tirsdag 8. desember 2009
Miljølønn bedre enn kvotehandel
http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html
søndag 15. november 2009
Hva er "riktig" grunn til å gifte seg - og bringe ektefellen til Norge?
1. januar trer den nye Utlendingsloven i kraft, og den gjør det straffbart å gifte seg i den hensikt å skaffe en utlending adgang til riket. Fra neste år kan man risikere bøter eller fengsel i inntil tre år dersom man velger seg en ektefelle som ikke passer inn i mønsteret.
Politiet velger altså ut ektepar som har en «mistenkelig profil», og i intervju med politiet kan mannen og kvinnen måtte «sannsynliggjøre et ekteskapelig samliv». Hvordan gjør man det? For ikke å være mistenkelig bør bruden være yngre enn brudgommen, og helst bør hun være fertil. Det kan også synes som om de to helst ikke skal ha møtt hverandre på ferie.Dette går ikke bare ut over dem som ikke tilpasser seg storsamfunnets syn på hvordan samliv skal være. Det er tydelig at norske kvinner også behandles annerledes enn men:
Underhånden bekrefter sentrale kilder både hos politiet og hos utlendingsmyndighetene at Norge forskjellsbehandler ektepar, avhengig av om den norske parten er en kvinne eller en mann. En eldre kvinne som gifter seg med en yngre, utenlandsk mann blir ofte mistenkt for proformaekteskap. En eldre mann som gifter seg med en 30 år yngre utenlandsk kvinne, må langt sjeldnere forklare seg for politiet.
mandag 2. november 2009
Politikerspråk
Det interessante spørsmålet er: Hva er den (objektive) sannheten her? Dette vil ikke lenger få vite i en slik debatt - fordi alle kjemper om å forvalte sannheten, og sannheten er i vår medievirkelighet en konstruksjon. Dette tror jeg er frustrerende for seeren og skaper politikerforakt. Noen ganger vil vi som tilskuere fordele skyld og gjøre opp status i en sak - men isteden så glir politkeren unna med et helt reportoar av bortforklaringsutsagn som "jeg kjenner meg ikke igjen her" eller "Det kan jeg ikke uttale meg om".
Det som journalister og retorikere kan hjelpe oss med her - er å være fortolkere og oversettere av hva som egentlig skjer i disse debattene. Det er å knekke kodene for politkerspråket og fortelle oss hva de egentlig sier når utsagn som "dette kjenner jeg meg ikke igjen i" dukker opp.
I denne sammenheng er det jo interessant at AP arrangerer internseminar senere i november om partikulturen - det er i allefall indirekte en erkjennelse av skyld..
tirsdag 20. oktober 2009
Om makt etter finanskrisen: Europa svinger til høyre
De av marxistisk legning vil si at krisen utløste en intern selvmotsigelse i det verdenskapitalistiske systemet. Da er det ikke rart at den har næret håp om Det Store Maktskiftet: at krisen vil hjelpe «Sør» å reise seg mot «Nord», at markedet vil miste makt til staten og at finansnæringen endelig knesettes.
Begge teoriene – om maktkonsentrasjonen før og om at krisen nå forandrer alt – er like besnærende som de er gale.
tirsdag 15. september 2009
Våkenatt over valgresultat
Valgresultatet har gjort at jeg lå våken i nærmest hele natt. Det verste tenkelige (som ingen en gang forutså) skjedde: fortsatt rødgrønt flertall OG et Venstre under sperregrensen. Jeg har kledt meg i sort i dag. Samtidig som det er en trist dag mener jeg at framfor å fabulere om hva som gikk galt, og hvem som har skylden, det nå er viktig å se framover.
Hva skjer med borgelig side med Venstre nesten borte fra Stortinget og KRF med et historisk dårlig valg. Er sentrum en saga blott? Vil Venstre kunne reise seg?Jeg tror Venstre må ta et alvorlig oppgjør med seg selv. Lars Sponheim har på mange måter vært en viktig frontfigur, men Venstre har blitt for mye Lars. Han har vært best på meldinger i valget, og dermed dessverre alt for utydelig på egen politikk. Kanskje var dette valgresultatet det sjokket Venstre trenger for å ta noen tydelige oppgjør og noen vanskelige valg? Jeg har lenge ment at potensialet til Venstre ligger i urbane strøk - hvilket også dette valget har bekreftet. Venstre må velge bort noe (distriktene) for å kunne tydeliggjøre sin posisjon som et urbant, fremtidsrettet og verdimessig parti. Et parti på parti med miljøet, forsvarer av menneskeverdet og en forkjemper for kunnskapen. Hvis ikke Venstre tør å prioritere hardt og styrke sin profil så kan resultatet bli en tilværelse i skyggenes dal lang utover den neste stortingsperioden.
Er dette valget en befesting av blokkene i norsk politikk? Må borgelig side akspetere de andres omtale av seg som kaoskamerater og samle seg om et flertallsforslag hvor frp er med? Det vil sentrumspartiene krf og Venstre tape ytterligere på. Jeg tror deres eneste sjanse er å tydelliggjøre at det er en plass for sentrum i norsk politikk, en plass for verdivalg. De må plassere frp lenger fra seg enn hva Arbeiderpartiet er. FRP er jo strengt tatt like lite et borgelig parti som det er et rødgrønt. Politikken må handle mer om sakene og mindre om konstellasjonene. Et flertall kan være mindre demokratisk enn et mindretall.
Gårsdagens valg har ført til et fortsatt rødgrønt flertall. Det er det bare å akseptere først som sist. Det kan også skape nye muligheter selv om Jens vil føre skuta mot mer av det samme. Den nye regjeringen må ta tak i de store utfordringene i offentlig sektor og de økte utgiftene på helse og omsorgssektoren. En slik reform burde søke samarbeid med hele Stortinget slik at vi er sikret kontinuitet utover de neste fire årene. Kanskje får vi en superminister med ansvaret for offentlig sektor, inkludert IT. Teknologi kan være en viktig bidragsyter til å løse utfordringer både i helse og omsorgssektoren samt på klimaområdet. Jeg har en stor forhåpning om at SV fortsatt holder miljøfanen sterkt, og at de fokuserer på det kortet framfor sfo og flere lærere.
Det er håp i hengande snøre.
lørdag 12. september 2009
Grunnlovsfestet regionalisering
Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?
- kommunesammenslåingen akselereres (fra 430 til 50 over 5–10 år)
- fylkeskommunene slås sammen (fra 19 til 5 over 5–10 år)
- storbyene blir regionale hovedseter av europeisk størrelse (hver på 300000 innbyggere) med parlamentarisme (byregjering)
fredag 11. september 2009
Erstatt tradisjonell foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har langt større kvote
Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?
torsdag 10. september 2009
Fjern trygdefeller
Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?
onsdag 9. september 2009
Borgerpanel
Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?
tirsdag 8. september 2009
Grønne sjekker
Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?
mandag 7. september 2009
Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo
Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?
torsdag 3. september 2009
LibLab utfordrer partiene: dette burde vært på agendaen i årets valg!
torsdag 9. juli 2009
Copyright og frihet
onsdag 8. juli 2009
Økende støtte for grønn borgerlønn i USA!
mandag 22. juni 2009
Frihet eller undertrykkelse?
søndag 21. juni 2009
Felles sak mellom homo- og islamaktivister
tirsdag 5. mai 2009
Ny lov svekker ansvarsfølelsen
2/3 av norske virksomheter selger tjenester, og de fleste kun innen landets grenser. Vareproduksjon og fokus på etisk handel med underleverandører blir en mindre aktuell problemstilling for brorparten av norsk økonomi. Barnearbeid er heller ikke høyt på dagsorden for norske virksomheter som kun opererer i Norge.
Stortingsmeldingen omtaler samfunnsansvar i en global verden. Hvilket er vel og bra. Inkonsekvensen oppstår når de foreslåtte tiltakene skal gjelde på nasjonalt plan, og for alle norske virksomheter, selv små og mellomstore bedrifter. Regjeringen foreslår at regnskapsloven skal pålegge norske virksomheter en utvidet opplysningsplikt når det gjelder hvordan etiske retningslinjer ivaretas.
Regjeringen viser her at den ikke har noen klar forståelse av de moralske og etiske aspektene ved samfunnsansvar utover det som skal lovreguleres. En regnskapsplikt vil ikke bidra til å motivere til en mer samfunnsansvarlig atferd. Du kan spørre nærmest hvilket som helst selskap av en viss størrelse om hvorfor de satser på samfunnsansvar, og du vil få svaret at det hjelper for å motivere, tiltrekke og beholde medarbeiderne. Det er også slik at det kan ligge en motivasjon i seg selv i å sette i gang frivillige samfunnsansvarlige tiltak, da det kan forhindre at myndighetene påfører dem uønskede reguleringer og skattelegging.
Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre av den grunn. Det handler om stille spørsmålet: er denne atferden rett eller gal?
Stortingsmeldingen tydeliggjør bedrifters ansvar når det gjelder menneskerettigheter, anstendig arbeidsliv, miljø og anti-korrupsjon. Denne betydningen av samfunnsansvar er ikke spesielt relevant for de fleste norske virksomheter. Det er ikke det at de ikke er opptatt av korrupsjon og menneskerettigheter, men det er sjeldent det er aktuelle problemstillinger i deres hverdag. Stortingsmeldingen er slik med på å utvanne begrepet samfunnsansvar.
I Abelia er vi opptatt av at samfunnsansvar får en bredere forståelse, og at det nasjonale perspektivet løftes og vektlegges. Samfunnsansvar kan defineres som det særskilte ansvaret en virksomhet har for både økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig utvikling i de områdene som bedriften opererer i. Med denne forståelsen av samfunnsansvar som et utgangspunkt har vi foretatt en undersøkelse om samfunnsansvar blant kunnskapsbedrifter.
Overordnet viser resultatene at samfunnsansvar absolutt er av stor betydning for norske kunnskapsbedrifter. Kunnskapsbedrifter bidrar til samfunnet på flere områder og på ulike nivåer. 50 % samarbeider med skoler og har en eller annen form for miljøsatsing. Nærmere 60 % bidrar med sponsing av veldedig virksomhet, idrettslag etc 70 % av dem har etiske retningslinjer. På den andre enden av skalaen så er det kun 11.4 % som arbeider med menneskerettigheter, herunder barnearbeid.
Næringslivets vinnere vil være bedrifter som utvikler produkter og tjenester som forener globale samfunns- og miljømessige utfordringer med lønnsom vekst. Det som er bra for forretningsvirksomheten må samtidig være bra for miljøet og samfunnet rundt. Forretningsmessige argumenter er begrunnelsen for at virksomheter igangsetter tiltak for samfunnet. Ikke fordi myndighetene pålegger det gjennom lovverket.
Innlegg skrevet av Hilde Widerøe Wibe i Dagens Næringsliv i dag.
mandag 27. april 2009
Democracy Denied
"Jeg får ikke lov til å dø når jeg vil"
Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om "fysisk smerte". Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn "psykisk smerte" som ved depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke "klar i hodet" når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?
Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom "de" med psykiske plager og "vi" som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.
Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde. Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er alt for viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.
Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.
Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.
Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær fremtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig "døende"? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?
Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk. Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?
Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang "Triste dager", og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.
torsdag 16. april 2009
Bla bla om samfunnsansvar
mandag 30. mars 2009
Viktig barnehagedebatt
Smith har fått en del kritikk for påstandene sine, og fra andre psykologer og pedagoger går kritikken ikke ut på at det han sier ikke stemmer, men at det ikke foreligger norsk forskning som dokumentasjon for hans påstander. Forskningen som per i dag foreligger er fra andre land, hvor flere faktorer er forskjellige, og resultatene kan dermed ikke overføres direkte. Denne forskningen viser imidlertid at tidlig oppstart, mye tid i barnehagen, og lav kvalitet på barnehagen er en risikofaktor for senere problemer.
Meningene som har kommet fram i debatten er svært sprikende, og det er på sin plass å se litt nøyere på hva en del av disse innspillene innebærer, og hvilke holdninger og verdier som ligger implisitt i dem. I svært mange debatter, så også denne, handler diskusjonen til en stor grad om å kartlegge hvilke aspekter som berøres av tematikken, og så prioritere disse. Det dreier seg om å sette ulike elementer opp mot hverandre og rangere deres verdi. Den aktuelle debatten handler i første omgang om ettåringer tar skade av å gå i barnehage når det gjelder deres evne til tilknytning. Dette vet vi altså ikke sikkert, men vi kan og bør ha en begrunnet bekymring i forhold til dette.
En rekke forskjellige synspunkt blir brukt i argumentasjonen mot Smith sine påstander. Flere har sagt at utspillet gir foreldre dårlig samvittighet og gjør dem utrygge, andre har vist til at norske foreldre er fornøyde med barnehagetilbudet de har, og at barnehage er positivt for barns språkutvikling. Det har også blitt poengtert at vi nå har diskutert lenge nok om barnehage er bra eller ikke for barna, og at vi nå må la denne debatten ligge og heller se på hvordan barnehagene kan bli best mulig.
Hva innebærer disse utsagnene? For å ta den første motsetningen først: Uroen for barns utvikling kontra foreldrenes samvittighet og trygghet. Denne motsetningen som er blitt satt opp av flere av debatantene, er egentlig ganske kunstig. Dersom det er noe hold i Smiths påstander, så er det nærmest uforsvarlig og uetisk å betrygge foreldre som sender ettåringene sine i barnehage, når det ikke er grunn til å være trygg. De som mener at Smith og hans meningsfeller bør ti stille sier samtidig at foreldrenes ubehag er viktigere enn barnas helse. Når var det barnas verdi ble så liten?
Og hvordan ville det ha vært dersom vi snudde dagens situasjon på hodet? Hva ville vi ha sagt dersom Smith hadde holdt meningene sine for seg selv, forsket på forholdene, og om fem års tid stått fram i media og sagt at barnehagepolitikken har gitt en rekke barn problemer? Ville vi ha akseptert at han hadde holdt sine antakelser for seg selv, og latt barna våre bli utsatt for en risiko uten å si i fra? Er det ikke nettopp i det å si fra om bekymringsverdige forhold at "en av landets fremste eksperter på barns utvikling" har et ansvar?
Smith poengterer også at det er viktig å se på hva alternativet til barnehageplass er for ettåringen. Det er nok mange foreldre i dag som opplever at de ikke har noen andre alternativ enn at barnet starter i barnehage. Dette kan skyldes økonomiske, karrieremessige eller andre konsekvenser det ville ha å bli hjemme med barnet. Nå går det absolutt an å diskutere hvor tvunget man egentlig er, i og med at dette nok en gang handler om å prioritere. Enda viktigere er det imidlertid å påpeke at selv om disse prioriteringene er vanskelige og ubehagelige, betyr på ingen måte at vi skal ignorere problemstillingenen Smith. Vi har ikke lov til å se en annen vei bare fordi valgene blir for vanskelige, og situasjonen blir for ubehagelig.
Blant annet fra departements hold har det blitt hevdet at foreldres tilfredshet med dagens barnehageordning er et bevis på at barna ikke får noen problemer som følge av dagens system. Denne påstanden er dessverre like lite innsiktsfull som den er korrekt. Foreldrenes tilfredshet sier svært lite, om i det hele tatt noe, om problemområdene Smith nevner. Dette skyldes blandt annet at foreldres tilfredshet handler om mye mer enn bare at barna blir tatt godt vare på. Enten vi vil inrømme det eller ikke, så styres livene våre av flere ting enn hva som er til det beste for barna våre. Heldigvis. Videre handler også foreldres tilfredshet i stor grad om deres opplevelse av barnehagen og hva denne har å si for barna. Denne opplevelsen påvirkes både av hvordan vi ønsker og trenger å oppleve barnehagen, men også av hva vi er i stand til å se. La meg illustrere det siste med et eksempel. Hvis barnehagebarna hver dag hadde fått alt for mye sukker mens de var i barnehagen, så ville dette vært en risiko for å utvikle overvekt og sukkersyke. Problemene ville imidlertid stort sette komme til syne først etter lang tid, slik at overforbruket av sukker ville svært få av oss hatt mulighet til å oppdage. Dette til tross for at den gjengse nordmann nok har en betydelig større forståelse for sukkersyke enn for problemer i forhold til tilknytning. De problemene Smith nevner vil for de aller fleste av oss ikke være synlige, blant annet fordi vi ikke har kunnskaper nok til å se dem.
I denne sammenhengen må jeg kommentere et innspill fra Dagfinn Høybråten, fordi dette er et synspunkt som stadig kommer opp i en rekke debatter. Til Aftenposten sider Høybråten "...at det er foreldre som er nærmest til å ta stilling til om barna har godt av å være i barnehage eller ikke." I forskjellige varianter dukker synspunktet om at "foreldrene vet best", eller "den enkelte vet selv best" opp. Hadde det vært slik Høybråten hevder, hadde vi ikke trengt fagpersoner som Lars Smith. Vi hadde ikke trengt leger, for foreldrene ville selv visst best hvilken behandling som er den riktige for barna. I de aller fleste tilfeller så vet hverken vi som foreldre eller som enkeltindivider hva som er best; det er stort sett alltid noen fagpersoner som kan mer om situasjonen og forstår den bedre enn oss. Men, og dette er viktig, det innebærer ikke at disse fagpersonene skal bestemme hvilke valg vi som foreldre skal ta. Og koblingen om at den som vet best automatisk skal ta avgjørelsen, er like feilaktig som Høybråtens synspunkt. Ingen kunnskap er objektiv, og ingen fagperson er nøytral, og det er ikke gitt at de "riktige" svarene fungerer i det enkelte menneskets liv. Selv om Smith skulle ha rett, så kan det for mange likevel være det beste å sende ettåringene i barnehagen, fordi barnets tilknytningsevne ikke er det som kan eller bør styre alt i familiens liv. Men dette er likevel langt unna Høybråtens påstand om at foreldrene vet best om barnet har godt av å være i barnehage.
Flere har hevdet at det nå er på tide å avslutte diskusjonen om hvorvidt barnehage er bra eller ikke, og heller fokusere på å gjøre barnehagene best mulig. Vi ikke bare kan, men vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må aldri slutte å se på hva som er bra, og hva som ikke er det, i barnehagene. Dette er ikke en motsetning, men heller en forutsetning for å kunne gjøre barnehagene bedre. Og det er nettopp i dette at Smith sine uttalelser er svært viktige. Ubehaget Smiths påstander kan gi oss småbarnsforeldre må ikke få oss til å stikke hodet i sanden og late som at farene han påpeker ikke er reelle . Ubehaget må heller bli en drivkraft til å ta bevisste valg for egne barn og egen familiesituasjon, og for å stille krav om bedre ordninger. Både når det gjelder reelle muligheter for å være hjemme med barna til de er halvannet eller to år, og når deg gjelder å stadig heve kvaliteten på barnehagene.
Vi påvirkes alltid at livet vi møter, og det er innlysende at barnehage og skole er svært viktige elementer i barns utvikling. Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å forstå at barnehagene og skolens funksjon for barn og unges utvikling, vektlegges i så liten grad i samfunnet. Hva som er årsaken til at vi ikke ser viktigheten av en god barnehage og prioriterer dette deretter, forstår jeg virkelig ikke. Helseminister Bjarne Håkon Hansen snakker om tidlig intervensjon i forhold til sykdommer, og at vi gjennom dette kan spare enorme ressurser. Dette er også en tanke vi trenger å overføre til barnehage- og skolepolitikken. Ved å bruke mer ressurser på barns oppvekstvilkår i hjemmene, barnehage og skole, vil vi både på individnivå og på samfunnsnivå få enorme gevinster.
Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne fastslå om Smiths utsagn stemmer, og kanskje vil det vise seg at bekymringen som ble skapt rundt ettåringers oppstart i barnehage var ubegrunnet. Likevel bør vi være takknemlige for debatten som er satt i gang, for vi trenger å bli bevisstgjort på prioriteringene vi som samfunn og som enkeltmennesker gjør når vi sender barna tidlig i barnehagen. Vi trenger en mer grunnleggende debatt hvor barnehagepolitikken settes inn i en større sammenheng, slik at vi i større grad klarer å se konsekvensene av politikken vi fører, og hvilke verdier vi som samfunn og enkeltmennesker velger å prioritere.
torsdag 26. mars 2009
Kirkens politiske røst
onsdag 25. mars 2009
Har Norge en Klimapolitikk?
Lignende tanker var jeg inne på i min doktorgradsavhandling. Se kronikken min i Aftenposten i 2006 for en kortversjon.
For å kunne si at man har en klimapolitkk, må man faktisk kunne dokumentere at man har en politikk som vil redusere utslippene. Har Norge noen gang hatt det?
Thune forstår den norske misforståelsen
mandag 23. mars 2009
Sterke øyeblikk
Friheten har ulike aspekter. Enkelt sett kan vi skille mellom frihet fra andres urimelige inngripen i våre liv (negativ), frihet til å ta ulike valg (positive) , og frihet som evnen til å leve i tråd med våre dypere behov og egentlige ønsker (også kalt autonomi). Våre samfunn har i lang tid finpusset mekanismene for å beskytte de to førstnevnte aspektene av friheten, slik at det er det sistnevnte aspektet som idag er dårligst forsvart – friheten til å være sitt eget sanne jeg.
I løpet av de siste hundre årene har vi beveget oss fra en situasjon der informasjon var et knapt gode, til en situasjon der det er langt mer informasjon tilgjengelig enn det finnes menneskelig tid og oppmerksomhet til å fordøye. Dyktige reklamefolk, lobbyister, PR-rådgivere og kommersielle medieaktører spisser sine budskap og raffinerer sine verktøy stadig mer for å fange vår oppmerksomhet og engasjere våre følelser, om så bare for et øyeblikk. Ofte er deres funksjon nettopp å undergrave gjennomtenkte, autonome valg, ved å manipulere følte behov, ved å utløse følelser av utilstrekkelighet og drifter til impulsvalg, ved på en skjev måte å sette dagsorden for hva som er "normale" valg.
I våre svake øyeblikk lar vi oss manipulere av dette, mens i de sterke er vi bedre rustet til å sortere informasjonsstrømmen. Jo færre fristunder vi har fra manipulativ informasjon, jo færre sterke øyeblikk har vi. Min påstand er at dette går på bekostning av den kontakten hver og en av oss har med våre dypere behov, grenser og sannheter.
Min påstand er at det på grunn av det høye manipulasjonspresset i vårt samfunn i dag er lettere for oss å undertrykke dypere sannheter og behov enn det er å endre forbruksmønster og livsstil for øvrig. Som teorien om kognitiv dissonans postulerer: Om våre handlingsmønstre er vanskelig å endre, skyves i stedet behovene og verdiene som handlingene går på tvers av ut av bevisstheten. Slik skapes gjennom underbevisste mekanismer en slags overflatisk sinnsro i hver av oss gjennom ulike grader av fornekting og fortrengning av hva vi egentlig trenger og ønsker som individer og samfunn.
Kanskje er det slik at det vi egentlig vil ikke blir borte bare fordi vi til enhver tid ikke lever opp til det, og når noen minner oss på det, er det derfor lett for at vi reagerer med sarkasme eller sinne og avvisning. Derfor er Steinar Lem med sin strenge pekefinger en utledd og utskjelt mann, en narr av vår tid. Men vi er kanskje ikke så skyldige i dette og hint som Steinar Lem og andre lett kan få oss til å føle oss: Kanskje er vi ikke så frie som alle valgmulighetene kan gi inntrykk av. Kanskje er vi først og fremst manipulert.
Dersom det er slik at mennesker i stor grad blir utsatt for manipulerende informasjonsaktører, og dersom det er en stor grad av assymetri i forhold til ressurser, kunnskap og kompetanse om hvordan slik påvirkning foregår, bør liberalere forsøke å gjøre noe med dette, fordi en slik påvirkning reelt sett påvirker den grad av vår frihet som jeg kaller autonomi.
Da den liberale ideologien vokste frem i Europa på 1700-tallet fremsto en undertrykkende stat og adelens urimelige privilegier som de viktigste truslene mot borgernes frihet. Slik er det med respekt å melde ikke i dag. De svarene som liberalismens første tenkere kom med, må derfor ikke få bli stående som dogmer i dag. Får de gjøre det, blir liberalisme til markedsfundamentalisme og individualisme til egoisme, og mange av vår tids liberale utfordringer blir usynlige for dogmatiske ideologer.
Skal ordet liberal beholde sin betydning og sin relevans, er det derfor min påstand at sanne liberalere må stå opp og forsvare enkeltmenneskets autonomi mot stadig mer invaderende og allestedsnærværende reklame og andre former for kommersielt drevet manipulasjon og fordumming. I dagens samfunn trenger vi borgere å bli skjermet fra overdreven påvirkning i våre svake øyeblikk, og vi trenger rom for at våre sterke øyeblikk kan bli flere.
Denne slags spørsmål bør ikke overlates til venstresidens ideologer. Derfor trenger vi liberale stemmer som tar opp kampen mot økende mengder reklame i det offentlige rom og går inn for å redusere antall reklamebærere i bybildet og sette strengere rammer for hvor de kan plasseres og hvordan de kan utformes; som erklærer tilgangen på balanserte reklamefrie medier som en grunnleggende rettighet og setter klarere grenser for hva de reklamefinansierte alternativene kan tillate seg; som krever mye sterkere grep for å beskytte skole- og utdanningssystemet som reklamefri sone; og som tar til orde for at betalte påvirkere av alle slag alltid må oppgi hvem de jobber for.
Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie. Det er enkeltmenneskets viktigste sannheter og ytringer som skal beskyttes, ikke kapitalens.
(en lengre utgave av denne teksten er publisert i Minerva)
søndag 22. mars 2009
Høring om miljølønn i USA-kongressen!

mandag 16. mars 2009
James Hansen setter fart i miljølønnsdebatten!
Karbonskatt har mange fordeler fremfor kvotehandel: Med en karbonskatt er prisen for forurensning fastsatt mens utslippsreduksjonene er usikre. Med kvotehandel er det omvendt. De fleste økonomer og miljøvernere med erfaring fra virkeligheten er enige om at karbonskatt er et mer effektivt virkemiddel enn et kvotehandelsregime. Dette skyldes at nyinvesteringer i klimavennlig teknologi koster flesk og må nedbetales over mange år. Da behøves det ikke bare at CO2-intensiv kraftproduksjon blir dyrere, men også at kostnadene ved klimagassutslipp blir forutsigbare. Når kostnaden ved CO2-utslipp i EUs kvotehandelssystem i 2008 varierte fra 15 til 30 euro per tonn, er det ikke vanskelig å forstå at rasjonelle investorer foretrekker å sitte på gjerdet. Spesielt i en tid med så stor økonomisk usikkerhet.
Likevel har kvotehandelsideen vært dominerende siden slutten av 1990-tallet. Den passer godt med markedsliberalistisk tankegods, for dersom markedet fungerer perfekt vil kvotehandel sørge for at utslippskuttene blir gjort der de koster minst. Men kvotehandelen har hatt en rekke barnesykdommer og ikke utløst investeringer i klimavennlige løsninger i den størrelsesorden som er nødvendig. I kjølvannet av finanskrisen er kanskje også kvotehandelens ideologiske grunnlag mer utsatt for kritikk - det fryktes at kvotehandel vil bli dyrt, byråkratisk og skape en ”Wall Street av utslippsmeglere”.
Problemet med karbonskatt, derimot, er først og fremst ordets fem siste bokstaver – ”skatt”.
Men hvordan kan en karbonskatt gjøres politisk akseptabel? Svaret er karbonskatteutbytte, eller ”miljølønn” slik vi i Liberalt Laboratorium litt mer pedagogisk kaller det her hjemme: Ideen er at skatten skal ikke gå til statskassen, men deles ut igjen direkte i like store deler til alle statsborgere. Den som forårsaker mindre klimagassutslipp enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens den som forurenser mer vil tape. Det vil si at cirka halvparten av befolkningen vil ha fordel av at skatten blir så høy som mulig. Har du noensinne hørt om en skatt med slikt potensial for å bli populær? Med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for en karbonskatt som monner og virkelig endrer atferd og investeringer.
Mange spørsmål rundt karbonskatteutbytte gjenstår å avklare, blant annet for å unngå at den på urimelig vis rammer konkurranseutsatt industri. Men nå som kvotehandelens ideologiske hegemoni synes brutt er det på tide å ta ideen alvorlig. James Hansen fikk nesten miljøvernministeren på glid i Polyteknisk Forening i kveld. Hvilket norsk parti våger spranget, og stå frem som en klimapopulist i ordets beste betydning?
torsdag 12. mars 2009
Neumann, Foucault, og liberalismens maktbegrep
Michel Foucault gir et annet bilde av liberalismen enn dens selvbilde, men har likevel adskillig respekt for den, siden Foucault mener at samfunnsformer der det styres mer indirekte er å foretrekke fremfor samfunnsformer der det styres mer direkte.
Mer konflikt i forskningspolitikken
I høst ga Abelia innspill til partiene om at det er på høy tid med et løft for kunnskapsnasjonen Norge. Vi foreslo en rekke tiltak som skal bevege oss i retning av en kunnskapsøkonomi. Vi har nå foretatt en evaluering av utkast til partiprogrammer og sett på hvor kunnskapsvennlige de er. Partiene har fått poeng basert på 33 indikatorer. Venstre kommer best ut og får 20.5 poeng. Fremskrittspartiet havner på en bunnplassering med 12.5 poeng.
Visjoner for et kunnskapsbasert Norge
Venstre skriver innledningsvis: ”Venstre har en visjon om et sosialt og liberalt kunnskapssamfunn…” Både KRF og SV omtaler kunnskapssamfunnet. FRP uttrykker at Norge må bli en av verdens mest ”dynamiske, kunnskapsbaserte økonomier”. Få av partiene tar visjonene ut i politiske tiltak som støtter utvikling av et kunnskapsbasert næringsliv. Kunnskapspolitikken begrenses til kunnskapsdepartementets ansvarsområde.
Fire år i forskningens tegn?
Abelia utførte også en måling av partiprogrammene i 2005. Det har vært en svak bedring på flere indikatorer. 6 av 7 partier ønsker i neste periode å satse på forskerrekruttering. Like mange vil ha økt fokus på internasjonalt forskningssamarbeid, økt satsing på næringsrettet forskning og øke fokus på samarbeid mellom næringsliv og forskning. De fleste opprettholder målet om at 3 % av BNP skal brukes til FoU.
Hva er problemet?
Mange av partiene var også ved forrige stortingsvalg enige om at forskning er viktig. Likevel fikk forskningen en kalddusj ved fremleggelse av det første statsbudsjettet. Forskningen ble utsatt for et hvileskjær som vedvarte i flere år. Den nye forskningsministeren har gjort et forsøk på å forbedre vilkårene, men vi er ikke i nærheten av de visjonene som ble uttrykt i partiprogrammene.
Hvordan bedre forskningens vilkår?
Forskningen må bli et stridsspørsmål. Det må bli en konflikt mellom partier som vil investere i framtidig kunnskapsbasert næringsliv og de som er opptatt å bevare gamle industriarbeidsplasser. Vi må våge å sammenligne forskningsinstitusjonene. Vi må heie på våre fremragende forskere og bue på de som ikke nådde målgrensen. Det må gjøre vondt å ikke prioritere forskning.
Innlegg i Adressa 12. mars.
mandag 9. mars 2009
Slør og valg
torsdag 5. mars 2009
Om penger og verdier
Piratene kommer

onsdag 18. februar 2009
Hijab-debatten når ny høyder
Karita klarte virkelig å sette debatten ut på sidelinjen med sin sammenligning av hijab med kjønnslemestelse! «Vi er imot omskjæring i Norge og jeg har faktisk lyst til å sette dette i samme kategori. Det er forferdelig at flotte, vakre jenter skal ha på seg den kamuflasjen fordi de ikke skal friste andre menn.» sa Bekkemellom i Studio5. En usaklig og usmakelig sammenligning. Konsekvensen av hennes uttalelse er en ufarliggjøring av kjønnslemestelse og en kriminalisering av hijab-bruk.
Den siste salven kommer fra politiker Janos Tosten som sier til Nordlys at det vil bety ny undertrykking av samene om politiet får gå med hijab. Jeg ser ikke akkurat for meg at det vil flomme over av kvinner med hijab under politiuniformen i samiske samfunn... Vet ikke om det da er jeg eller Tosten som er naiv. Dessuten må den samiske kulturen utvikles og bygges på egne premisser, ikke ved å forby kultur utrykk hos andre minoriteter.
Hijab-debatten vitner om manglende forståelse av at vi beveger oss mot et mangfoldig samfunn hvor det er ulike skikker og ulike symbol som benyttes i kommunikasjonen av sin tro. Jeg er mot en statskirke. Samtidig har jeg respekt for de som tror. Jeg mener det må være like tillatt å bære et kors rundt halsen som et tørkle over håret eller en turban. Det handler ikke om at vi beveger oss mot et verdiløst samfunn. I likhet med Heger, som skriver veldig bra om lov, orden og hijab i Dagsavisen, ønsker jeg et sterkere verdiorientert politi. Øverst på lista står Toleranse.
torsdag 12. februar 2009
Liberalismens Fremtid
Making enemies of freedom and equality ignores, in his view, the democratic presumption that any one person’s liberty matters as much as the next person’s. It is deaf also to the fact that modern citizens’ freedoms are often limited by big social forces beyond their control. If all citizens are to be free in any effective sense, they require help from countervailing forces. Government is one such force.
If, the argument goes on, you take concern for everyone’s liberty seriously, you will treat the proper scale of government as a matter of circumstance, not principle. At times, government is overweening and ought to be cut back. At others, active government is required to steady markets, help the needy or serve the public good. Put abstractly, government may be called on to foster or restore equal liberty.
Kunne ikke sagt det bedre selv.
Aksjon mot statlig leggetid
onsdag 4. februar 2009
Miljølønn-snøballen ruller videre i USA
Les hele kronikken "Raise the Gas Tax".
Når oppdager norske politikere dette miljøpolitiske columbiegg?
mandag 2. februar 2009
Ja til ytringsfrihet - nei til ny blasfemiparagraf
Det er ikke så lenge siden Salman Rushdies "Sataniske vers" ble forsøkt stoppet utgitt på norsk. Eller at Statens filmtilsyn faktisk stanset fremvisningen av "Life of Brian" på 80-tallet. Gjennom tiden har den gamle paragrafen sørget for at store forfattere er blitt beskyldt for blasfemi: Marcus Thrane, Hans Jæger, Arnulf Øverland og Georg Johannesen.
Som liberaler er jeg tilhenger av den såkalt "rasismeparagrafen", men jeg er sterk motstander av at ytringer som omhandler religion skal begrenses. For meg er det vesensforskjell mellom å beskytte mennesker mot krenkende ytringer for noe de er (hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning) og beskytte mot ytringer for noe de har valgt (politisk tilhørighet, religion etc).
Ytringsfrihet, fri religionsutøvelse og menneskerettigheter er fundamentale og ukrenkelige verdier. Det skal være lov å ytre seg frimodig og sterkt, lov å si hva man mener. Så lenge det ikke krenker menneskeverdet, så lenge ytringen ikke krenker enkeltmennesket slik det er.
Sterke ytringer om religion og poltikk og alt annet vi mennesker gjør - det må være tillat. En begrensing av ytringer om religion slik regjeringen går inn for i den "nye blasfemiparagrafen" er intet annet enn en svekkelse av ytringsfriheten og som sådan av det frie mennesket.
lørdag 31. januar 2009
Bla bla om samfunnsansvar
På de områdene meldingen er konkret - som styrket kontakt og diskusjon mellom myndigheter og næringsliv, samt at Innovasjon Norge skal få en styrket rolle – er jeg redd den ikke er særlig relevant. Meldingen røper en naiv tiltro til myndighetens rolle som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Myndighetene vil trolig være en lite egnet rådgiver fordi samfunnsansvar som regel handler om enkeltsituasjoner av gråsoner og ikke svart-hvit, fordi myndighetene som regel vil være mer forsiktig enn det er grunnlag for (i tilfelle noe kan gå galt), og fordi investeringsbeslutninger ofte må tas kjapt og bedriftene er nødt til å handle ut fra den informasjonen man har der og da.
Et annet ankepunkt mot meldingen er at den tilnærmer seg samfunnsansvar på et strukturnivå. Som de fleste vet består bedrifter av individer, og etikk og moral må forankres på et individnivå. Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre enn det svakeste nivået til individene som jobber der. Jeg etterlyser altså et annet utgangspunkt. Bedrifters samfunnsansvar er egentlig individers samfunnsansvar. Mer av meldingen burde diskutert hvordan man skal øke bevisstheten, motivasjonen og treningen til enkeltindivider mht å treffe moralske valg. Vanskelig ja, men kanskje derfor bør moralske dilemmer være en del av skolepensum (og ikke bare en del av pensum på masterstudier i økonomi og ledelse som meldingen faktisk nevner).
fredag 30. januar 2009
Kamp mot skatteparadiser, men ikke i Oljefondet?
Finanskrisen satte fart i arbeidet mot hemmelighold og korrupsjon. Barack Obama har lansert en lov som skal gjøre det vanskeligere å unndra seg beskatning ved at selskapet er registrert i for eksempel Camen Island eller Liechtenstein. På G20 møtet i november presset EU på for at kamp mot skatteparadiser skulle komme på agendaen.
Utveksling av skatteopplysninger er en vei å gå. OECD legger nå til rette for at land inngår bilaterale avtaler om utveksling av skatteinformasjon. De har utarbeidet en standardavtale for hvordan slik informasjon kan utveksles og mange land, deriblant Norge, undertegner slike avtaler.
Statens pensjonsfond investerer i selskaper som er registrert i skatteparadiser. Denne våren skal evalueringen av etikkreglene til Statens pensjonsfond utland sluttføres. Det er på tide at Norge også gjennom sitt eierskap går til kamp mot skatteparadisene ved å stille systematiske krav til åpenhet og skatterapportering i de selskapene fondet investerer i.
tirsdag 27. januar 2009
Retningslinjer om retningslinjer for retningslinjer for samfunnsansvar
fredag 23. januar 2009
Mye ord og lite konkret om samfunnsansvar
Stortingsmeldingen om samfunnsansvar har gode beskrivelser på hvorfor samfunnsansvar er viktig og riktig, og hvorfor norsk næringsliv er tjent med å opptre korrekt. Utfordringen til regjeringen at de hverken kan eller vil kreve sanksjoner for de som ikke oppfyller forventningene som er satt. Det er mange fagre ord om forventninger til HMS-standarder og retningslinjer for samfunnsansvar. Det eneste riset bak speilet er at forbrukerne kan mislike uetisk atferd.
mandag 5. januar 2009
Miljølønn - et miljø- og krisepolitisk kinderegg!
I det vi går inn i 2009 er det ikke mange som kan ha unngått å få med seg at vi har to kriser i fanget på en gang - en langsiktig klima- og ressurskrise og en antakelig kortsiktig finanskrise. Noen bruker den sistnevnte som unnskyldning for å ikke gjøre noe med den førstnevnte, mens andre snakker om at den doble krisen gir en unik mulighet til faktisk å få gjort noe...
Det snakkes om store offentlige investeringer i omstillingen til en grønn økonomi, som del av krisepakker for å få fart på økonomien igjen etter finanskollapsen. Dette er vel og bra, men det er ikke bare på investeringssiden at det offentlige kan lage miljø- og krisepolitiske kinder-egg. På skatt- og avgiftssiden ligger det kanskje enda mer lovende muligheter...
En slik mulighet er ideen om miljølønn, som LibLab lanserte i en kronikk i Aftenposten 15/2 2008. I korthet handler ideen om at miljøavgifter ikke skal gå til statskassen, men deles ut igjen som miljøskatteutbytte (eller miljølønn, som vi kaller det) i like store deler til alle statsborgerne. På denne måten vil ikke lenger miljøskatter gå til staten, men til direkte omfordeling blant borgerne. Den som forbruker mindre eller mer miljøvennlig enn gjennomsnittet, vil tjene på ordningen, mens de som forurenser mest vil tape. Antakelig vil omtrent halvparten av befolkningen tjene på ordningen, og de vil tjene mer jo høyere miljøavgiftene blir. Dermed kan vi med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for miljøavgifter som monner. I motsetning til dagens puslete avgifter vil slike høye miljøavgifter faktisk påvirke folks atferd.
Da vi lanserte forslaget i fjor vinter var interessen moderat, med debatt i Dagsnytt18, intervju i Dagsavisen, og en underskriftsaksjon som ble satt i gang uavhengig på opprop.no (se lenker på liblabs hjemmeside). Det har også vært noe aktivitet på en Facebookgruppe om miljølønn.
Om vi ikke nådde helt frem med dette forslaget ved første forsøk, tror vi sjansene er bedre nå - ikke minst siden skifte fra dagens miljøavgiftsmodell til en miljølønnsmodell kan være en av mange måter å stimulere økonomien på ved å gi forbrukerne mer penger mellom hendene. Dette kan oppnås hvis man i første omgang ikke kompenserer staten for den inntekten som faller bort når en miljøavgift ikke lenger går til statskassen med andre skatteøkninger. Miljølønn vil dessuten bidra til at pengene når ut til en del av dem som trenger det mest, og med kobling til høye miljøavgifter er sjansen også større for at mottakerne vil bruke disse pengene på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.
På grunn av alt dette er miljølønn i vinden som aldri før --- i USA - under begrepet "tax-and-dividend"-policy. Liblab noterte med stor glede at NASAs James Hansen, en av verdens mest respekterte klimaforskere, inkluderte dette som en av seks ideer han fremmet i et åpent brev til Barack Obama til jul.
Nå vet vi ennå ikke hvordan Obama vil stille seg til dette forslaget, men det er i alle fall helt klart at debatten om miljøavgifter er i ferd med å ta en ny vending i USA etter hvert som det blir stadig klarere hvilken høy pris landet betaler for blant annet sin oljeavhengighet - både økonomisk og i forhold til nasjonal sikkerhet.
Situasjonen i Norge er på mange måter svært ulik den i USA, men det er likevel uhyre interessant dersom verdens største økonomi kan komme til å innføre et system av typen miljøskatteutbytte/miljølønn.
LibLab vil følge opp saken i tiden som kommer og utfordrer herved alle landets miljø- og finanspolitikere til debatt!