tirsdag 8. desember 2009

Miljølønn bedre enn kvotehandel

NASAs James Hansen er igjen ute og argumenterer for "fee and dividend" i kronikk i New York Times, som et langt mer effektivt virkemiddel enn kvotehandel om målet er å få ned utslippene på en effektiv måte som ikke rammer urettferdig. Forslaget er en direkte parallell til Liblabs ide om "miljølønn/miljøskatteutbytte". Nå er det kvotehandel som er basis for forhandlingene i København, men tanken om en mer effektiv miljøskatt med utbytteutbetaling er altså ikke død....

http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html

søndag 15. november 2009

Hva er "riktig" grunn til å gifte seg - og bringe ektefellen til Norge?

Skal en politibetjent få bestemme hvilke følelser som gir gyldig grunn til å gifte seg?

I "En upassende ung mann",  en fascinerende kommentar i Aftenposten idag, beskriver Inger Anne Olsen hvordan politiet vurderer om ekteskapet ditt med en utlending skal få pro forma-stempelet, i tråd med den nye utlendingsloven:
1. januar trer den nye Utlendingsloven i kraft, og den gjør det straffbart å gifte seg i den hensikt å skaffe en utlending adgang til riket. Fra neste år kan man risikere bøter eller fengsel i inntil tre år dersom man velger seg en ektefelle som ikke passer inn i mønsteret.
Slik hun beskriver det, er det nærmest bare den konvensjonelle romantiske ekteskapsforståelsen som holder mål. Det vil si, konvensjonell og konvensjonell - historisk var jo ektepakten en økonomisk forbindelse også i Norge: kjærlighet eller ikke, ektehusholdningen var en viktig måte å organisere arbeidsfordelingen på. Og selv idag er vel mange som finner en partners mulighet for å tjene til familiens opphold relevant? Men likevel:
Politiet velger altså ut ektepar som har en «mistenkelig profil», og i intervju med politiet kan mannen og kvinnen måtte «sannsynliggjøre et ekteskapelig samliv». Hvordan gjør man det? For ikke å være mistenkelig bør bruden være yngre enn brudgommen, og helst bør hun være fertil. Det kan også synes som om de to helst ikke skal ha møtt hverandre på ferie.
Dette går ikke bare ut over dem som ikke tilpasser seg storsamfunnets syn på hvordan samliv skal være. Det er tydelig at norske kvinner også behandles annerledes enn men:
Underhånden bekrefter sentrale kilder både hos politiet og hos utlendingsmyndighetene at Norge forskjellsbehandler ektepar, avhengig av om den norske parten er en kvinne eller en mann. En eldre kvinne som gifter seg med en yngre, utenlandsk mann blir ofte mistenkt for proformaekteskap. En eldre mann som gifter seg med en 30 år yngre utenlandsk kvinne, må langt sjeldnere forklare seg for politiet.
Er det slik vi vil ha det?

mandag 2. november 2009

Politikerspråk

Jeg synes det er utrolig forutsigbart og kjedelig hvordan politikere svarer på anklager - slik som Karitas angrep på Jens. Illustrerende å se hvordan den meget konforme og lojale Helga Pedersen forsvarte Jens på NRK i debatt med Karita etter at boken hennes kom ut i forrige uke. Sannsynligvis hadde hun ikke noe annet valg enn å forsvare sin sjef fullt ut - men som seer merker jeg at det er noe utrolig innstudert og traust i svarene hennes.

Det interessante spørsmålet er: Hva er den (objektive) sannheten her? Dette vil ikke lenger få vite i en slik debatt - fordi alle kjemper om å forvalte sannheten, og sannheten er i vår medievirkelighet en konstruksjon. Dette tror jeg er frustrerende for seeren og skaper politikerforakt. Noen ganger vil vi som tilskuere fordele skyld og gjøre opp status i en sak - men isteden så glir politkeren unna med et helt reportoar av bortforklaringsutsagn som "jeg kjenner meg ikke igjen her" eller "Det kan jeg ikke uttale meg om".

Det som journalister og retorikere kan hjelpe oss med her - er å være fortolkere og oversettere av hva som egentlig skjer i disse debattene. Det er å knekke kodene for politkerspråket og fortelle oss hva de egentlig sier når utsagn som "dette kjenner jeg meg ikke igjen i" dukker opp.

I denne sammenheng er det jo interessant at AP arrangerer internseminar senere i november om partikulturen - det er i allefall indirekte en erkjennelse av skyld..

tirsdag 20. oktober 2009

Om makt etter finanskrisen: Europa svinger til høyre

Kronikk i Morgenbladet, basert på innlegg i Fritt Ord/Polyteknisk Forenings møteserie om finanskrisen:

De av marxistisk legning vil si at krisen utløste en intern selvmotsigelse i det verdenskapitalistiske systemet. Da er det ikke rart at den har næret håp om Det Store Maktskiftet: at krisen vil hjelpe «Sør» å reise seg mot «Nord», at markedet vil miste makt til staten og at finansnæringen endelig knesettes.

Begge teoriene – om maktkonsentrasjonen før og om at krisen nå forandrer alt – er like besnærende som de er gale.

tirsdag 15. september 2009

Våkenatt over valgresultat

Valgresultatet har gjort at jeg lå våken i nærmest hele natt. Det verste tenkelige (som ingen en gang forutså) skjedde: fortsatt rødgrønt flertall OG et Venstre under sperregrensen. Jeg har kledt meg i sort i dag. Samtidig som det er en trist dag mener jeg at framfor å fabulere om hva som gikk galt, og hvem som har skylden, det nå er viktig å se framover.

Hva skjer med borgelig side med Venstre nesten borte fra Stortinget og KRF med et historisk dårlig valg. Er sentrum en saga blott? Vil Venstre kunne reise seg?

Jeg tror Venstre må ta et alvorlig oppgjør med seg selv. Lars Sponheim har på mange måter vært en viktig frontfigur, men Venstre har blitt for mye Lars. Han har vært best på meldinger i valget, og dermed dessverre alt for utydelig på egen politikk. Kanskje var dette valgresultatet det sjokket Venstre trenger for å ta noen tydelige oppgjør og noen vanskelige valg? Jeg har lenge ment at potensialet til Venstre ligger i urbane strøk - hvilket også dette valget har bekreftet. Venstre må velge bort noe (distriktene) for å kunne tydeliggjøre sin posisjon som et urbant, fremtidsrettet og verdimessig parti. Et parti på parti med miljøet, forsvarer av menneskeverdet og en forkjemper for kunnskapen. Hvis ikke Venstre tør å prioritere hardt og styrke sin profil så kan resultatet bli en tilværelse i skyggenes dal lang utover den neste stortingsperioden.

Er dette valget en befesting av blokkene i norsk politikk? Må borgelig side akspetere de andres omtale av seg som kaoskamerater og samle seg om et flertallsforslag hvor frp er med? Det vil sentrumspartiene krf og Venstre tape ytterligere på. Jeg tror deres eneste sjanse er å tydelliggjøre at det er en plass for sentrum i norsk politikk, en plass for verdivalg. De må plassere frp lenger fra seg enn hva Arbeiderpartiet er. FRP er jo strengt tatt like lite et borgelig parti som det er et rødgrønt. Politikken må handle mer om sakene og mindre om konstellasjonene. Et flertall kan være mindre demokratisk enn et mindretall.

Gårsdagens valg har ført til et fortsatt rødgrønt flertall. Det er det bare å akseptere først som sist. Det kan også skape nye muligheter selv om Jens vil føre skuta mot mer av det samme. Den nye regjeringen må ta tak i de store utfordringene i offentlig sektor og de økte utgiftene på helse og omsorgssektoren. En slik reform burde søke samarbeid med hele Stortinget slik at vi er sikret kontinuitet utover de neste fire årene. Kanskje får vi en superminister med ansvaret for offentlig sektor, inkludert IT. Teknologi kan være en viktig bidragsyter til å løse utfordringer både i helse og omsorgssektoren samt på klimaområdet. Jeg har en stor forhåpning om at SV fortsatt holder miljøfanen sterkt, og at de fokuserer på det kortet framfor sfo og flere lærere.

Det er håp i hengande snøre.

lørdag 12. september 2009

Grunnlovsfestet regionalisering

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den sjette er:
Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?
Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.

LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

Norge har i lang tid opplevd et sug mot hovedstaden: mange finner at det bare er der de har gode nok muligheter for å forme sine egne liv. For å endre dette kreves en politikk som gjør folk til politiske borgere også på lokalt plan –ikke slik som i dag at lokale styringsnivåer kun skal utøve (og ta støyten for) det politikerne i Oslo har bestemt. I tillegg til å få slik myndighet, må lokale styringsnivåer også ha evnen til å bruke den effektivt.

For det første må vi omfordele makt mellom nivåene etter nærhetsprinsippet (beslutninger skal tas på så lavt styringsnivå som er effektivt). Myndigheten til hvert av styringsnivåene må grunnlovsfestes. For å gjenopplive det lokale folkestyret, må en slik reform gi kommuner og fylker mye større makt over det lokale skattøret. Utover en lovfestet formel for moderat omfordeling på tvers av landet, må de selv ta beslutninger om skattenivå og størrelsen på offentlige tjenester. Bare slik kan lokale preferanser føre til ekte endringer i lokal politikk.

For det andre må vi gjøre det lokale selvstyret mer effektivt. I dag har Norge for mange små administrative enheter: for mange fylker, kommuner og småbyer. Dette hemmer folkestyret og innovasjonsevnen. Tiden er inne for en omfattende regional reform. Kjernen i en slik reform er visjonen om at enhver som vokser opp i et lokalsamfunn i Norge skal være i stand til å ta selvstendige valg med hensyn til livsstil, karriere, helse, og mulighetsrom uten å måtte flytte ut av sin landsdel.

Regjeringen må derfor legge en plan for å få fylker og kommuner med på at:
  • kommunesammenslåingen akselereres (fra 430 til 50 over 5–10 år)
  • fylkeskommunene slås sammen (fra 19 til 5 over 5–10 år)
  • storbyene blir regionale hovedseter av europeisk størrelse (hver på 300000 innbyggere) med parlamentarisme (byregjering)
I et slikt bilde vil Norge fremstå som oppdelt i landsdeler slik som på værmeldingen og slik vi presenterer oss i utlandet: Østlandet, Vestlandet, Sørlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

For mer informasjon om saken; kontakt Trond Arne Undheim tlf: +44-782-730 8841 trond_undheim@yahoo.com

fredag 11. september 2009

Erstatt tradisjonell foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har langt større kvote

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den femte er:
Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?
Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .

LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

Gamle kjønnsrollemønstre henger fortsatt igjen i mange offentlige ordninger rundt det å få barn – hvorav en særlig viktig er foreldrepermisjonen. Den er ikke formelt moristisk slik den var før – far har nå en 10 ukers kvote, sammenlignet med mors tre uker før og seks uker etter fødsel.

Men formell likhet har ikke ført til stor endring i kjønnsrollemønstrene. Selv om stadig flere menn nå tar noe foreldrepermisjon, velger fortsatt nesten ni av ti menn ikke å ta mer enn fedrekvotens 10 uker av de totalt 37 ukene de faktisk kan ta til full lønn.

Det er grunn til å tro at foreldre faller inn i tradisjonelle livsstiler av vane, som en reaksjon på forventninger i omgivelsene om at ”slik man gjør det”. Det er ikke bra for barn å vokse opp med kjønnsrollemønstre som ikke er aktivt valgt av foreldrene. For at barn skal vokse opp som frie, selvstendig mennesker – en forutsetning for å være god samfunnsborger i et liberalt samfunn – bør de kunne lære av frie, selvstendig velgende foreldre.

I et liberalt samfunn bør enkeltmenneskene fritt forme sine liv, mens staten legger rammene som individuelle valg må tas innenfor. Rammene bør gi mer rom til valg som tas fritt enn til valg som tas av vane eller sosialt press, og må over tid utvide rekkevidden av selvstendige valg. I en overgangsperiode – frem til fordelingen av permisjonstiden er mindre drevet av gamle kjønnsrollemønstre – bør fedrekvoten derfor bli langt større enn dagens 10 uker. Samtidig må de aktive valgene noen foreldre faktisk ønsker å ta, bli tillatt.

Dagens ordning gjør det vanskelig å ta ut ”dobbelt” permisjon (for begge foreldre samtidig) for en kortere periode. Den tillater heller ikke å strekke permisjonen i kombinasjon med arbeid (lengre ferier eller deltidsarbeid) utover tre år. Det er galt å hindre foreldre i å bruke velferdsgodet på slike måter.

Foreldrepermisjonen bør derfor erstattes med en individuell ”tidskonto”, som kan utløses når som helst over de første 12 årene av barnets liv. Begge foreldre skal kunne trekke på den samtidig. I tillegg må en tredel av tidskontoen forbeholdes henholdsvis far og mor og bare den siste tredelen for deling.

For mer informasjon om saken, kontakt Marian Rui Slettebakken tlf: 99291577 marian.slettebakken@gmail.com

torsdag 10. september 2009

Fjern trygdefeller

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den fjerde er:
Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?
Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.

LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

Selv om Norge har høy gjennomsnittlig deltakelse i arbeidslivet, er vi også på internasjonalt rekordnivå for antall uføretrygdede. Uføretrygden viser seg å lukke folk ute fra arbeidslivet og låse dem i en trygdefelle: mange som kunne arbeidet, vegrer seg for det, fordi det er for stor personøkonomisk risiko å miste trygden. Samtidig vil vi se stadig flere alderspensjonister som slutter å jobbe før de behøver eller har lyst på grunn av pensjonsordninger, som AFP, som gjør det mindre lønnsomt å fortsette i arbeid.

Dette gjør at velferdsstaten slik vi kjenner den i dag ikke er bærekraftig ettersom antallet uføretrygdede og antallet eldre øker. I dagens system bidrar mange trygder til å sementere inntektsfordelingen fordi de erstatte tidligere lønn. For at dette ikke skal bli for dyrt, er de behovsprøvd, slik at de reduseres når den trygdedes inntekt fra arbeid øker.

Denne behovsprøvingen gjør paradoksalt nok problemet verre. Den gjør at trygdede som har mulighet til arbeidsinntekt, står overfor en ekstremt høy effektiv marginalskatt (avkorting i trygden i tillegg til vanlig skatt). Behovsprøvingen skaper en trygdefelle hvor altfor mange blir sittende. Reglene låser i dag en betydelig arbeidskraftreserve inne eller skyver den over i svart arbeid.

Løsningen er å fjerne trygdefellene samtidig som trygdene gjøres uavhengige av tidligere inntekt. Vi må gå bort fra tanken om at trygder skal opprettholde tidligere inntekt. Velferdsstaten skal ikke beskytte dem som har god inntekt. Isteden skal den garantere en tilstrekkelig, men nøktern inntekt.

Alders- og uføretrygd bør derfor gradvis utfases til fordel for en enkel betingelsesløs ytelse eller ”borgerlønn” til alle borgere over en viss (lav) aldersgrense på et anstendig eksistensnivå (men heller ikke mer).
Dette gjør det mulig over tid å avskaffe AFP og andre ordninger som skaper incentiver for tidlig pensjon eller mindre arbeidsaktivitet i alderdommen enn folk ellers ville valgt. Uføretrygd bør erstattes av et sjablongmessig men betydelig tilskudd knyttet direkte til diagnose (hvor kroniske lidelser og handikap vil gi krav på mest), uavhengig av arbeidsevne eller -vilje.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Martin Sandbu - tlf: 95 92 98 48, evnt 00 44 7894 419198 og 00 1 646 417 2353 - sandbu@post.harvard.edu / martin.sandbu@ft.com

onsdag 9. september 2009

Borgerpanel

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den tredje er:
Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?
Problem: Den politiske debatten drives for mye av spesialister – politikere, journalister, og markedsførere. Borgerne påvirker politikken kun gjennom stemmeseddelen annethvert år. Blogger, TV- og nettdebatter lar dem ikke fordype seg i viktige politiske valg.

LibLabs forslag: Innfør borgerpanel for å fornye folkestyret – først obligatorisk ved kommunesammenslåinger, og etter hvert ved viktige nasjonale beslutninger.

Et borgerpanel er et representativ tilfeldig utvalg av borgere som gis tid og ressurser til å lære om de aktuelle sakene, og studere og diskutere dem sammen med sikte på å nå et velfundert standpunkt. Hovedpoenget med borgerpaneler er at de gjør demokratiet mer deltakende ettersom vanlige mennesker blir med på å ta gjennomtenkte beslutninger i en reell politisk prosess.

Borgerpaneler har blitt testet i flere land (bl.a. Storbritannia, USA og Danmark) i forbindelse med ulike politiske spørsmål. Deltakerne endrer ofte oppfatning i takt med at de har fått mer kunnskap om og diskutert spørsmålet. Ved å bruke borgerpaneler i forbindelse med lokale folkeavstemninger sikrer man at den endelige beslutninger oppleves som legitim, og ikke bare som et påfunn utenfra.

I Norge bør borgerpaneler først innføres kommunalt; en god bruk av borgerpaneler er forut for kommunesammenslåinger, ettersom disse i praksis uansett avgjøres gjennom rådgivende folkeavstemninger. Utvelgelse til panelet skjer gjennom loddtrekning. Panelet konkluderer før folkeavstemningen, og disse konklusjonene offentliggjøres. Ved å bruke borgerpaneler i forbindelse med lokale folkeavstemninger på denne måten unngår man at folkevalgtes demokratiske legitimitet blir truet. Det sikrer også at det blir meningsfylt å delta i borgerpaneler, ettersom konklusjonene de kommer frem til, blir viktige innspill i en bestemt beslutningsprosess.

På sikt må borgerpaneler innføres for viktige nasjonale beslutninger, spesielt reformer med langvarige virkninger. En fremtidig debatt om norsk EU-medlemskap er et viktig eksempel. I dagens valgkamp kunne borgerpaneler ha ført til en bedre debatt i spørsmål som oljeboring i nord og skattepolitikken.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Evind Hoff eivind@bellona.no - +32 473 48 05 56

tirsdag 8. september 2009

Grønne sjekker

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den andre er
Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?
Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.

LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

Norge må minske utslippene av klimagasser. Den mest effektive måten å gjøre dette på er høye avgifter på forurensende varer og aktiviteter – avgifter som i dag er altfor lave. Men det er politisk vanskelig å heve utgiftene, med god grunn. De som har lavest inntekt vil lide av de høyere prisene de måtte betale.

Men de med lavt forbruk kan holdes skadeløse hvis høyere avgifter øker bensin- og andre priser. Staten må øremerke miljøutgifter til en ”miljøborgerlønn” – et likt beløp som betales til alle statsborgere avhengig av hvor mye som tas inn miljøavgifter. Alle statsborgere vil motta en månedlig ”grønn sjekk” som er deres per innbygger-del av miljøavgiftene staten har tatt inn den måneden.

Dette er bra for miljøet. Høyere miljøavgifter vil gi alle mye sterkere incentiver til å vri forbruket i mer miljøvennlig retning.

Det bra omfordelingsmessig. De med mindre karbonforbruk enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens de med over gjennomsnittlig karbonforbruk vil tape på det. Det betyr at de med lav inntekt, som har lavt forbrukt generelt og derfor også lavt karbonintensivt forbruk, vil få det økonomisk bedre. Jo høyere miljøavgiftene er, jo større vil denne gunstige omfordelingseffekten være.

Det er bra for miljøpolitikken. Siden halve befolkningen (den som har minst karbonintensivt forbruk) vil tjene på høyere miljøavgifter, vil det være mye lettere politisk å heve avgiftene.

For ytterligere informasjon, kontakt Bjørn Brunstad - tlf: 91195766, bjornbrunstad@gmail.com

mandag 7. september 2009

Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den første er
Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?
Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet.

LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo.

Norge har nå en betydelig muslimsk minoritet, og muslimske nordmenn er del av samfunnet i Norge. Men islam, forstått både som kultur og som religion, er fremmed for det norske storsamfunnet – og det norske storsamfunnet er fremmed for islam. Et institutt for islamsk teologisk forskning og utdannelse i Norge må opprettes for å minske denne fremmedgjøringen.

Det er i dag ingen mulighet for å utdanne imamer i Norge. Det er flere grunner til å endre på dette. For det første har religiøse muslimske nordmenn et behov for imamer som kan utføre muslimsk sjelesorg på norsk og som forstår norske forhold og normer. For det andre må imamer selv engasjere seg i det norske samfunnet hvis de skal gjøre jobben sin med å være åndelige ledere for muslimske samfunn, siden det krever at de forstår hva som skal til for å minske bremsene for integrering. For det tredje er det bare ved at islam selv utvikler en form som tar opp i seg norske skikker og rettsnormer – som statlig toleranse for andre levesett og likhet mellom kjønnene – at frykten noen har for ”snikislamisering”, kan avta.

Uten en norsk islam, vil muslimske nordmenn forbli sårbare overfor fremstøt fra illiberale grener av islam. Erfaringer fra Bosnia og andre steder på Balkan viser hvordan hjemmedyrkede versjoner av islam, som er tilpasset lokale skikker, har kraft til å stå imot Wahabbistisk misjonering og desslike.

For ytterligere informasjon om saken, kontakt Sead Zimeri tlf: 401 02 282, seadzimeri@gmail.com

torsdag 3. september 2009

LibLab utfordrer partiene: dette burde vært på agendaen i årets valg!

Partiene er i dag utfordret på 6 konkrete problemstillinger som burde vært på valgkampens agenda. Vi vil på dene bloggen skrive mer utdypende om hver av problemstillingene i dagene som kommer. Her er listen som er oversendt partiene:

1) Imamutdannelse ved universitetet
Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?
Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet.
LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo.

2) Grønne sjekker
Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?
Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.
LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

3) Borgerpanel
Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?
Problem: Den politiske debatten drives for mye av spesialister – politikere, journalister, og markedsførere. Borgerne påvirker politikken kun gjennom stemmeseddelen annethvert år. Blogger, TV- og nettdebatter lar dem ikke fordype seg i viktige politiske valg.
LibLabs forslag: Innfør borgerpanel for å fornye folkestyret – først obligatorisk ved kommunesammenslåinger, og etter hvert ved viktige nasjonale beslutninger.

4) Fjern trygdefeller
Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?
Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.
LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

5) Erstatt foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har større kvote
Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?
Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .
LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

6) Grunnlovsfestet regionalisering
Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?
Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.
LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

torsdag 9. juli 2009

Copyright og frihet

Er copyright noe som øker eller minsker friheten vår? Christian Engström, Piratpartiets nyvalgte representant i Europaparlamentet, skriver i en kronikk i Financial Times at copyright ødelegger retten til fri kommunikasjon.

onsdag 8. juli 2009

Økende støtte for grønn borgerlønn i USA!

I gårsdagens Financial Times skriver Michael Levine og Mark Roe (jusprofessorer ved henholdsvis New York University og Harvard University) at Barack Obama kan få politisk støtte til å innføre karbonskatt gjennom et system som tilsvarer LibLab-forslaget om miljøborgerlønn.

Levine og Roe har en ny vri for å løse utfordringen fra grupper som har høyt bensinforbruk. De foreslår å gi dem - for eksempel lastebilsjåfører - en høyere miljøborgerlønn, f. eks. basert på historisk gjennomsnittsforbruk for gruppen. Så lenge satsen på miljøborgerlønnen ikke avhenger av individuelle valg, vil incentiveffektene være de samme. (Men omfordelingsvirkningen er selvsagt annerledes.)

Dette har vi skrevet om i flere tidligere blogginnlegg. Sakte, men sikkert vil folk få øynene opp for denne ideen.

mandag 22. juni 2009

Frihet eller undertrykkelse?

Nicolas Sarkozy ønsker burkaer bort fra fransk jord. Uttalelsen er et nytt eksempel på at det ikke alltid er lett å si hvor grensen bør gå mellom individers utfoldelse av frihet og undertrykkelse. Intuitivt har vel alle sin "gut reaction" i forhold til muslimske kleskoder som avhenger mye av personlig erfaring. Prinsipielt må selvsagt enhver få kle seg som de vil i privat ærende. Men hvor går egentlig grensen for hva sosialliberalere bør forsvare som personlig frihet til å velge sitt liv versus samfunnets plikt til å forsvare borgernes likhet? Er det egentlig noen prinsipiell forskjell mellom et forbud mot (frivillig) burka og forbud mot (frivillig) flerkoneri?

søndag 21. juni 2009

Felles sak mellom homo- og islamaktivister

Rossavik skriver (som alltid) utmerket i Morgenbladet, denne gang om forholdet mellom homobevegelsen og det muslimske miljøet i Norge. Ikke bare er fire styremedlemmer i Skeiv Ungdom homofile; homoaktivister og islamforkjempere kan finne felles grunn:

"For Skeiv Ungdom og LLH er «hestehandelen» antagelig riktig strategi: Hvis muslimske miljøer ser parallellen mellom homofobi og rasisme, kan homoorganisasjonene til gjengjeld strekke seg langt for å se på islamkritikk som uberettiget og overdreven. To grupper som opplever seg som marginaliserte, og som har et tungt konflikttema seg imellom, kan løse saken med sympati for hverandres anliggender."

tirsdag 5. mai 2009

Ny lov svekker ansvarsfølelsen

I dag 5. mai debatterer Stortinget stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar. En lov basert på denne vil svekke bedriftenes ansvarsfølelse. Den omhandler en virkelighet som er fjern for de fleste bedrifter.

2/3 av norske virksomheter selger tjenester, og de fleste kun innen landets grenser. Vareproduksjon og fokus på etisk handel med underleverandører blir en mindre aktuell problemstilling for brorparten av norsk økonomi. Barnearbeid er heller ikke høyt på dagsorden for norske virksomheter som kun opererer i Norge.

Stortingsmeldingen omtaler samfunnsansvar i en global verden. Hvilket er vel og bra. Inkonsekvensen oppstår når de foreslåtte tiltakene skal gjelde på nasjonalt plan, og for alle norske virksomheter, selv små og mellomstore bedrifter. Regjeringen foreslår at regnskapsloven skal pålegge norske virksomheter en utvidet opplysningsplikt når det gjelder hvordan etiske retningslinjer ivaretas.

Regjeringen viser her at den ikke har noen klar forståelse av de moralske og etiske aspektene ved samfunnsansvar utover det som skal lovreguleres. En regnskapsplikt vil ikke bidra til å motivere til en mer samfunnsansvarlig atferd. Du kan spørre nærmest hvilket som helst selskap av en viss størrelse om hvorfor de satser på samfunnsansvar, og du vil få svaret at det hjelper for å motivere, tiltrekke og beholde medarbeiderne. Det er også slik at det kan ligge en motivasjon i seg selv i å sette i gang frivillige samfunnsansvarlige tiltak, da det kan forhindre at myndighetene påfører dem uønskede reguleringer og skattelegging.

Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre av den grunn. Det handler om stille spørsmålet: er denne atferden rett eller gal?

Stortingsmeldingen tydeliggjør bedrifters ansvar når det gjelder menneskerettigheter, anstendig arbeidsliv, miljø og anti-korrupsjon. Denne betydningen av samfunnsansvar er ikke spesielt relevant for de fleste norske virksomheter. Det er ikke det at de ikke er opptatt av korrupsjon og menneskerettigheter, men det er sjeldent det er aktuelle problemstillinger i deres hverdag. Stortingsmeldingen er slik med på å utvanne begrepet samfunnsansvar.

I Abelia er vi opptatt av at samfunnsansvar får en bredere forståelse, og at det nasjonale perspektivet løftes og vektlegges. Samfunnsansvar kan defineres som det særskilte ansvaret en virksomhet har for både økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig utvikling i de områdene som bedriften opererer i. Med denne forståelsen av samfunnsansvar som et utgangspunkt har vi foretatt en undersøkelse om samfunnsansvar blant kunnskapsbedrifter.

Overordnet viser resultatene at samfunnsansvar absolutt er av stor betydning for norske kunnskapsbedrifter. Kunnskapsbedrifter bidrar til samfunnet på flere områder og på ulike nivåer. 50 % samarbeider med skoler og har en eller annen form for miljøsatsing. Nærmere 60 % bidrar med sponsing av veldedig virksomhet, idrettslag etc 70 % av dem har etiske retningslinjer. På den andre enden av skalaen så er det kun 11.4 % som arbeider med menneskerettigheter, herunder barnearbeid.

Næringslivets vinnere vil være bedrifter som utvikler produkter og tjenester som forener globale samfunns- og miljømessige utfordringer med lønnsom vekst. Det som er bra for forretningsvirksomheten må samtidig være bra for miljøet og samfunnet rundt. Forretningsmessige argumenter er begrunnelsen for at virksomheter igangsetter tiltak for samfunnet. Ikke fordi myndighetene pålegger det gjennom lovverket.

Innlegg skrevet av Hilde Widerøe Wibe i Dagens Næringsliv i dag.

mandag 27. april 2009

Democracy Denied

"Undergraver Vesten arabiske reformplaner?" spør David Gardner, tidligere Midtøsten-korrespondent for Financial Times i en artikkel i samme avis. Han svarer bekreftende, og argumenterer både i artikkelen og i en nylig utgitt bok for at Vesten må støtte demokratiske krefter i området, selvom ikke-demokratiske bevegelser skulle vinne valgene. Dette er den eneste måten å sikre demokratiske samfunn i Midtøsten, sier han, og problemene vi har med radikalisert islam idag, skyldes i stor grad at vi har forvekslet islamske ekstremister med politisk islam generelt. Håper ligger i islamske reformbevegelser som tar inspirasjon i fornyelsen i muslimsk tenkning fra et århundre tilbake, som vektla begreper som ijtihad (uavhengig men skolert tenkning).

"Jeg får ikke lov til å dø når jeg vil"

Dagsavisen skrev i artikkelen "Jeg skulle ønske jeg hadde to dødelige piller hjemme" 24.04.09 om retten til en verdig død og til å ta sitt eget liv. Leder i Foreningen Retten til en verdig død, Levi Fragell, er i artikkelen en talsmann for aktiv dødshjelp. Selvsagt er jeg enig i at alle bør få en mest mulig verdig død, men det betyr ikke at jeg deler foreningens synspunkt om aktiv dødshjelp. Og det er noen viktige aspekter av debatten om aktiv dødshjelp, som jeg så langt ikke har sett tatt opp, og som jeg ønsker kommentere.

Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om "fysisk smerte". Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn "psykisk smerte" som ved depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke "klar i hodet" når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?

Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom "de" med psykiske plager og "vi" som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.

Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde. Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er alt for viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.

Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.

Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.

Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær fremtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig "døende"? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?

Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk. Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?

Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang "Triste dager", og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.

torsdag 16. april 2009

Bla bla om samfunnsansvar

Liberalt laboratorium i Aftenposten i dag 16. april om næringslivets samfunnsansvar

mandag 30. mars 2009

Viktig barnehagedebatt

Med utgangspunkt i artikkelen "-Best for ettåringer hjemme", som stod i Aftenposten 5. mars, har det den senere tiden pågått en ny barnehagedebatt. I artikkelen refererer Aftenposten til professor i psykologi Lars Smith som mener at det er grunn til å stille spørsmål ved om tidlig oppstart i barnehage kan utgjøre et problem i forhold til barnas mulighet til å utvikle en trygg tilknytning. Smith sier at kvaliteten i barnehagen er av stor betydning, og at barnas behov for oppfølging krever stor kompetanse og modenhet, og en stabilitet blandt personalet.

Smith har fått en del kritikk for påstandene sine, og fra andre psykologer og pedagoger går kritikken ikke ut på at det han sier ikke stemmer, men at det ikke foreligger norsk forskning som dokumentasjon for hans påstander. Forskningen som per i dag foreligger er fra andre land, hvor flere faktorer er forskjellige, og resultatene kan dermed ikke overføres direkte. Denne forskningen viser imidlertid at tidlig oppstart, mye tid i barnehagen, og lav kvalitet på barnehagen er en risikofaktor for senere problemer.

Meningene som har kommet fram i debatten er svært sprikende, og det er på sin plass å se litt nøyere på hva en del av disse innspillene innebærer, og hvilke holdninger og verdier som ligger implisitt i dem. I svært mange debatter, så også denne, handler diskusjonen til en stor grad om å kartlegge hvilke aspekter som berøres av tematikken, og så prioritere disse. Det dreier seg om å sette ulike elementer opp mot hverandre og rangere deres verdi. Den aktuelle debatten handler i første omgang om ettåringer tar skade av å gå i barnehage når det gjelder deres evne til tilknytning. Dette vet vi altså ikke sikkert, men vi kan og bør ha en begrunnet bekymring i forhold til dette.

En rekke forskjellige synspunkt blir brukt i argumentasjonen mot Smith sine påstander. Flere har sagt at utspillet gir foreldre dårlig samvittighet og gjør dem utrygge, andre har vist til at norske foreldre er fornøyde med barnehagetilbudet de har, og at barnehage er positivt for barns språkutvikling. Det har også blitt poengtert at vi nå har diskutert lenge nok om barnehage er bra eller ikke for barna, og at vi nå må la denne debatten ligge og heller se på hvordan barnehagene kan bli best mulig.


Hva innebærer disse utsagnene? For å ta den første motsetningen først: Uroen for barns utvikling kontra foreldrenes samvittighet og trygghet. Denne motsetningen som er blitt satt opp av flere av debatantene, er egentlig ganske kunstig. Dersom det er noe hold i Smiths påstander, så er det nærmest uforsvarlig og uetisk å betrygge foreldre som sender ettåringene sine i barnehage, når det ikke er grunn til å være trygg. De som mener at Smith og hans meningsfeller bør ti stille sier samtidig at foreldrenes ubehag er viktigere enn barnas helse. Når var det barnas verdi ble så liten?

Og hvordan ville det ha vært dersom vi snudde dagens situasjon på hodet? Hva ville vi ha sagt dersom Smith hadde holdt meningene sine for seg selv, forsket på forholdene, og om fem års tid stått fram i media og sagt at barnehagepolitikken har gitt en rekke barn problemer? Ville vi ha akseptert at han hadde holdt sine antakelser for seg selv, og latt barna våre bli utsatt for en risiko uten å si i fra? Er det ikke nettopp i det å si fra om bekymringsverdige forhold at "en av landets fremste eksperter på barns utvikling" har et ansvar?

Smith poengterer også at det er viktig å se på hva alternativet til barnehageplass er for ettåringen. Det er nok mange foreldre i dag som opplever at de ikke har noen andre alternativ enn at barnet starter i barnehage. Dette kan skyldes økonomiske, karrieremessige eller andre konsekvenser det ville ha å bli hjemme med barnet. Nå går det absolutt an å diskutere hvor tvunget man egentlig er, i og med at dette nok en gang handler om å prioritere. Enda viktigere er det imidlertid å påpeke at selv om disse prioriteringene er vanskelige og ubehagelige, betyr på ingen måte at vi skal ignorere problemstillingenen Smith. Vi har ikke lov til å se en annen vei bare fordi valgene blir for vanskelige, og situasjonen blir for ubehagelig.

Blant annet fra departements hold har det blitt hevdet at foreldres tilfredshet med dagens barnehageordning er et bevis på at barna ikke får noen problemer som følge av dagens system. Denne påstanden er dessverre like lite innsiktsfull som den er korrekt. Foreldrenes tilfredshet sier svært lite, om i det hele tatt noe, om problemområdene Smith nevner. Dette skyldes blandt annet at foreldres tilfredshet handler om mye mer enn bare at barna blir tatt godt vare på. Enten vi vil inrømme det eller ikke, så styres livene våre av flere ting enn hva som er til det beste for barna våre. Heldigvis. Videre handler også foreldres tilfredshet i stor grad om deres opplevelse av barnehagen og hva denne har å si for barna. Denne opplevelsen påvirkes både av hvordan vi ønsker og trenger å oppleve barnehagen, men også av hva vi er i stand til å se. La meg illustrere det siste med et eksempel. Hvis barnehagebarna hver dag hadde fått alt for mye sukker mens de var i barnehagen, så ville dette vært en risiko for å utvikle overvekt og sukkersyke. Problemene ville imidlertid stort sette komme til syne først etter lang tid, slik at overforbruket av sukker ville svært få av oss hatt mulighet til å oppdage. Dette til tross for at den gjengse nordmann nok har en betydelig større forståelse for sukkersyke enn for problemer i forhold til tilknytning. De problemene Smith nevner vil for de aller fleste av oss ikke være synlige, blant annet fordi vi ikke har kunnskaper nok til å se dem.

I denne sammenhengen må jeg kommentere et innspill fra Dagfinn Høybråten, fordi dette er et synspunkt som stadig kommer opp i en rekke debatter. Til Aftenposten sider Høybråten "...at det er foreldre som er nærmest til å ta stilling til om barna har godt av å være i barnehage eller ikke." I forskjellige varianter dukker synspunktet om at "foreldrene vet best", eller "den enkelte vet selv best" opp. Hadde det vært slik Høybråten hevder, hadde vi ikke trengt fagpersoner som Lars Smith. Vi hadde ikke trengt leger, for foreldrene ville selv visst best hvilken behandling som er den riktige for barna. I de aller fleste tilfeller så vet hverken vi som foreldre eller som enkeltindivider hva som er best; det er stort sett alltid noen fagpersoner som kan mer om situasjonen og forstår den bedre enn oss. Men, og dette er viktig, det innebærer ikke at disse fagpersonene skal bestemme hvilke valg vi som foreldre skal ta. Og koblingen om at den som vet best automatisk skal ta avgjørelsen, er like feilaktig som Høybråtens synspunkt. Ingen kunnskap er objektiv, og ingen fagperson er nøytral, og det er ikke gitt at de "riktige" svarene fungerer i det enkelte menneskets liv. Selv om Smith skulle ha rett, så kan det for mange likevel være det beste å sende ettåringene i barnehagen, fordi barnets tilknytningsevne ikke er det som kan eller bør styre alt i familiens liv. Men dette er likevel langt unna Høybråtens påstand om at foreldrene vet best om barnet har godt av å være i barnehage.

Flere har hevdet at det nå er på tide å avslutte diskusjonen om hvorvidt barnehage er bra eller ikke, og heller fokusere på å gjøre barnehagene best mulig. Vi ikke bare kan, men vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må aldri slutte å se på hva som er bra, og hva som ikke er det, i barnehagene. Dette er ikke en motsetning, men heller en forutsetning for å kunne gjøre barnehagene bedre. Og det er nettopp i dette at Smith sine uttalelser er svært viktige. Ubehaget Smiths påstander kan gi oss småbarnsforeldre må ikke få oss til å stikke hodet i sanden og late som at farene han påpeker ikke er reelle . Ubehaget må heller bli en drivkraft til å ta bevisste valg for egne barn og egen familiesituasjon, og for å stille krav om bedre ordninger. Både når det gjelder reelle muligheter for å være hjemme med barna til de er halvannet eller to år, og når deg gjelder å stadig heve kvaliteten på barnehagene.

Vi påvirkes alltid at livet vi møter, og det er innlysende at barnehage og skole er svært viktige elementer i barns utvikling. Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å forstå at barnehagene og skolens funksjon for barn og unges utvikling, vektlegges i så liten grad i samfunnet. Hva som er årsaken til at vi ikke ser viktigheten av en god barnehage og prioriterer dette deretter, forstår jeg virkelig ikke. Helseminister Bjarne Håkon Hansen snakker om tidlig intervensjon i forhold til sykdommer, og at vi gjennom dette kan spare enorme ressurser. Dette er også en tanke vi trenger å overføre til barnehage- og skolepolitikken. Ved å bruke mer ressurser på barns oppvekstvilkår i hjemmene, barnehage og skole, vil vi både på individnivå og på samfunnsnivå få enorme gevinster.

Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne fastslå om Smiths utsagn stemmer, og kanskje vil det vise seg at bekymringen som ble skapt rundt ettåringers oppstart i barnehage var ubegrunnet. Likevel bør vi være takknemlige for debatten som er satt i gang, for vi trenger å bli bevisstgjort på prioriteringene vi som samfunn og som enkeltmennesker gjør når vi sender barna tidlig i barnehagen. Vi trenger en mer grunnleggende debatt hvor barnehagepolitikken settes inn i en større sammenheng, slik at vi i større grad klarer å se konsekvensene av politikken vi fører, og hvilke verdier vi som samfunn og enkeltmennesker velger å prioritere.

torsdag 26. mars 2009

Kirkens politiske røst

I mitt daglige virke er jeg rådgiver i internasjonale spørsmål i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Mye av min oppgave der dreier seg om å formulere hva som er kirkens politisk røst. Det er tidvis en balansegang - mellom å forsøke å være politisk relevant og konkret samtidig som vi forsøker å snakke med en annen stemme enn politikerens. I dagens kronikk i Aftenposten skrevet av undertegnede og min kollega Sven Thore Kloster, drøfter vi hva det betyr at kirken har et politisk engasjement, hvilke grunner som finnes for å ha dette engasjementet og hvorvidt samfunnet kan være tjent med slikt engasjement.

onsdag 25. mars 2009

Har Norge en Klimapolitikk?

Dagens Næringsliv skriver lørdag 21. mars i en lengre featureartikkel at Jens stoltenberg har drevet et intenst politsk spill verden over siden 1990 for å få innført klimakvoter. Samtidig har norske CO2 utslipp økt med 29 prosent.

Lignende tanker var jeg inne på i min doktorgradsavhandling. Se kronikken min i Aftenposten i 2006 for en kortversjon.

For å kunne si at man har en klimapolitkk, må man faktisk kunne dokumentere at man har en politikk som vil redusere utslippene. Har Norge noen gang hatt det?

Thune forstår den norske misforståelsen

I en kommentar i Aftenposten ("Den norske misforståelsen"), skriver Henrik Thune helt utmerket om at religionen islam ikke er et integreringsproblem i Norge. Det er heller at Norge har valgt innvandrere fra patriarkalske bondesamfunn eller krigssoner.

"Norge trenger en bredere innvandring fra muslimske land. Intet mindre. Økt integrering fordrer arbeidsinnvandring fra muslimske land."

Verdt å lese!

mandag 23. mars 2009

Sterke øyeblikk

Det liberale prosjekt handler om å ta vare på menneskers frihet, og har intellektuelle røtter som stikker i alle fall 300 år ned i historien. Lang historie er bra, men idene fra den gang risikerer å stivne til frihetsbegrensende dogmer om de ikke endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. I et samfunn med stadig økende informasjonsoverflod og stadig flere betalte påvirkere må ytringsfrihetens innhold presiseres.

Friheten har ulike aspekter. Enkelt sett kan vi skille mellom frihet fra andres urimelige inngripen i våre liv (negativ), frihet til å ta ulike valg (positive) , og frihet som evnen til å leve i tråd med våre dypere behov og egentlige ønsker (også kalt autonomi). Våre samfunn har i lang tid finpusset mekanismene for å beskytte de to førstnevnte aspektene av friheten, slik at det er det sistnevnte aspektet som idag er dårligst forsvart – friheten til å være sitt eget sanne jeg.

I løpet av de siste hundre årene har vi beveget oss fra en situasjon der informasjon var et knapt gode, til en situasjon der det er langt mer informasjon tilgjengelig enn det finnes menneskelig tid og oppmerksomhet til å fordøye. Dyktige reklamefolk, lobbyister, PR-rådgivere og kommersielle medieaktører spisser sine budskap og raffinerer sine verktøy stadig mer for å fange vår oppmerksomhet og engasjere våre følelser, om så bare for et øyeblikk. Ofte er deres funksjon nettopp å undergrave gjennomtenkte, autonome valg, ved å manipulere følte behov, ved å utløse følelser av utilstrekkelighet og drifter til impulsvalg, ved på en skjev måte å sette dagsorden for hva som er "normale" valg.

I våre svake øyeblikk lar vi oss manipulere av dette, mens i de sterke er vi bedre rustet til å sortere informasjonsstrømmen. Jo færre fristunder vi har fra manipulativ informasjon, jo færre sterke øyeblikk har vi. Min påstand er at dette går på bekostning av den kontakten hver og en av oss har med våre dypere behov, grenser og sannheter.

Min påstand er at det på grunn av det høye manipulasjonspresset i vårt samfunn i dag er lettere for oss å undertrykke dypere sannheter og behov enn det er å endre forbruksmønster og livsstil for øvrig. Som teorien om kognitiv dissonans postulerer: Om våre handlingsmønstre er vanskelig å endre, skyves i stedet behovene og verdiene som handlingene går på tvers av ut av bevisstheten. Slik skapes gjennom underbevisste mekanismer en slags overflatisk sinnsro i hver av oss gjennom ulike grader av fornekting og fortrengning av hva vi egentlig trenger og ønsker som individer og samfunn.

Kanskje er det slik at det vi egentlig vil ikke blir borte bare fordi vi til enhver tid ikke lever opp til det, og når noen minner oss på det, er det derfor lett for at vi reagerer med sarkasme eller sinne og avvisning. Derfor er Steinar Lem med sin strenge pekefinger en utledd og utskjelt mann, en narr av vår tid. Men vi er kanskje ikke så skyldige i dette og hint som Steinar Lem og andre lett kan få oss til å føle oss: Kanskje er vi ikke så frie som alle valgmulighetene kan gi inntrykk av. Kanskje er vi først og fremst manipulert.

Dersom det er slik at mennesker i stor grad blir utsatt for manipulerende informasjonsaktører, og dersom det er en stor grad av assymetri i forhold til ressurser, kunnskap og kompetanse om hvordan slik påvirkning foregår, bør liberalere forsøke å gjøre noe med dette, fordi en slik påvirkning reelt sett påvirker den grad av vår frihet som jeg kaller autonomi.

Da den liberale ideologien vokste frem i Europa på 1700-tallet fremsto en undertrykkende stat og adelens urimelige privilegier som de viktigste truslene mot borgernes frihet. Slik er det med respekt å melde ikke i dag. De svarene som liberalismens første tenkere kom med, må derfor ikke få bli stående som dogmer i dag. Får de gjøre det, blir liberalisme til markedsfundamentalisme og individualisme til egoisme, og mange av vår tids liberale utfordringer blir usynlige for dogmatiske ideologer.

Skal ordet liberal beholde sin betydning og sin relevans, er det derfor min påstand at sanne liberalere må stå opp og forsvare enkeltmenneskets autonomi mot stadig mer invaderende og allestedsnærværende reklame og andre former for kommersielt drevet manipulasjon og fordumming. I dagens samfunn trenger vi borgere å bli skjermet fra overdreven påvirkning i våre svake øyeblikk, og vi trenger rom for at våre sterke øyeblikk kan bli flere.

Denne slags spørsmål bør ikke overlates til venstresidens ideologer. Derfor trenger vi liberale stemmer som tar opp kampen mot økende mengder reklame i det offentlige rom og går inn for å redusere antall reklamebærere i bybildet og sette strengere rammer for hvor de kan plasseres og hvordan de kan utformes; som erklærer tilgangen på balanserte reklamefrie medier som en grunnleggende rettighet og setter klarere grenser for hva de reklamefinansierte alternativene kan tillate seg; som krever mye sterkere grep for å beskytte skole- og utdanningssystemet som reklamefri sone; og som tar til orde for at betalte påvirkere av alle slag alltid må oppgi hvem de jobber for.

Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie. Det er enkeltmenneskets viktigste sannheter og ytringer som skal beskyttes, ikke kapitalens.

(en lengre utgave av denne teksten er publisert i Minerva)

søndag 22. mars 2009

Høring om miljølønn i USA-kongressen!

LibLabs Bjørn Brunstad har ved flere anledninger argumentert (for eksempel her og her) for en ordning med "miljølønn": Miljøskattene bør skrus kraftig opp, men inntekten fra skatten bør så deles ut igjen likt til alle innbyggerne istedenfor å gå inn i statskassen. Slik kan man skape støtte for høye miljøavgifter i en stor del av befolkningen - den grovt sett halvparten som forurenser mindre enn gjennomsnittet, og derfor vil komme ut i pluss med en miljølønnsordning.

Nå har vi mer solide estimater av hva fordelingsvirkningene av miljølønn kan være. Forrige uke var det en høring om "Cap-and-trade" – altså kvotehandel – i kongressen i USA. Seniorrådgiver Terry Dinan ved Congressional Budget Office satte frem en rapport om fordelingsvirkningene av kvotehandel med CO2 innen USA, slik president Obama ønsker. Det er to hovedpoeng:

1. I seg selv rammer høyere miljøavgifter de fattigste hardest, fordi selvom de bruker mindre penger på energi-intensive varer enn andre, utgjør det en betraktelig større del av inntekten.

2. Men av samme grunn, vil en miljølønnsordning – hvor statens inntekter fra kvotesalg blir delt ut i like deler til alle – komme de fattigste mest til gode. Den totale fordelingseffekten (uten å regne med fordelene ved mindre forurensning) blir ganske så progressiv:



Det verdt å lese hele rapporten, som i detalj ser på forskjellige måter pengene kunne flettes inn i skattesystemet på.

mandag 16. mars 2009

James Hansen setter fart i miljølønnsdebatten!

I dag var klimaforskningens superstjerne James Hansen i Oslo og snakket i Polyteknisk Forening. Hans hovedbudskap var at det står verre til enn vi tror og at kvotehandel ikke vil fungere. I stedet tar han til orde for høye karbonskatter som deles ut igjen som utbytte til befolkningen. Liblab jubler så klart over dette - vi som har argumentert for en slik ordning i over et år her på berget - under den mer fristende merkelappen "miljølønn".

Karbonskatt har mange fordeler fremfor kvotehandel: Med en karbonskatt er prisen for forurensning fastsatt mens utslippsreduksjonene er usikre. Med kvotehandel er det omvendt. De fleste økonomer og miljøvernere med erfaring fra virkeligheten er enige om at karbonskatt er et mer effektivt virkemiddel enn et kvotehandelsregime. Dette skyldes at nyinvesteringer i klimavennlig teknologi koster flesk og må nedbetales over mange år. Da behøves det ikke bare at CO2-intensiv kraftproduksjon blir dyrere, men også at kostnadene ved klimagassutslipp blir forutsigbare. Når kostnaden ved CO2-utslipp i EUs kvotehandelssystem i 2008 varierte fra 15 til 30 euro per tonn, er det ikke vanskelig å forstå at rasjonelle investorer foretrekker å sitte på gjerdet. Spesielt i en tid med så stor økonomisk usikkerhet.

Likevel har kvotehandelsideen vært dominerende siden slutten av 1990-tallet. Den passer godt med markedsliberalistisk tankegods, for dersom markedet fungerer perfekt vil kvotehandel sørge for at utslippskuttene blir gjort der de koster minst. Men kvotehandelen har hatt en rekke barnesykdommer og ikke utløst investeringer i klimavennlige løsninger i den størrelsesorden som er nødvendig. I kjølvannet av finanskrisen er kanskje også kvotehandelens ideologiske grunnlag mer utsatt for kritikk - det fryktes at kvotehandel vil bli dyrt, byråkratisk og skape en ”Wall Street av utslippsmeglere”.

Problemet med karbonskatt, derimot, er først og fremst ordets fem siste bokstaver – ”skatt”.
Men hvordan kan en karbonskatt gjøres politisk akseptabel? Svaret er karbonskatteutbytte, eller ”miljølønn” slik vi i Liberalt Laboratorium litt mer pedagogisk kaller det her hjemme: Ideen er at skatten skal ikke gå til statskassen, men deles ut igjen direkte i like store deler til alle statsborgere. Den som forårsaker mindre klimagassutslipp enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens den som forurenser mer vil tape. Det vil si at cirka halvparten av befolkningen vil ha fordel av at skatten blir så høy som mulig. Har du noensinne hørt om en skatt med slikt potensial for å bli populær? Med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for en karbonskatt som monner og virkelig endrer atferd og investeringer.

Mange spørsmål rundt karbonskatteutbytte gjenstår å avklare, blant annet for å unngå at den på urimelig vis rammer konkurranseutsatt industri. Men nå som kvotehandelens ideologiske hegemoni synes brutt er det på tide å ta ideen alvorlig. James Hansen fikk nesten miljøvernministeren på glid i Polyteknisk Forening i kveld. Hvilket norsk parti våger spranget, og stå frem som en klimapopulist i ordets beste betydning?

torsdag 12. mars 2009

Neumann, Foucault, og liberalismens maktbegrep

Iver B. Neumann har et interessant essay i Minerva om Foucaults analyse av den liberale staten. Tekstens budskap:
Michel Foucault gir et annet bilde av liberalismen enn dens selvbilde, men har likevel adskillig respekt for den, siden Foucault mener at samfunnsformer der det styres mer indirekte er å foretrekke fremfor samfunnsformer der det styres mer direkte.

Mer konflikt i forskningspolitikken

I Synovates holdningsundersøkelse for 2007 topper forskning og utvikling listen over samfunnspolitiske saker befolkningen anser som viktig. Alle er enig om at vi må satse mer på forskning og utvikling. Det er nettopp det som er problemet. At alle er enige.

I høst ga Abelia innspill til partiene om at det er på høy tid med et løft for kunnskapsnasjonen Norge. Vi foreslo en rekke tiltak som skal bevege oss i retning av en kunnskapsøkonomi. Vi har nå foretatt en evaluering av utkast til partiprogrammer og sett på hvor kunnskapsvennlige de er. Partiene har fått poeng basert på 33 indikatorer. Venstre kommer best ut og får 20.5 poeng. Fremskrittspartiet havner på en bunnplassering med 12.5 poeng.

Visjoner for et kunnskapsbasert Norge
Venstre skriver innledningsvis: ”Venstre har en visjon om et sosialt og liberalt kunnskapssamfunn…” Både KRF og SV omtaler kunnskapssamfunnet. FRP uttrykker at Norge må bli en av verdens mest ”dynamiske, kunnskapsbaserte økonomier”. Få av partiene tar visjonene ut i politiske tiltak som støtter utvikling av et kunnskapsbasert næringsliv. Kunnskapspolitikken begrenses til kunnskapsdepartementets ansvarsområde.

Fire år i forskningens tegn?
Abelia utførte også en måling av partiprogrammene i 2005. Det har vært en svak bedring på flere indikatorer. 6 av 7 partier ønsker i neste periode å satse på forskerrekruttering. Like mange vil ha økt fokus på internasjonalt forskningssamarbeid, økt satsing på næringsrettet forskning og øke fokus på samarbeid mellom næringsliv og forskning. De fleste opprettholder målet om at 3 % av BNP skal brukes til FoU.

Hva er problemet?
Mange av partiene var også ved forrige stortingsvalg enige om at forskning er viktig. Likevel fikk forskningen en kalddusj ved fremleggelse av det første statsbudsjettet. Forskningen ble utsatt for et hvileskjær som vedvarte i flere år. Den nye forskningsministeren har gjort et forsøk på å forbedre vilkårene, men vi er ikke i nærheten av de visjonene som ble uttrykt i partiprogrammene.

Hvordan bedre forskningens vilkår?
Forskningen må bli et stridsspørsmål. Det må bli en konflikt mellom partier som vil investere i framtidig kunnskapsbasert næringsliv og de som er opptatt å bevare gamle industriarbeidsplasser. Vi må våge å sammenligne forskningsinstitusjonene. Vi må heie på våre fremragende forskere og bue på de som ikke nådde målgrensen. Det må gjøre vondt å ikke prioritere forskning.

Innlegg i Adressa 12. mars.

torsdag 5. mars 2009

Om penger og verdier

Jan Arild Snoen skriver på minerva.as at mer penger gir mer lykke – på to måter. Først direkte; så ved at økonomisk vekst gjør oss mindre materialistiske – og idealister er lykkeligere! Paradoksalt nok gjør vekst oss lykkeligere ved at vi bryr oss mindre om vekst, med andre ord.

Han påpeker også et paradoks i KrFs politikk: Retorikken dreier seg om ikke-materielle verdier, men politikken som har trukket velgere har i stor grad gått ut på å tilby materielle goder (særlig kontantstøtten).

Verdt å lese.

Piratene kommer


Denne uken ble det satt foreløpig sluttstrek i saken mot fildelingsselskapet The Pirat Bay. Selve dommen ventes å falle i midten av april, men saken vil trolig bli anket og pågå i rettsapparatet i flere år fremover. Musikk- og filmindustrien har krevd 117 mnok i erstatning for brudd på opphavsretten for det de mener er ulovlig distribusjon av bl.a. film og musikk, og at gründerne bak Pirat Bay straffes med fengsel i ett år. Gründerne hevder de kun har laget en teknologi som gjør fildeling mulig, og at de som distributør ikke kan stå til ansvar for at det også er ulovlig materiale som distribueres. Spørsmålet domstolen skal ta stilling til er bl.a. om gründerne med hensikt eller uaktsomt har medvirket til å gjøre opphavsbeskyttet innhold tilgjengelig.

Denne saken handler imidlertid om mye mer enn nedlasting og deling av film og musikk. Saken er på mange måter en prøvesten på hvordan vi som samfunn skal håndtere det faktum at Internett (og IKT generelt) gjør spredning og deling av kultur og kunnskap mulig på måter som det ikke finnes paralleller til i historien.

Internett har blitt selve den grunnleggende kunnskapsinfrastrukturen for det moderne samfunn, en infrastruktur som i stor grad er tilgjengelig for alle. Potensialet for å skape og dele basert på egne og andres ideer, produksjoner og kunnskap har økt i takt med Internetts utbredelse og kapasitet, og i takt med reduserte priser på kjøp og bruk av teknologi. Internett-økonomien bryter på mange måter med den industrielle økonomiens logikk, der knappe naturressurser er grunnlag for verdiskaping. Internett-økonomien baserer seg i stedet i stor grad på innsatsfaktorer som øker ved økt bruk, dvs. ideer, kunnskap og kreativitet.

Pirat Bay-saken er derfor ikke kun et spørsmål om piratene har brutt opphavsretten ved å gjøre ulovlig innhold på Internett tilgjengelig. Saken dreier seg om sentrale verdispørsmål knyttet til hvordan vi i en Internett-økonomi skal legge til rette for at mest mulig kultur og kunnskap blir tilgjengelig for flest mulig mennesker. Det er derfor denne saken følges over hele verden og det er derfor den vekker mye engasjement.

I Sverige har temperaturen rundt disse spørsmålene ikke bare ført piratene inn i rettsalen, men også til etablering av Piratpartiet. Piratpartiet er dannet med utgangspunkt i de utfordringene Internett fører til knyttet til deling av kultur, tilgang på kunnskap og overvåkingsamfunnet. I praktisk politikk dreier dette seg bl.a. om opphavsrett, patentregimer, tekniske beskyttelsessystemer, personvern og programvare. Piratpartiet er i dag ifølge egne utsagn det største partiet utenom Riksdagen, og har siden Pirat Bay-saken startet vokst betraktelig i antall medlemmer. Dersom Pirat Bay taper rettsaken, skal man ikke se bort fra at Piratpartiet blir representert i Riksdagen ved neste valg.

I musikk- og filmbransjens kamp mot Pirat Bay ligger en defensiv strategi som går ut på å forsvare eksisterende lukrative forretningsmodeller, selv om teknologien har løpt fra disse modellene. BitTorrent teknologien har vist seg å være en effektiv teknologi for deling av filer på Internett, og bransjen hadde vært tjent med å bidra til gode løsninger basert på denne teknologien snarere enn å bekjempe dens brukere med jussens virkemidler. Musikk- og filmbransjen må, som andre bransjer som er stilt overfor disruptive endringer, finne nye måter å sikre inntjening på, f.eks. ved å øke prisene og frekvensene på konserter eller å bruke den beste teknologien på måter som ivaretar deres interesser best mulig.

Det er over 25 millioner brukere av Pirat Bay og antallet vokser nesten eksponentielt. Uansett utfallet av dommen vil alle disse brukerne fortsette å benytte de mulighetene som Internett og ny teknologi skaper. Å bruke juridiske virkemidler for å bekjempe denne utviklingen, vil kunne bety økt overvåking av Internett på bekostning av personvernet, på bekostning av nye og verdiskapende forretningsmodeller og på bekostning av mest mulig kultur og kunnskap til flest mulig mennesker.

onsdag 18. februar 2009

Hijab-debatten når ny høyder

I likhet med Tore O. har jeg ikke klart å hisse meg veldig opp over at noen politikvinner skal kunne bære Hijab under uniformslua. Med usaklighetsgraden i debatten er dette i ferd med å forandre seg. For mange kvinner er det å bære hijab et frivillig valg og handler for mange om frigjøring. Det handler ikke om å tekkes menn, men selv vise sin respekt for Gud. Kvinner bærer sin hijab ulikt. Jeg har møtt den veldig religiøse enken som valgte svart hijab og den ungdommelige, single damen som brukte en fargerik hijab sammen med sminke.

Karita klarte virkelig å sette debatten ut på sidelinjen med sin sammenligning av hijab med kjønnslemestelse! «Vi er imot omskjæring i Norge og jeg har faktisk lyst til å sette dette i samme kategori. Det er forferdelig at flotte, vakre jenter skal ha på seg den kamuflasjen fordi de ikke skal friste andre menn.» sa Bekkemellom i Studio5. En usaklig og usmakelig sammenligning. Konsekvensen av hennes uttalelse er en ufarliggjøring av kjønnslemestelse og en kriminalisering av hijab-bruk.

Den siste salven kommer fra politiker Janos Tosten som sier til Nordlys at det vil bety ny undertrykking av samene om politiet får gå med hijab. Jeg ser ikke akkurat for meg at det vil flomme over av kvinner med hijab under politiuniformen i samiske samfunn... Vet ikke om det da er jeg eller Tosten som er naiv. Dessuten må den samiske kulturen utvikles og bygges på egne premisser, ikke ved å forby kultur utrykk hos andre minoriteter.

Hijab-debatten vitner om manglende forståelse av at vi beveger oss mot et mangfoldig samfunn hvor det er ulike skikker og ulike symbol som benyttes i kommunikasjonen av sin tro. Jeg er mot en statskirke. Samtidig har jeg respekt for de som tror. Jeg mener det må være like tillatt å bære et kors rundt halsen som et tørkle over håret eller en turban. Det handler ikke om at vi beveger oss mot et verdiløst samfunn. I likhet med Heger, som skriver veldig bra om lov, orden og hijab i Dagsavisen, ønsker jeg et sterkere verdiorientert politi. Øverst på lista står Toleranse.

torsdag 12. februar 2009

Liberalismens Fremtid

Tidsskriftet The Economist anmeldte nylig en ny bok om liberalisme av Alan Wolfe. Anmelderen gir en utmerket skildring av det sosiale i liberalismen:
Making enemies of freedom and equality ignores, in his view, the democratic presumption that any one person’s liberty matters as much as the next person’s. It is deaf also to the fact that modern citizens’ freedoms are often limited by big social forces beyond their control. If all citizens are to be free in any effective sense, they require help from countervailing forces. Government is one such force.

If, the argument goes on, you take concern for everyone’s liberty seriously, you will treat the proper scale of government as a matter of circumstance, not principle. At times, government is overweening and ought to be cut back. At others, active government is required to steady markets, help the needy or serve the public good. Put abstractly, government may be called on to foster or restore equal liberty.

Kunne ikke sagt det bedre selv.

Aksjon mot statlig leggetid

Facebook kan brukes til så mangt, også til å protestere mot at staten synes det er best om vi går hjem tidligere - og setter ris bak speilet.

onsdag 4. februar 2009

Miljølønn-snøballen ruller videre i USA

Forslaget om miljølønn får stadig større støtte i USA, ikke bare hos demokratene men også hos republikanerne: Richard Lugar, republikaner i Senatets utenrikskomité, skriver i Washington Post hvorfor han støtter forslaget om en miljølønn linket til høyere bensinavgift, eller "net-zero gas tax" som han kaller det: "net-zero gas tax proposal identifies common ground for fiscal conservatives, security hawks, environmentalists and America's lowest-paid workers."

Les hele kronikken "Raise the Gas Tax".

Når oppdager norske politikere dette miljøpolitiske columbiegg?

mandag 2. februar 2009

Ja til ytringsfrihet - nei til ny blasfemiparagraf

Nobels fredssenter hadde for en tid siden en fantastisk god og sterk utstilling om ytringsfrihet. Jeg husker godt hvordan jeg kjente på vanskelige følelser og tvil da jeg gikk rundt i alle inntrykkene. For hvor går grensen for hva vi kan tilltate av ytringer? Går det noen grense? Hva er mine grenser? På en mesterlig måte fikk utstillingen oss til å reflektere over ytringsfrihetens dilemma.

Det er ikke så lenge siden Salman Rushdies "Sataniske vers" ble forsøkt stoppet utgitt på norsk. Eller at Statens filmtilsyn faktisk stanset fremvisningen av "Life of Brian" på 80-tallet. Gjennom tiden har den gamle paragrafen sørget for at store forfattere er blitt beskyldt for blasfemi: Marcus Thrane, Hans Jæger, Arnulf Øverland og Georg Johannesen.

Som liberaler er jeg tilhenger av den såkalt "rasismeparagrafen", men jeg er sterk motstander av at ytringer som omhandler religion skal begrenses. For meg er det vesensforskjell mellom å beskytte mennesker mot krenkende ytringer for noe de er (hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning) og beskytte mot ytringer for noe de har valgt (politisk tilhørighet, religion etc).

Ytringsfrihet, fri religionsutøvelse og menneskerettigheter er fundamentale og ukrenkelige verdier. Det skal være lov å ytre seg frimodig og sterkt, lov å si hva man mener. Så lenge det ikke krenker menneskeverdet, så lenge ytringen ikke krenker enkeltmennesket slik det er.

Sterke ytringer om religion og poltikk og alt annet vi mennesker gjør - det må være tillat. En begrensing av ytringer om religion slik regjeringen går inn for i den "nye blasfemiparagrafen" er intet annet enn en svekkelse av ytringsfriheten og som sådan av det frie mennesket.

lørdag 31. januar 2009

Bla bla om samfunnsansvar

Regjeringen - ved hele tre statsråder - lanserte nylig stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar, se meldingen her. Meldingen kan i korte trekk karakteriseres som både lite intressant og lite relevant. Meldingen er lite interessant fordi den kun er en slags oppsummering av de forventningene og oppfordringene regjeringen har til næringslivet. Meldingen sier ingen ting om de faktiske dilemmaene bedrifter kan komme opp i, og der bedrifter kanskje må avveie forholdet mellom inntjening og moral når det ikke lønner seg å handle moralsk riktig. Det er dette som er virkeligheten til bedrifter som bl.a. Telenor og StatoilHydro.

På de områdene meldingen er konkret - som styrket kontakt og diskusjon mellom myndigheter og næringsliv, samt at Innovasjon Norge skal få en styrket rolle – er jeg redd den ikke er særlig relevant. Meldingen røper en naiv tiltro til myndighetens rolle som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Myndighetene vil trolig være en lite egnet rådgiver fordi samfunnsansvar som regel handler om enkeltsituasjoner av gråsoner og ikke svart-hvit, fordi myndighetene som regel vil være mer forsiktig enn det er grunnlag for (i tilfelle noe kan gå galt), og fordi investeringsbeslutninger ofte må tas kjapt og bedriftene er nødt til å handle ut fra den informasjonen man har der og da.

Et annet ankepunkt mot meldingen er at den tilnærmer seg samfunnsansvar på et strukturnivå. Som de fleste vet består bedrifter av individer, og etikk og moral må forankres på et individnivå. Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre enn det svakeste nivået til individene som jobber der. Jeg etterlyser altså et annet utgangspunkt. Bedrifters samfunnsansvar er egentlig individers samfunnsansvar. Mer av meldingen burde diskutert hvordan man skal øke bevisstheten, motivasjonen og treningen til enkeltindivider mht å treffe moralske valg. Vanskelig ja, men kanskje derfor bør moralske dilemmer være en del av skolepensum (og ikke bare en del av pensum på masterstudier i økonomi og ledelse som meldingen faktisk nevner).

fredag 30. januar 2009

Kamp mot skatteparadiser, men ikke i Oljefondet?

Ryddejobben er i gang etter finanskrisen. Det er bred enighet om behovet for nye globale regler. Det er også en god anledning til å gjøre en ekstra innsats mot råttenskapen som kalles skatteparadiser, der selskaper og enkeltpersoner kan unndra seg beskatning og skjule hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet.

Finanskrisen satte fart i arbeidet mot hemmelighold og korrupsjon. Barack Obama har lansert en lov som skal gjøre det vanskeligere å unndra seg beskatning ved at selskapet er registrert i for eksempel Camen Island eller Liechtenstein. På G20 møtet i november presset EU på for at kamp mot skatteparadiser skulle komme på agendaen.

Utveksling av skatteopplysninger er en vei å gå. OECD legger nå til rette for at land inngår bilaterale avtaler om utveksling av skatteinformasjon. De har utarbeidet en standardavtale for hvordan slik informasjon kan utveksles og mange land, deriblant Norge, undertegner slike avtaler.

Statens pensjonsfond investerer i selskaper som er registrert i skatteparadiser. Denne våren skal evalueringen av etikkreglene til Statens pensjonsfond utland sluttføres. Det er på tide at Norge også gjennom sitt eierskap går til kamp mot skatteparadisene ved å stille systematiske krav til åpenhet og skatterapportering i de selskapene fondet investerer i.

tirsdag 27. januar 2009

Retningslinjer om retningslinjer for retningslinjer for samfunnsansvar

Det ordet som forekommer hyppigst i Regjeringens Stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, er visst "retningslinjer." Man får inntrykk av at etikk (eller "samfunnsansvar" som det skal hete, selvom det begrepet fremstår like ullent etter stortingsmeldingen som det var før) er en sjekkliste som skal krysses av: Hvis man kan krysse av tilstrekkelig mange punkter, da er man etisk (da "utøver man sitt samfunnsansvar"). Meldingen diskuterer overhodet ikke moralsk motivasjon, og hvorvidt etikk til syvende og sist ikke heller handler om hvilke verdier og innstillinger individene lever etter - og hva næringslivet kan gjøre i forhold til det. En "sjekkliste" kan i verste fall føre til at næringslivet blir mindre etisk motivert, og mest fokuserer på å overholde eksterne regler, ikke interne verdier (som det engelske ordet compliance henviser til).

Det er kanskje ufint å klage på at meldingen er skrevet i et dørgende kjedelig språk - det hører vel med til genren. Men når man overlater politiske meldinger til jurister i embedsverket, er det ikke rart at det meste av meldingen inneholder oversikter over lover og regler på området, ikke en refleksjon over hva som er rett og galt i næringslivet.

fredag 23. januar 2009

Mye ord og lite konkret om samfunnsansvar

Det er min oppsummering etter å ha skummet gjennom regjeringens Stortingsmelding om samfunnsansvar. Dette begynner å bli min gjennomgående kommentar på Stortingsmeldingene som den rød-grønne regjeringen legger fram. Både innovasjonsmeldingen (desember 08) og IKT-meldingen (desember 07) kjennetegnes av det samme. Begge disse meldingene ble skuff-fyll nærmest før de var lansert.

Stortingsmeldingen om samfunnsansvar har gode beskrivelser på hvorfor samfunnsansvar er viktig og riktig, og hvorfor norsk næringsliv er tjent med å opptre korrekt. Utfordringen til regjeringen at de hverken kan eller vil kreve sanksjoner for de som ikke oppfyller forventningene som er satt. Det er mange fagre ord om forventninger til HMS-standarder og retningslinjer for samfunnsansvar. Det eneste riset bak speilet er at forbrukerne kan mislike uetisk atferd.

mandag 5. januar 2009

Miljølønn - et miljø- og krisepolitisk kinderegg!

Da Liblab lanserte forslaget om miljølønn i fjor vinter var interessen moderat, men nå er det på tide å ta ideen frem igjen. Ideen promoteres nå i USA av tungtveiende eksperter som NASA-forsker James Hansen under begrepet "tax-and-dividend-policy". Timingen nå er dessuten spesielt gunstig siden miljølønn kunne inngå som en del av ulike krisepakker rettet mot virkningene av finanskrisen.

I det vi går inn i 2009 er det ikke mange som kan ha unngått å få med seg at vi har to kriser i fanget på en gang - en langsiktig klima- og ressurskrise og en antakelig kortsiktig finanskrise. Noen bruker den sistnevnte som unnskyldning for å ikke gjøre noe med den førstnevnte, mens andre snakker om at den doble krisen gir en unik mulighet til faktisk å få gjort noe...
Det snakkes om store offentlige investeringer i omstillingen til en grønn økonomi, som del av krisepakker for å få fart på økonomien igjen etter finanskollapsen. Dette er vel og bra, men det er ikke bare på investeringssiden at det offentlige kan lage miljø- og krisepolitiske kinder-egg. På skatt- og avgiftssiden ligger det kanskje enda mer lovende muligheter...
En slik mulighet er ideen om miljølønn, som LibLab lanserte i en kronikk i Aftenposten 15/2 2008. I korthet handler ideen om at miljøavgifter ikke skal gå til statskassen, men deles ut igjen som miljøskatteutbytte (eller miljølønn, som vi kaller det) i like store deler til alle statsborgerne. På denne måten vil ikke lenger miljøskatter gå til staten, men til direkte omfordeling blant borgerne. Den som forbruker mindre eller mer miljøvennlig enn gjennomsnittet, vil tjene på ordningen, mens de som forurenser mest vil tape. Antakelig vil omtrent halvparten av befolkningen tjene på ordningen, og de vil tjene mer jo høyere miljøavgiftene blir. Dermed kan vi med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for miljøavgifter som monner. I motsetning til dagens puslete avgifter vil slike høye miljøavgifter faktisk påvirke folks atferd.
Da vi lanserte forslaget i fjor vinter var interessen moderat, med debatt i Dagsnytt18, intervju i Dagsavisen, og en underskriftsaksjon som ble satt i gang uavhengig på opprop.no (se lenker på liblabs hjemmeside). Det har også vært noe aktivitet på en Facebookgruppe om miljølønn.
Om vi ikke nådde helt frem med dette forslaget ved første forsøk, tror vi sjansene er bedre nå - ikke minst siden skifte fra dagens miljøavgiftsmodell til en miljølønnsmodell kan være en av mange måter å stimulere økonomien på ved å gi forbrukerne mer penger mellom hendene. Dette kan oppnås hvis man i første omgang ikke kompenserer staten for den inntekten som faller bort når en miljøavgift ikke lenger går til statskassen med andre skatteøkninger. Miljølønn vil dessuten bidra til at pengene når ut til en del av dem som trenger det mest, og med kobling til høye miljøavgifter er sjansen også større for at mottakerne vil bruke disse pengene på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.
På grunn av alt dette er miljølønn i vinden som aldri før --- i USA - under begrepet "tax-and-dividend"-policy. Liblab noterte med stor glede at NASAs James Hansen, en av verdens mest respekterte klimaforskere, inkluderte dette som en av seks ideer han fremmet i et åpent brev til Barack Obama til jul.
Nå vet vi ennå ikke hvordan Obama vil stille seg til dette forslaget, men det er i alle fall helt klart at debatten om miljøavgifter er i ferd med å ta en ny vending i USA etter hvert som det blir stadig klarere hvilken høy pris landet betaler for blant annet sin oljeavhengighet - både økonomisk og i forhold til nasjonal sikkerhet.
Situasjonen i Norge er på mange måter svært ulik den i USA, men det er likevel uhyre interessant dersom verdens største økonomi kan komme til å innføre et system av typen miljøskatteutbytte/miljølønn.

LibLab vil følge opp saken i tiden som kommer og utfordrer herved alle landets miljø- og finanspolitikere til debatt!