Erstatt tradisjonell foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har langt større kvote

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den femte er:

Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?

Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .

LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

Gamle kjønnsrollemønstre henger fortsatt igjen i mange offentlige ordninger rundt det å få barn – hvorav en særlig viktig er foreldrepermisjonen. Den er ikke formelt moristisk slik den var før – far har nå en 10 ukers kvote, sammenlignet med mors tre uker før og seks uker etter fødsel.

Men formell likhet har ikke ført til stor endring i kjønnsrollemønstrene. Selv om stadig flere menn nå tar noe foreldrepermisjon, velger fortsatt nesten ni av ti menn ikke å ta mer enn fedrekvotens 10 uker av de totalt 37 ukene de faktisk kan ta til full lønn.

Det er grunn til å tro at foreldre faller inn i tradisjonelle livsstiler av vane, som en reaksjon på forventninger i omgivelsene om at ”slik man gjør det”. Det er ikke bra for barn å vokse opp med kjønnsrollemønstre som ikke er aktivt valgt av foreldrene. For at barn skal vokse opp som frie, selvstendig mennesker – en forutsetning for å være god samfunnsborger i et liberalt samfunn – bør de kunne lære av frie, selvstendig velgende foreldre.

I et liberalt samfunn bør enkeltmenneskene fritt forme sine liv, mens staten legger rammene som individuelle valg må tas innenfor. Rammene bør gi mer rom til valg som tas fritt enn til valg som tas av vane eller sosialt press, og må over tid utvide rekkevidden av selvstendige valg. I en overgangsperiode – frem til fordelingen av permisjonstiden er mindre drevet av gamle kjønnsrollemønstre – bør fedrekvoten derfor bli langt større enn dagens 10 uker. Samtidig må de aktive valgene noen foreldre faktisk ønsker å ta, bli tillatt.

Dagens ordning gjør det vanskelig å ta ut ”dobbelt” permisjon (for begge foreldre samtidig) for en kortere periode. Den tillater heller ikke å strekke permisjonen i kombinasjon med arbeid (lengre ferier eller deltidsarbeid) utover tre år. Det er galt å hindre foreldre i å bruke velferdsgodet på slike måter.

Foreldrepermisjonen bør derfor erstattes med en individuell ”tidskonto”, som kan utløses når som helst over de første 12 årene av barnets liv. Begge foreldre skal kunne trekke på den samtidig. I tillegg må en tredel av tidskontoen forbeholdes henholdsvis far og mor og bare den siste tredelen for deling.

For mer informasjon om saken, kontakt Marian Rui Slettebakken tlf: 99291577 marian.slettebakken@gmail.com

Fjern trygdefeller

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den fjerde er:

Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?

Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.

LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

Selv om Norge har høy gjennomsnittlig deltakelse i arbeidslivet, er vi også på internasjonalt rekordnivå for antall uføretrygdede. Uføretrygden viser seg å lukke folk ute fra arbeidslivet og låse dem i en trygdefelle: mange som kunne arbeidet, vegrer seg for det, fordi det er for stor personøkonomisk risiko å miste trygden. Samtidig vil vi se stadig flere alderspensjonister som slutter å jobbe før de behøver eller har lyst på grunn av pensjonsordninger, som AFP, som gjør det mindre lønnsomt å fortsette i arbeid.

Dette gjør at velferdsstaten slik vi kjenner den i dag ikke er bærekraftig ettersom antallet uføretrygdede og antallet eldre øker. I dagens system bidrar mange trygder til å sementere inntektsfordelingen fordi de erstatte tidligere lønn. For at dette ikke skal bli for dyrt, er de behovsprøvd, slik at de reduseres når den trygdedes inntekt fra arbeid øker.

Denne behovsprøvingen gjør paradoksalt nok problemet verre. Den gjør at trygdede som har mulighet til arbeidsinntekt, står overfor en ekstremt høy effektiv marginalskatt (avkorting i trygden i tillegg til vanlig skatt). Behovsprøvingen skaper en trygdefelle hvor altfor mange blir sittende. Reglene låser i dag en betydelig arbeidskraftreserve inne eller skyver den over i svart arbeid.

Løsningen er å fjerne trygdefellene samtidig som trygdene gjøres uavhengige av tidligere inntekt. Vi må gå bort fra tanken om at trygder skal opprettholde tidligere inntekt. Velferdsstaten skal ikke beskytte dem som har god inntekt. Isteden skal den garantere en tilstrekkelig, men nøktern inntekt.

Alders- og uføretrygd bør derfor gradvis utfases til fordel for en enkel betingelsesløs ytelse eller ”borgerlønn” til alle borgere over en viss (lav) aldersgrense på et anstendig eksistensnivå (men heller ikke mer).

Dette gjør det mulig over tid å avskaffe AFP og andre ordninger som skaper incentiver for tidlig pensjon eller mindre arbeidsaktivitet i alderdommen enn folk ellers ville valgt. Uføretrygd bør erstattes av et sjablongmessig men betydelig tilskudd knyttet direkte til diagnose (hvor kroniske lidelser og handikap vil gi krav på mest), uavhengig av arbeidsevne eller -vilje.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Martin Sandbu - tlf: 95 92 98 48, evnt 00 44 7894 419198 og 00 1 646 417 2353 - sandbu@post.harvard.edu / martin.sandbu@ft.com

Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den første er

Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?

Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet.

LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo.

Norge har nå en betydelig muslimsk minoritet, og muslimske nordmenn er del av samfunnet i Norge. Men islam, forstått både som kultur og som religion, er fremmed for det norske storsamfunnet – og det norske storsamfunnet er fremmed for islam. Et institutt for islamsk teologisk forskning og utdannelse i Norge må opprettes for å minske denne fremmedgjøringen.

Det er i dag ingen mulighet for å utdanne imamer i Norge. Det er flere grunner til å endre på dette. For det første har religiøse muslimske nordmenn et behov for imamer som kan utføre muslimsk sjelesorg på norsk og som forstår norske forhold og normer. For det andre må imamer selv engasjere seg i det norske samfunnet hvis de skal gjøre jobben sin med å være åndelige ledere for muslimske samfunn, siden det krever at de forstår hva som skal til for å minske bremsene for integrering. For det tredje er det bare ved at islam selv utvikler en form som tar opp i seg norske skikker og rettsnormer – som statlig toleranse for andre levesett og likhet mellom kjønnene – at frykten noen har for ”snikislamisering”, kan avta.

Uten en norsk islam, vil muslimske nordmenn forbli sårbare overfor fremstøt fra illiberale grener av islam. Erfaringer fra Bosnia og andre steder på Balkan viser hvordan hjemmedyrkede versjoner av islam, som er tilpasset lokale skikker, har kraft til å stå imot Wahabbistisk misjonering og desslike.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Sead Zimeri tlf: 401 02 282, seadzimeri@gmail.com

LibLab utfordrer partiene: dette burde vært på agendaen i årets valg!

Partiene er i dag utfordret på 6 konkrete problemstillinger som burde vært på valgkampens agenda. Vi vil på dene bloggen skrive mer utdypende om hver av problemstillingene i dagene som kommer. Her er listen som er oversendt partiene:

1) Imamutdannelse ved universitetet

Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?

Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet.

LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo.

2) Grønne sjekker

Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?

Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.

LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

3) Borgerpanel

Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?

Problem: Den politiske debatten drives for mye av spesialister – politikere, journalister, og markedsførere. Borgerne påvirker politikken kun gjennom stemmeseddelen annethvert år. Blogger, TV- og nettdebatter lar dem ikke fordype seg i viktige politiske valg.

LibLabs forslag: Innfør borgerpanel for å fornye folkestyret – først obligatorisk ved kommunesammenslåinger, og etter hvert ved viktige nasjonale beslutninger.

4) Fjern trygdefeller

Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?

Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.

LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

5) Erstatt foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har større kvote

Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?

Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .

LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

6) Grunnlovsfestet regionalisering

Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?

Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.

LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

Copyright og frihet

Er copyright noe som øker eller minsker friheten vår? Christian Engström, Piratpartiets nyvalgte representant i Europaparlamentet, skriver i en kronikk i Financial Times at copyright ødelegger retten til fri kommunikasjon.

Felles sak mellom homo- og islamaktivister

Rossavik skriver (som alltid) utmerket i Morgenbladet, denne gang om forholdet mellom homobevegelsen og det muslimske miljøet i Norge. Ikke bare er fire styremedlemmer i Skeiv Ungdom homofile; homoaktivister og islamforkjempere kan finne felles grunn:

"For Skeiv Ungdom og LLH er «hestehandelen» antagelig riktig strategi: Hvis muslimske miljøer ser parallellen mellom homofobi og rasisme, kan homoorganisasjonene til gjengjeld strekke seg langt for å se på islamkritikk som uberettiget og overdreven. To grupper som opplever seg som marginaliserte, og som har et tungt konflikttema seg imellom, kan løse saken med sympati for hverandres anliggender."

Sterke øyeblikk

Det liberale prosjekt handler om å ta vare på menneskers frihet, og har intellektuelle røtter som stikker i alle fall 300 år ned i historien. Lang historie er bra, men idene fra den gang risikerer å stivne til frihetsbegrensende dogmer om de ikke endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. I et samfunn med stadig økende informasjonsoverflod og stadig flere betalte påvirkere må ytringsfrihetens innhold presiseres.

Friheten har ulike aspekter. Enkelt sett kan vi skille mellom frihet fra andres urimelige inngripen i våre liv (negativ), frihet til å ta ulike valg (positive) , og frihet som evnen til å leve i tråd med våre dypere behov og egentlige ønsker (også kalt autonomi). Våre samfunn har i lang tid finpusset mekanismene for å beskytte de to førstnevnte aspektene av friheten, slik at det er det sistnevnte aspektet som idag er dårligst forsvart – friheten til å være sitt eget sanne jeg.

I løpet av de siste hundre årene har vi beveget oss fra en situasjon der informasjon var et knapt gode, til en situasjon der det er langt mer informasjon tilgjengelig enn det finnes menneskelig tid og oppmerksomhet til å fordøye. Dyktige reklamefolk, lobbyister, PR-rådgivere og kommersielle medieaktører spisser sine budskap og raffinerer sine verktøy stadig mer for å fange vår oppmerksomhet og engasjere våre følelser, om så bare for et øyeblikk. Ofte er deres funksjon nettopp å undergrave gjennomtenkte, autonome valg, ved å manipulere følte behov, ved å utløse følelser av utilstrekkelighet og drifter til impulsvalg, ved på en skjev måte å sette dagsorden for hva som er "normale" valg.

I våre svake øyeblikk lar vi oss manipulere av dette, mens i de sterke er vi bedre rustet til å sortere informasjonsstrømmen. Jo færre fristunder vi har fra manipulativ informasjon, jo færre sterke øyeblikk har vi. Min påstand er at dette går på bekostning av den kontakten hver og en av oss har med våre dypere behov, grenser og sannheter.

Min påstand er at det på grunn av det høye manipulasjonspresset i vårt samfunn i dag er lettere for oss å undertrykke dypere sannheter og behov enn det er å endre forbruksmønster og livsstil for øvrig. Som teorien om kognitiv dissonans postulerer: Om våre handlingsmønstre er vanskelig å endre, skyves i stedet behovene og verdiene som handlingene går på tvers av ut av bevisstheten. Slik skapes gjennom underbevisste mekanismer en slags overflatisk sinnsro i hver av oss gjennom ulike grader av fornekting og fortrengning av hva vi egentlig trenger og ønsker som individer og samfunn.

Kanskje er det slik at det vi egentlig vil ikke blir borte bare fordi vi til enhver tid ikke lever opp til det, og når noen minner oss på det, er det derfor lett for at vi reagerer med sarkasme eller sinne og avvisning. Derfor er Steinar Lem med sin strenge pekefinger en utledd og utskjelt mann, en narr av vår tid. Men vi er kanskje ikke så skyldige i dette og hint som Steinar Lem og andre lett kan få oss til å føle oss: Kanskje er vi ikke så frie som alle valgmulighetene kan gi inntrykk av. Kanskje er vi først og fremst manipulert.

Dersom det er slik at mennesker i stor grad blir utsatt for manipulerende informasjonsaktører, og dersom det er en stor grad av assymetri i forhold til ressurser, kunnskap og kompetanse om hvordan slik påvirkning foregår, bør liberalere forsøke å gjøre noe med dette, fordi en slik påvirkning reelt sett påvirker den grad av vår frihet som jeg kaller autonomi.

Da den liberale ideologien vokste frem i Europa på 1700-tallet fremsto en undertrykkende stat og adelens urimelige privilegier som de viktigste truslene mot borgernes frihet. Slik er det med respekt å melde ikke i dag. De svarene som liberalismens første tenkere kom med, må derfor ikke få bli stående som dogmer i dag. Får de gjøre det, blir liberalisme til markedsfundamentalisme og individualisme til egoisme, og mange av vår tids liberale utfordringer blir usynlige for dogmatiske ideologer.

Skal ordet liberal beholde sin betydning og sin relevans, er det derfor min påstand at sanne liberalere må stå opp og forsvare enkeltmenneskets autonomi mot stadig mer invaderende og allestedsnærværende reklame og andre former for kommersielt drevet manipulasjon og fordumming. I dagens samfunn trenger vi borgere å bli skjermet fra overdreven påvirkning i våre svake øyeblikk, og vi trenger rom for at våre sterke øyeblikk kan bli flere.

Denne slags spørsmål bør ikke overlates til venstresidens ideologer. Derfor trenger vi liberale stemmer som tar opp kampen mot økende mengder reklame i det offentlige rom og går inn for å redusere antall reklamebærere i bybildet og sette strengere rammer for hvor de kan plasseres og hvordan de kan utformes; som erklærer tilgangen på balanserte reklamefrie medier som en grunnleggende rettighet og setter klarere grenser for hva de reklamefinansierte alternativene kan tillate seg; som krever mye sterkere grep for å beskytte skole- og utdanningssystemet som reklamefri sone; og som tar til orde for at betalte påvirkere av alle slag alltid må oppgi hvem de jobber for.

Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie. Det er enkeltmenneskets viktigste sannheter og ytringer som skal beskyttes, ikke kapitalens.

(en lengre utgave av denne teksten er publisert i Minerva)

Neumann, Foucault, og liberalismens maktbegrep

Iver B. Neumann har et interessant essay i Minerva om Foucaults analyse av den liberale staten. Tekstens budskap:

Michel Foucault gir et annet bilde av liberalismen enn dens selvbilde, men har likevel adskillig respekt for den, siden Foucault mener at samfunnsformer der det styres mer indirekte er å foretrekke fremfor samfunnsformer der det styres mer direkte.

Liberalismens Fremtid

Tidsskriftet The Economist anmeldte nylig en ny bok om liberalisme av Alan Wolfe. Anmelderen gir en utmerket skildring av det sosiale i liberalismen:

Making enemies of freedom and equality ignores, in his view, the democratic presumption that any one person’s liberty matters as much as the next person’s. It is deaf also to the fact that modern citizens’ freedoms are often limited by big social forces beyond their control. If all citizens are to be free in any effective sense, they require help from countervailing forces. Government is one such force.

If, the argument goes on, you take concern for everyone’s liberty seriously, you will treat the proper scale of government as a matter of circumstance, not principle. At times, government is overweening and ought to be cut back. At others, active government is required to steady markets, help the needy or serve the public good. Put abstractly, government may be called on to foster or restore equal liberty.

Kunne ikke sagt det bedre selv.