Våkenatt over valgresultat

Valgresultatet har gjort at jeg lå våken i nærmest hele natt. Det verste tenkelige (som ingen en gang forutså) skjedde: fortsatt rødgrønt flertall OG et Venstre under sperregrensen. Jeg har kledt meg i sort i dag. Samtidig som det er en trist dag mener jeg at framfor å fabulere om hva som gikk galt, og hvem som har skylden, det nå er viktig å se framover.

Hva skjer med borgelig side med Venstre nesten borte fra Stortinget og KRF med et historisk dårlig valg. Er sentrum en saga blott? Vil Venstre kunne reise seg?

Jeg tror Venstre må ta et alvorlig oppgjør med seg selv. Lars Sponheim har på mange måter vært en viktig frontfigur, men Venstre har blitt for mye Lars. Han har vært best på meldinger i valget, og dermed dessverre alt for utydelig på egen politikk. Kanskje var dette valgresultatet det sjokket Venstre trenger for å ta noen tydelige oppgjør og noen vanskelige valg? Jeg har lenge ment at potensialet til Venstre ligger i urbane strøk - hvilket også dette valget har bekreftet. Venstre må velge bort noe (distriktene) for å kunne tydeliggjøre sin posisjon som et urbant, fremtidsrettet og verdimessig parti. Et parti på parti med miljøet, forsvarer av menneskeverdet og en forkjemper for kunnskapen. Hvis ikke Venstre tør å prioritere hardt og styrke sin profil så kan resultatet bli en tilværelse i skyggenes dal lang utover den neste stortingsperioden.

Er dette valget en befesting av blokkene i norsk politikk? Må borgelig side akspetere de andres omtale av seg som kaoskamerater og samle seg om et flertallsforslag hvor frp er med? Det vil sentrumspartiene krf og Venstre tape ytterligere på. Jeg tror deres eneste sjanse er å tydelliggjøre at det er en plass for sentrum i norsk politikk, en plass for verdivalg. De må plassere frp lenger fra seg enn hva Arbeiderpartiet er. FRP er jo strengt tatt like lite et borgelig parti som det er et rødgrønt. Politikken må handle mer om sakene og mindre om konstellasjonene. Et flertall kan være mindre demokratisk enn et mindretall.

Gårsdagens valg har ført til et fortsatt rødgrønt flertall. Det er det bare å akseptere først som sist. Det kan også skape nye muligheter selv om Jens vil føre skuta mot mer av det samme. Den nye regjeringen må ta tak i de store utfordringene i offentlig sektor og de økte utgiftene på helse og omsorgssektoren. En slik reform burde søke samarbeid med hele Stortinget slik at vi er sikret kontinuitet utover de neste fire årene. Kanskje får vi en superminister med ansvaret for offentlig sektor, inkludert IT. Teknologi kan være en viktig bidragsyter til å løse utfordringer både i helse og omsorgssektoren samt på klimaområdet. Jeg har en stor forhåpning om at SV fortsatt holder miljøfanen sterkt, og at de fokuserer på det kortet framfor sfo og flere lærere.

Det er håp i hengande snøre.

Grunnlovsfestet regionalisering

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den sjette er:

Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?

Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.

LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

Norge har i lang tid opplevd et sug mot hovedstaden: mange finner at det bare er der de har gode nok muligheter for å forme sine egne liv. For å endre dette kreves en politikk som gjør folk til politiske borgere også på lokalt plan –ikke slik som i dag at lokale styringsnivåer kun skal utøve (og ta støyten for) det politikerne i Oslo har bestemt. I tillegg til å få slik myndighet, må lokale styringsnivåer også ha evnen til å bruke den effektivt.

For det første må vi omfordele makt mellom nivåene etter nærhetsprinsippet (beslutninger skal tas på så lavt styringsnivå som er effektivt). Myndigheten til hvert av styringsnivåene må grunnlovsfestes. For å gjenopplive det lokale folkestyret, må en slik reform gi kommuner og fylker mye større makt over det lokale skattøret. Utover en lovfestet formel for moderat omfordeling på tvers av landet, må de selv ta beslutninger om skattenivå og størrelsen på offentlige tjenester. Bare slik kan lokale preferanser føre til ekte endringer i lokal politikk.

For det andre må vi gjøre det lokale selvstyret mer effektivt. I dag har Norge for mange små administrative enheter: for mange fylker, kommuner og småbyer. Dette hemmer folkestyret og innovasjonsevnen. Tiden er inne for en omfattende regional reform. Kjernen i en slik reform er visjonen om at enhver som vokser opp i et lokalsamfunn i Norge skal være i stand til å ta selvstendige valg med hensyn til livsstil, karriere, helse, og mulighetsrom uten å måtte flytte ut av sin landsdel.

Regjeringen må derfor legge en plan for å få fylker og kommuner med på at:

• kommunesammenslåingen akselereres (fra 430 til 50 over 5–10 år)
• fylkeskommunene slås sammen (fra 19 til 5 over 5–10 år)
• storbyene blir regionale hovedseter av europeisk størrelse (hver på 300000 innbyggere) med parlamentarisme (byregjering)

I et slikt bilde vil Norge fremstå som oppdelt i landsdeler slik som på værmeldingen og slik vi presenterer oss i utlandet: Østlandet, Vestlandet, Sørlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

For mer informasjon om saken; kontakt Trond Arne Undheim tlf: +44-782-730 8841 trond_undheim@yahoo.com

Fjern trygdefeller

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den fjerde er:

Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?

Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.

LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

Selv om Norge har høy gjennomsnittlig deltakelse i arbeidslivet, er vi også på internasjonalt rekordnivå for antall uføretrygdede. Uføretrygden viser seg å lukke folk ute fra arbeidslivet og låse dem i en trygdefelle: mange som kunne arbeidet, vegrer seg for det, fordi det er for stor personøkonomisk risiko å miste trygden. Samtidig vil vi se stadig flere alderspensjonister som slutter å jobbe før de behøver eller har lyst på grunn av pensjonsordninger, som AFP, som gjør det mindre lønnsomt å fortsette i arbeid.

Dette gjør at velferdsstaten slik vi kjenner den i dag ikke er bærekraftig ettersom antallet uføretrygdede og antallet eldre øker. I dagens system bidrar mange trygder til å sementere inntektsfordelingen fordi de erstatte tidligere lønn. For at dette ikke skal bli for dyrt, er de behovsprøvd, slik at de reduseres når den trygdedes inntekt fra arbeid øker.

Denne behovsprøvingen gjør paradoksalt nok problemet verre. Den gjør at trygdede som har mulighet til arbeidsinntekt, står overfor en ekstremt høy effektiv marginalskatt (avkorting i trygden i tillegg til vanlig skatt). Behovsprøvingen skaper en trygdefelle hvor altfor mange blir sittende. Reglene låser i dag en betydelig arbeidskraftreserve inne eller skyver den over i svart arbeid.

Løsningen er å fjerne trygdefellene samtidig som trygdene gjøres uavhengige av tidligere inntekt. Vi må gå bort fra tanken om at trygder skal opprettholde tidligere inntekt. Velferdsstaten skal ikke beskytte dem som har god inntekt. Isteden skal den garantere en tilstrekkelig, men nøktern inntekt.

Alders- og uføretrygd bør derfor gradvis utfases til fordel for en enkel betingelsesløs ytelse eller ”borgerlønn” til alle borgere over en viss (lav) aldersgrense på et anstendig eksistensnivå (men heller ikke mer).

Dette gjør det mulig over tid å avskaffe AFP og andre ordninger som skaper incentiver for tidlig pensjon eller mindre arbeidsaktivitet i alderdommen enn folk ellers ville valgt. Uføretrygd bør erstattes av et sjablongmessig men betydelig tilskudd knyttet direkte til diagnose (hvor kroniske lidelser og handikap vil gi krav på mest), uavhengig av arbeidsevne eller -vilje.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Martin Sandbu - tlf: 95 92 98 48, evnt 00 44 7894 419198 og 00 1 646 417 2353 - sandbu@post.harvard.edu / martin.sandbu@ft.com

Copyright og frihet

Er copyright noe som øker eller minsker friheten vår? Christian Engström, Piratpartiets nyvalgte representant i Europaparlamentet, skriver i en kronikk i Financial Times at copyright ødelegger retten til fri kommunikasjon.

Ny lov svekker ansvarsfølelsen

I dag 5. mai debatterer Stortinget stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar. En lov basert på denne vil svekke bedriftenes ansvarsfølelse. Den omhandler en virkelighet som er fjern for de fleste bedrifter.

2/3 av norske virksomheter selger tjenester, og de fleste kun innen landets grenser. Vareproduksjon og fokus på etisk handel med underleverandører blir en mindre aktuell problemstilling for brorparten av norsk økonomi. Barnearbeid er heller ikke høyt på dagsorden for norske virksomheter som kun opererer i Norge.

Stortingsmeldingen omtaler samfunnsansvar i en global verden. Hvilket er vel og bra. Inkonsekvensen oppstår når de foreslåtte tiltakene skal gjelde på nasjonalt plan, og for alle norske virksomheter, selv små og mellomstore bedrifter. Regjeringen foreslår at regnskapsloven skal pålegge norske virksomheter en utvidet opplysningsplikt når det gjelder hvordan etiske retningslinjer ivaretas.

Regjeringen viser her at den ikke har noen klar forståelse av de moralske og etiske aspektene ved samfunnsansvar utover det som skal lovreguleres. En regnskapsplikt vil ikke bidra til å motivere til en mer samfunnsansvarlig atferd. Du kan spørre nærmest hvilket som helst selskap av en viss størrelse om hvorfor de satser på samfunnsansvar, og du vil få svaret at det hjelper for å motivere, tiltrekke og beholde medarbeiderne. Det er også slik at det kan ligge en motivasjon i seg selv i å sette i gang frivillige samfunnsansvarlige tiltak, da det kan forhindre at myndighetene påfører dem uønskede reguleringer og skattelegging.

Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre av den grunn. Det handler om stille spørsmålet: er denne atferden rett eller gal?

Stortingsmeldingen tydeliggjør bedrifters ansvar når det gjelder menneskerettigheter, anstendig arbeidsliv, miljø og anti-korrupsjon. Denne betydningen av samfunnsansvar er ikke spesielt relevant for de fleste norske virksomheter. Det er ikke det at de ikke er opptatt av korrupsjon og menneskerettigheter, men det er sjeldent det er aktuelle problemstillinger i deres hverdag. Stortingsmeldingen er slik med på å utvanne begrepet samfunnsansvar.

I Abelia er vi opptatt av at samfunnsansvar får en bredere forståelse, og at det nasjonale perspektivet løftes og vektlegges. Samfunnsansvar kan defineres som det særskilte ansvaret en virksomhet har for både økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig utvikling i de områdene som bedriften opererer i. Med denne forståelsen av samfunnsansvar som et utgangspunkt har vi foretatt en undersøkelse om samfunnsansvar blant kunnskapsbedrifter.

Overordnet viser resultatene at samfunnsansvar absolutt er av stor betydning for norske kunnskapsbedrifter. Kunnskapsbedrifter bidrar til samfunnet på flere områder og på ulike nivåer. 50 % samarbeider med skoler og har en eller annen form for miljøsatsing. Nærmere 60 % bidrar med sponsing av veldedig virksomhet, idrettslag etc 70 % av dem har etiske retningslinjer. På den andre enden av skalaen så er det kun 11.4 % som arbeider med menneskerettigheter, herunder barnearbeid.

Næringslivets vinnere vil være bedrifter som utvikler produkter og tjenester som forener globale samfunns- og miljømessige utfordringer med lønnsom vekst. Det som er bra for forretningsvirksomheten må samtidig være bra for miljøet og samfunnet rundt. Forretningsmessige argumenter er begrunnelsen for at virksomheter igangsetter tiltak for samfunnet. Ikke fordi myndighetene pålegger det gjennom lovverket.

Innlegg skrevet av Hilde Widerøe Wibe i Dagens Næringsliv i dag.

Høring om miljølønn i USA-kongressen!

LibLabs Bjørn Brunstad har ved flere anledninger argumentert (for eksempel her og her) for en ordning med "miljølønn": Miljøskattene bør skrus kraftig opp, men inntekten fra skatten bør så deles ut igjen likt til alle innbyggerne istedenfor å gå inn i statskassen. Slik kan man skape støtte for høye miljøavgifter i en stor del av befolkningen - den grovt sett halvparten som forurenser mindre enn gjennomsnittet, og derfor vil komme ut i pluss med en miljølønnsordning.

Nå har vi mer solide estimater av hva fordelingsvirkningene av miljølønn kan være. Forrige uke var det en høring om "Cap-and-trade" – altså kvotehandel – i kongressen i USA. Seniorrådgiver Terry Dinan ved Congressional Budget Office satte frem en rapport om fordelingsvirkningene av kvotehandel med CO2 innen USA, slik president Obama ønsker. Det er to hovedpoeng:

1. I seg selv rammer høyere miljøavgifter de fattigste hardest, fordi selvom de bruker mindre penger på energi-intensive varer enn andre, utgjør det en betraktelig større del av inntekten.

2. Men av samme grunn, vil en miljølønnsordning – hvor statens inntekter fra kvotesalg blir delt ut i like deler til alle – komme de fattigste mest til gode. Den totale fordelingseffekten (uten å regne med fordelene ved mindre forurensning) blir ganske så progressiv:

Det verdt å lese hele rapporten, som i detalj ser på forskjellige måter pengene kunne flettes inn i skattesystemet på.

Om penger og verdier

Jan Arild Snoen skriver på minerva.as at mer penger gir mer lykke – på to måter. Først direkte; så ved at økonomisk vekst gjør oss mindre materialistiske – og idealister er lykkeligere! Paradoksalt nok gjør vekst oss lykkeligere ved at vi bryr oss mindre om vekst, med andre ord.

Han påpeker også et paradoks i KrFs politikk: Retorikken dreier seg om ikke-materielle verdier, men politikken som har trukket velgere har i stor grad gått ut på å tilby materielle goder (særlig kontantstøtten).

Verdt å lese.

Bla bla om samfunnsansvar

Regjeringen - ved hele tre statsråder - lanserte nylig stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar, se meldingen her. Meldingen kan i korte trekk karakteriseres som både lite intressant og lite relevant. Meldingen er lite interessant fordi den kun er en slags oppsummering av de forventningene og oppfordringene regjeringen har til næringslivet. Meldingen sier ingen ting om de faktiske dilemmaene bedrifter kan komme opp i, og der bedrifter kanskje må avveie forholdet mellom inntjening og moral når det ikke lønner seg å handle moralsk riktig. Det er dette som er virkeligheten til bedrifter som bl.a. Telenor og StatoilHydro.

På de områdene meldingen er konkret - som styrket kontakt og diskusjon mellom myndigheter og næringsliv, samt at Innovasjon Norge skal få en styrket rolle – er jeg redd den ikke er særlig relevant. Meldingen røper en naiv tiltro til myndighetens rolle som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Myndighetene vil trolig være en lite egnet rådgiver fordi samfunnsansvar som regel handler om enkeltsituasjoner av gråsoner og ikke svart-hvit, fordi myndighetene som regel vil være mer forsiktig enn det er grunnlag for (i tilfelle noe kan gå galt), og fordi investeringsbeslutninger ofte må tas kjapt og bedriftene er nødt til å handle ut fra den informasjonen man har der og da.

Et annet ankepunkt mot meldingen er at den tilnærmer seg samfunnsansvar på et strukturnivå. Som de fleste vet består bedrifter av individer, og etikk og moral må forankres på et individnivå. Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre enn det svakeste nivået til individene som jobber der. Jeg etterlyser altså et annet utgangspunkt. Bedrifters samfunnsansvar er egentlig individers samfunnsansvar. Mer av meldingen burde diskutert hvordan man skal øke bevisstheten, motivasjonen og treningen til enkeltindivider mht å treffe moralske valg. Vanskelig ja, men kanskje derfor bør moralske dilemmer være en del av skolepensum (og ikke bare en del av pensum på masterstudier i økonomi og ledelse som meldingen faktisk nevner).

Kamp mot skatteparadiser, men ikke i Oljefondet?

Ryddejobben er i gang etter finanskrisen. Det er bred enighet om behovet for nye globale regler. Det er også en god anledning til å gjøre en ekstra innsats mot råttenskapen som kalles skatteparadiser, der selskaper og enkeltpersoner kan unndra seg beskatning og skjule hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet.

Finanskrisen satte fart i arbeidet mot hemmelighold og korrupsjon. Barack Obama har lansert en lov som skal gjøre det vanskeligere å unndra seg beskatning ved at selskapet er registrert i for eksempel Camen Island eller Liechtenstein. På G20 møtet i november presset EU på for at kamp mot skatteparadiser skulle komme på agendaen.

Utveksling av skatteopplysninger er en vei å gå. OECD legger nå til rette for at land inngår bilaterale avtaler om utveksling av skatteinformasjon. De har utarbeidet en standardavtale for hvordan slik informasjon kan utveksles og mange land, deriblant Norge, undertegner slike avtaler.

Statens pensjonsfond investerer i selskaper som er registrert i skatteparadiser. Denne våren skal evalueringen av etikkreglene til Statens pensjonsfond utland sluttføres. Det er på tide at Norge også gjennom sitt eierskap går til kamp mot skatteparadisene ved å stille systematiske krav til åpenhet og skatterapportering i de selskapene fondet investerer i.

Retningslinjer om retningslinjer for retningslinjer for samfunnsansvar

Det ordet som forekommer hyppigst i Regjeringens Stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, er visst "retningslinjer." Man får inntrykk av at etikk (eller "samfunnsansvar" som det skal hete, selvom det begrepet fremstår like ullent etter stortingsmeldingen som det var før) er en sjekkliste som skal krysses av: Hvis man kan krysse av tilstrekkelig mange punkter, da er man etisk (da "utøver man sitt samfunnsansvar"). Meldingen diskuterer overhodet ikke moralsk motivasjon, og hvorvidt etikk til syvende og sist ikke heller handler om hvilke verdier og innstillinger individene lever etter - og hva næringslivet kan gjøre i forhold til det. En "sjekkliste" kan i verste fall føre til at næringslivet blir mindre etisk motivert, og mest fokuserer på å overholde eksterne regler, ikke interne verdier (som det engelske ordet compliance henviser til).

Det er kanskje ufint å klage på at meldingen er skrevet i et dørgende kjedelig språk - det hører vel med til genren. Men når man overlater politiske meldinger til jurister i embedsverket, er det ikke rart at det meste av meldingen inneholder oversikter over lover og regler på området, ikke en refleksjon over hva som er rett og galt i næringslivet.

Mye ord og lite konkret om samfunnsansvar

Det er min oppsummering etter å ha skummet gjennom regjeringens Stortingsmelding om samfunnsansvar. Dette begynner å bli min gjennomgående kommentar på Stortingsmeldingene som den rød-grønne regjeringen legger fram. Både innovasjonsmeldingen (desember 08) og IKT-meldingen (desember 07) kjennetegnes av det samme. Begge disse meldingene ble skuff-fyll nærmest før de var lansert.

Stortingsmeldingen om samfunnsansvar har gode beskrivelser på hvorfor samfunnsansvar er viktig og riktig, og hvorfor norsk næringsliv er tjent med å opptre korrekt. Utfordringen til regjeringen at de hverken kan eller vil kreve sanksjoner for de som ikke oppfyller forventningene som er satt. Det er mange fagre ord om forventninger til HMS-standarder og retningslinjer for samfunnsansvar. Det eneste riset bak speilet er at forbrukerne kan mislike uetisk atferd.

Miljølønn - et miljø- og krisepolitisk kinderegg!

Da Liblab lanserte forslaget om miljølønn i fjor vinter var interessen moderat, men nå er det på tide å ta ideen frem igjen. Ideen promoteres nå i USA av tungtveiende eksperter som NASA-forsker James Hansen under begrepet "tax-and-dividend-policy". Timingen nå er dessuten spesielt gunstig siden miljølønn kunne inngå som en del av ulike krisepakker rettet mot virkningene av finanskrisen.

I det vi går inn i 2009 er det ikke mange som kan ha unngått å få med seg at vi har to kriser i fanget på en gang - en langsiktig klima- og ressurskrise og en antakelig kortsiktig finanskrise. Noen bruker den sistnevnte som unnskyldning for å ikke gjøre noe med den førstnevnte, mens andre snakker om at den doble krisen gir en unik mulighet til faktisk å få gjort noe...
Det snakkes om store offentlige investeringer i omstillingen til en grønn økonomi, som del av krisepakker for å få fart på økonomien igjen etter finanskollapsen. Dette er vel og bra, men det er ikke bare på investeringssiden at det offentlige kan lage miljø- og krisepolitiske kinder-egg. På skatt- og avgiftssiden ligger det kanskje enda mer lovende muligheter...
En slik mulighet er ideen om miljølønn, som LibLab lanserte i en kronikk i Aftenposten 15/2 2008. I korthet handler ideen om at miljøavgifter ikke skal gå til statskassen, men deles ut igjen som miljøskatteutbytte (eller miljølønn, som vi kaller det) i like store deler til alle statsborgerne. På denne måten vil ikke lenger miljøskatter gå til staten, men til direkte omfordeling blant borgerne. Den som forbruker mindre eller mer miljøvennlig enn gjennomsnittet, vil tjene på ordningen, mens de som forurenser mest vil tape. Antakelig vil omtrent halvparten av befolkningen tjene på ordningen, og de vil tjene mer jo høyere miljøavgiftene blir. Dermed kan vi med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for miljøavgifter som monner. I motsetning til dagens puslete avgifter vil slike høye miljøavgifter faktisk påvirke folks atferd.
Da vi lanserte forslaget i fjor vinter var interessen moderat, med debatt i Dagsnytt18, intervju i Dagsavisen, og en underskriftsaksjon som ble satt i gang uavhengig på opprop.no (se lenker på liblabs hjemmeside). Det har også vært noe aktivitet på en Facebookgruppe om miljølønn.
Om vi ikke nådde helt frem med dette forslaget ved første forsøk, tror vi sjansene er bedre nå - ikke minst siden skifte fra dagens miljøavgiftsmodell til en miljølønnsmodell kan være en av mange måter å stimulere økonomien på ved å gi forbrukerne mer penger mellom hendene. Dette kan oppnås hvis man i første omgang ikke kompenserer staten for den inntekten som faller bort når en miljøavgift ikke lenger går til statskassen med andre skatteøkninger. Miljølønn vil dessuten bidra til at pengene når ut til en del av dem som trenger det mest, og med kobling til høye miljøavgifter er sjansen også større for at mottakerne vil bruke disse pengene på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.
På grunn av alt dette er miljølønn i vinden som aldri før --- i USA - under begrepet "tax-and-dividend"-policy. Liblab noterte med stor glede at NASAs James Hansen, en av verdens mest respekterte klimaforskere, inkluderte dette som en av seks ideer han fremmet i et åpent brev til Barack Obama til jul.
Nå vet vi ennå ikke hvordan Obama vil stille seg til dette forslaget, men det er i alle fall helt klart at debatten om miljøavgifter er i ferd med å ta en ny vending i USA etter hvert som det blir stadig klarere hvilken høy pris landet betaler for blant annet sin oljeavhengighet - både økonomisk og i forhold til nasjonal sikkerhet.
Situasjonen i Norge er på mange måter svært ulik den i USA, men det er likevel uhyre interessant dersom verdens største økonomi kan komme til å innføre et system av typen miljøskatteutbytte/miljølønn.

LibLab vil følge opp saken i tiden som kommer og utfordrer herved alle landets miljø- og finanspolitikere til debatt!

La frivilligheten komme inn på NAV

I 2009 vil vi bli konfrontert med konjunkturell arbeidsledighet der de fleste private næringer antakelig vil nedbemanne. Regjeringen har fulgt læreboka og lovet større offentlige investeringer for å kompensere for dette. Det vil hjelpe, men ikke raskt nok, for kommunale planer skal tilpasses, anbudsrunder skal gjennomføres og folk skal rekrutteres. All erfaring tilsier at den faktiske byggingen av de nye sykehjemmene, veiene, jernbanene ikke vil komme i gang før mange mennesker har gått ledige i lengre tid. Hva skal de gjøre denne tiden?

Ledige vil bli tilbudt arbeidsmarkedstiltak – tiltak for å gjøre dem ”ansettbare” i andre bransjer med behov for folk. Denne aktive arbeidsmarkedspolitikken har fungert godt i i Norge og andre nordiske land for å bekjempe strukturell arbeidsledighet. Men den hjelper lite mot den konjunkturelle arbeidsledigheten vi nå står foran, der nedskjæringer skjer over hele fjøla. Da hjelper det lite for den arbeidsledige snekkeren å lære seg webdesign.

Derfor bør NAV nå slippe de frivillige organisasjonene til som alternative arbeidsmarkedstiltak: Arbeidsledige bør kunne velge å bruke sin dagtid for frivillige organisasjoner – i stedet for arbeidsmarkedstiltak som ofte vil fortone seg som meningsløse i den konjunkturen vi nå er inne i.

Alle kan gjøre en innsats i den myriaden idrettslag, velforeninger, frivillighetssentraler, politiske organisasjoner osv. vi har i Norge. Dette handler ikke om å la offentlig sektor ese ut ved å la arbeidsledige gå varig på trygd for å steke vafler for den lokale fotballklubben. Det handler kun om å unngå den absurde situasjonen der noen har ledige hender mens andre har behov for hjelp. Behovet for å være nyttig er atskillig viktigere for vårt menneskeverd i velferdsstaten enn å få timelønn.

De frivillige organisasjonene som tror de kan gjøre en bedre jobb for samfunnet med noen ekstra hender bør derfor få presentere sine behov til NAV, som så kan formidle dem videre til ledige. De ledige bør selvsagt stå fritt til å velge frivillig organisasjon – eller tradisjonelle arbeidsmarkedstiltak. Forhåpentligvis vil de økonomiske tidene snu raskt til det bedre og folk komme tilbake i jobb igjen. Men selv om de da avslutter sitt frivillige engasjement på dagtid vil de ha oppdaget en ny side av nærmiljøet sitt, knyttet nye bånd – og kanskje fortsette å besøke sykehjem, være natteravn eller gi leksehjelp?

Tullvekst?

Når en fagforeningsstørrelse som Gerd-Liv Valla går ut i kritikk mot økonomisk vekst, er det grunn til å stusse. Fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen har da stort sett historisk vært for vekst? 

En nøyere lesning av kronikken hennes med Arild Hermstad fra Fremtiden I Våre Hender viser da også at ikke er vekst hun er imot, men vekst i privat forbruk. Vekst i offentlig forbruk vil hun gjerne ha. Men hvis ikke økonomien som helhet skal vokse, er det begrenset hvor mye offentlig sektor kan utvides. 

Forfatterne spekulerer i at offentlig forbruk er mindre forurensende enn privat forbruk. Kanhende stemmer det. Men hvis "Evig materiell vekst i et fysisk begrenset system som jorden, byr på problemer", som de sier, må vel det også gjelde for materiell vekst i offentlig sektor - slik som flere sykehussenger, operasjonssaler, skolebygg, trikker og busser.

Vekstutfordringen er en helt annen enn spørsmålet om privat og offentlig velstand. Det er riktig at "vekst" som tærer på jordens ressurser ikke er bærekraftig - det gjør også at slik "vekst" ikke er reell vekst om vi måler den riktig. "Intensiv" vekst er derimot bærekraftig - altså vekst som skyldes at vi får mer ut av de samme ressursene enn før, på grunn av nyskapning og teknologisk fremgang.

Vi bør måle veksten bedre, og vi bør erstatte ressursutarmende ("ekstensiv") vekst med "intensiv" vekst. Om vi skal bruke den veksten på offentlige tilbud eller privat nytelse, er et annet spørsmål.