, som vi kaller det) i like store deler til alle statsborgerne. På denne måten vil ikke lenger miljøskatter gå til staten, men til direkte omfordeling blant borgerne. Den som forbruker mindre eller mer miljøvennlig enn gjennomsnittet, vil tjene på ordningen, mens de som forurenser mest vil tape. Antakelig vil omtrent halvparten av befolkningen tjene på ordningen, og de vil tjene mer jo høyere miljøavgiftene blir. Dermed kan vi med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for miljøavgifter som monner. I motsetning til dagens puslete avgifter vil slike høye miljøavgifter faktisk påvirke folks atferd.
Da vi lanserte forslaget i fjor vinter var interessen moderat, med debatt i Dagsnytt18, intervju i Dagsavisen, og en underskriftsaksjon som ble satt i gang uavhengig på opprop.no (se lenker på liblabs hjemmeside). Det har også vært noe aktivitet på en Facebookgruppe om miljølønn.
Om vi ikke nådde helt frem med dette forslaget ved første forsøk, tror vi sjansene er bedre nå - ikke minst siden skifte fra dagens miljøavgiftsmodell til en miljølønnsmodell kan være en av mange måter å stimulere økonomien på ved å gi forbrukerne mer penger mellom hendene. Dette kan oppnås hvis man i første omgang ikke kompenserer staten for den inntekten som faller bort når en miljøavgift ikke lenger går til statskassen med andre skatteøkninger. Miljølønn vil dessuten bidra til at pengene når ut til en del av dem som trenger det mest, og med kobling til høye miljøavgifter er sjansen også større for at mottakerne vil bruke disse pengene på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.
På grunn av alt dette er miljølønn i vinden som aldri før --- i USA - under begrepet "tax-and-dividend"-policy. Liblab noterte med stor glede at NASAs James Hansen, en av verdens mest respekterte klimaforskere, inkluderte dette som en av seks ideer han fremmet i et åpent brev til Barack Obama til jul.
Nå vet vi ennå ikke hvordan Obama vil stille seg til dette forslaget, men det er i alle fall helt klart at debatten om miljøavgifter er i ferd med å ta en ny vending i USA etter hvert som det blir stadig klarere hvilken høy pris landet betaler for blant annet sin oljeavhengighet - både økonomisk og i forhold til nasjonal sikkerhet.
Situasjonen i Norge er på mange måter svært ulik den i USA, men det er likevel uhyre interessant dersom verdens største økonomi kan komme til å innføre et system av typen miljøskatteutbytte/miljølønn.
LibLab vil følge opp saken i tiden som kommer og utfordrer herved alle landets miljø- og finanspolitikere til debatt!
I det vi går inn i 2009 er det ikke mange som kan ha unngått å få med seg at vi har to kriser i fanget på en gang - en langsiktig klima- og ressurskrise og en antakelig kortsiktig finanskrise. Noen bruker den sistnevnte som unnskyldning for å ikke gjøre noe med den førstnevnte, mens andre snakker om at den doble krisen gir en unik mulighet til faktisk å få gjort noe...
Det snakkes om store offentlige investeringer i omstillingen til en grønn økonomi, som del av krisepakker for å få fart på økonomien igjen etter finanskollapsen. Dette er vel og bra, men det er ikke bare på investeringssiden at det offentlige kan lage miljø- og krisepolitiske kinder-egg. På skatt- og avgiftssiden ligger det kanskje enda mer lovende muligheter...
En slik mulighet er ideen om miljølønn, som LibLab lanserte i en kronikk i Aftenposten 15/2 2008. I korthet handler ideen om at miljøavgifter ikke skal gå til statskassen, men deles ut igjen som miljøskatteutbytte (eller miljølønn, som vi kaller det) i like store deler til alle statsborgerne. På denne måten vil ikke lenger miljøskatter gå til staten, men til direkte omfordeling blant borgerne. Den som forbruker mindre eller mer miljøvennlig enn gjennomsnittet, vil tjene på ordningen, mens de som forurenser mest vil tape. Antakelig vil omtrent halvparten av befolkningen tjene på ordningen, og de vil tjene mer jo høyere miljøavgiftene blir. Dermed kan vi med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for miljøavgifter som monner. I motsetning til dagens puslete avgifter vil slike høye miljøavgifter faktisk påvirke folks atferd.
Da vi lanserte forslaget i fjor vinter var interessen moderat, med debatt i Dagsnytt18, intervju i Dagsavisen, og en underskriftsaksjon som ble satt i gang uavhengig på opprop.no (se lenker på liblabs hjemmeside). Det har også vært noe aktivitet på en Facebookgruppe om miljølønn.
Om vi ikke nådde helt frem med dette forslaget ved første forsøk, tror vi sjansene er bedre nå - ikke minst siden skifte fra dagens miljøavgiftsmodell til en miljølønnsmodell kan være en av mange måter å stimulere økonomien på ved å gi forbrukerne mer penger mellom hendene. Dette kan oppnås hvis man i første omgang ikke kompenserer staten for den inntekten som faller bort når en miljøavgift ikke lenger går til statskassen med andre skatteøkninger. Miljølønn vil dessuten bidra til at pengene når ut til en del av dem som trenger det mest, og med kobling til høye miljøavgifter er sjansen også større for at mottakerne vil bruke disse pengene på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.
På grunn av alt dette er miljølønn i vinden som aldri før --- i USA - under begrepet "tax-and-dividend"-policy. Liblab noterte med stor glede at NASAs James Hansen, en av verdens mest respekterte klimaforskere, inkluderte dette som en av seks ideer han fremmet i et åpent brev til Barack Obama til jul.
Nå vet vi ennå ikke hvordan Obama vil stille seg til dette forslaget, men det er i alle fall helt klart at debatten om miljøavgifter er i ferd med å ta en ny vending i USA etter hvert som det blir stadig klarere hvilken høy pris landet betaler for blant annet sin oljeavhengighet - både økonomisk og i forhold til nasjonal sikkerhet.
Situasjonen i Norge er på mange måter svært ulik den i USA, men det er likevel uhyre interessant dersom verdens største økonomi kan komme til å innføre et system av typen miljøskatteutbytte/miljølønn.
LibLab vil følge opp saken i tiden som kommer og utfordrer herved alle landets miljø- og finanspolitikere til debatt!
søndag 4. januar 2009
La frivilligheten komme inn på NAV
I 2009 vil vi bli konfrontert med konjunkturell arbeidsledighet der de fleste private næringer antakelig vil nedbemanne. Regjeringen har fulgt læreboka og lovet større offentlige investeringer for å kompensere for dette. Det vil hjelpe, men ikke raskt nok, for kommunale planer skal tilpasses, anbudsrunder skal gjennomføres og folk skal rekrutteres. All erfaring tilsier at den faktiske byggingen av de nye sykehjemmene, veiene, jernbanene ikke vil komme i gang før mange mennesker har gått ledige i lengre tid. Hva skal de gjøre denne tiden?
Ledige vil bli tilbudt arbeidsmarkedstiltak – tiltak for å gjøre dem ”ansettbare” i andre bransjer med behov for folk. Denne aktive arbeidsmarkedspolitikken har fungert godt i i Norge og andre nordiske land for å bekjempe strukturell arbeidsledighet. Men den hjelper lite mot den konjunkturelle arbeidsledigheten vi nå står foran, der nedskjæringer skjer over hele fjøla. Da hjelper det lite for den arbeidsledige snekkeren å lære seg webdesign.
Derfor bør NAV nå slippe de frivillige organisasjonene til som alternative arbeidsmarkedstiltak: Arbeidsledige bør kunne velge å bruke sin dagtid for frivillige organisasjoner – i stedet for arbeidsmarkedstiltak som ofte vil fortone seg som meningsløse i den konjunkturen vi nå er inne i.
Alle kan gjøre en innsats i den myriaden idrettslag, velforeninger, frivillighetssentraler, politiske organisasjoner osv. vi har i Norge. Dette handler ikke om å la offentlig sektor ese ut ved å la arbeidsledige gå varig på trygd for å steke vafler for den lokale fotballklubben. Det handler kun om å unngå den absurde situasjonen der noen har ledige hender mens andre har behov for hjelp. Behovet for å være nyttig er atskillig viktigere for vårt menneskeverd i velferdsstaten enn å få timelønn.
De frivillige organisasjonene som tror de kan gjøre en bedre jobb for samfunnet med noen ekstra hender bør derfor få presentere sine behov til NAV, som så kan formidle dem videre til ledige. De ledige bør selvsagt stå fritt til å velge frivillig organisasjon – eller tradisjonelle arbeidsmarkedstiltak. Forhåpentligvis vil de økonomiske tidene snu raskt til det bedre og folk komme tilbake i jobb igjen. Men selv om de da avslutter sitt frivillige engasjement på dagtid vil de ha oppdaget en ny side av nærmiljøet sitt, knyttet nye bånd – og kanskje fortsette å besøke sykehjem, være natteravn eller gi leksehjelp?
Ledige vil bli tilbudt arbeidsmarkedstiltak – tiltak for å gjøre dem ”ansettbare” i andre bransjer med behov for folk. Denne aktive arbeidsmarkedspolitikken har fungert godt i i Norge og andre nordiske land for å bekjempe strukturell arbeidsledighet. Men den hjelper lite mot den konjunkturelle arbeidsledigheten vi nå står foran, der nedskjæringer skjer over hele fjøla. Da hjelper det lite for den arbeidsledige snekkeren å lære seg webdesign.
Derfor bør NAV nå slippe de frivillige organisasjonene til som alternative arbeidsmarkedstiltak: Arbeidsledige bør kunne velge å bruke sin dagtid for frivillige organisasjoner – i stedet for arbeidsmarkedstiltak som ofte vil fortone seg som meningsløse i den konjunkturen vi nå er inne i.
Alle kan gjøre en innsats i den myriaden idrettslag, velforeninger, frivillighetssentraler, politiske organisasjoner osv. vi har i Norge. Dette handler ikke om å la offentlig sektor ese ut ved å la arbeidsledige gå varig på trygd for å steke vafler for den lokale fotballklubben. Det handler kun om å unngå den absurde situasjonen der noen har ledige hender mens andre har behov for hjelp. Behovet for å være nyttig er atskillig viktigere for vårt menneskeverd i velferdsstaten enn å få timelønn.
De frivillige organisasjonene som tror de kan gjøre en bedre jobb for samfunnet med noen ekstra hender bør derfor få presentere sine behov til NAV, som så kan formidle dem videre til ledige. De ledige bør selvsagt stå fritt til å velge frivillig organisasjon – eller tradisjonelle arbeidsmarkedstiltak. Forhåpentligvis vil de økonomiske tidene snu raskt til det bedre og folk komme tilbake i jobb igjen. Men selv om de da avslutter sitt frivillige engasjement på dagtid vil de ha oppdaget en ny side av nærmiljøet sitt, knyttet nye bånd – og kanskje fortsette å besøke sykehjem, være natteravn eller gi leksehjelp?
Abonner på:
Innlegg (Atom)