Sofieprisen til miljølønnforkjemper James Hansen

Sofieprisen er innstiftet av Jostein Gaarder og familie på basis av inntektene fra salget av "Sofies verden", og utdeles for ekstraordinær innsats for miljø og utvikling. Det er til stor glede for Liberalt Laboratorium at årets pris går til professor James E. Hansen fra NASA (http://nrk.no/nyheter/norge/1.7069725), som i snart 25 år ar vært en ledende stemme i klimaforskningen og i de senere årene har engasjert seg mer og mer i hva som må gjøres.
I de seneste årene har James Hansen markert seg aller mest gjennom å kritisere kvotehandel (http://nrk.no/nyheter/klima/1.6893515), og i stedet gå inn for karbonskatter koblet med miljølønn, som i Hansen's vokabular kalles "fee-and-dividend" (se for eksempel http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html) og tidligere blogger om miljølønn her på Liblogg.
Vi gratulerer Hansen og komiteen med utdelingen av denne prisen, og håper det kan bidra til at det blir fart igjen i debatten om miljølønn her i landet!

Lavutslipp - jeg skal gjøre en forskjell i 2010

Nytt år representerer for mange nye muligheter, også i form av forsett om positive valg, endringer og tiltak. Mine forsett er i hovedsak å fortsette. Jeg lever et godt liv sammen med fantastiske mennesker og gleder meg til fortsettelsen!

Jeg har likevel satt meg et nyttårsforsett som skal prege 2010. Forsettet kan sammenfattes i ett ord: lavutslipp. Jeg skal leve på en måte som gjør at mitt negative bidrag av Co2 er lavest mulig, jeg skal leve mer bærekraftig.

Det koster å kjøre prosjekt lavutslipp. På noen områder vil det koste meg mer penger, men i hovedsak vil det koste meg i form av å endre livsstil og forbruk. Så hva betyr det i praksis at 2010 blir lavutslippsåret?

Lavutslipp betyr blant annet at jeg

• flyr minst mulig. Weekendturer til fristende storbyer utgår for eksempel helt.
• kjører minst mulig bil. Her er det en naturlig fordel i at jeg ikke har sertifikat, men jeg velger uansett buss, trikk og bane – for ikke å snakke om beina – fremfor å kjøre bil.
• unngår å kjøpe ting til hus & hjem uten at det virkelig er behov for det.
• kjøper færre klær og sko til høyere kvalitet (som dermed varer lengre).
• velger mat som er mer bærekraftig. For eksempel vil jeg velge økologisk, kortreist mat når det er mulig. Jeg vil spise mindre rødt kjøtt og sørge for å bruke opp maten/unngå å kaste mat.
• kjøper naturlig kosmetikk som helst er produsert i geografisk nærhet.
• kjøper brukte ski, skøyter og annet utstyr til barna.
• velger digitale løsninger fremfor fysiske når mulig.
• feriere i naturlige omgivelser. Fjell & vidde står høyt på agendaen sammen med sommer & sol i geografisk nærhet.

Det finnes et sterkt og tankevekkende sitat:

”Jeg alene kan intet gjøre. Det sier hundretusener.”

Jeg har bestemt meg for å gjøre en forskjell i 2010. Og jeg blogger om det i håp om at flere blir med.

Miljølønn bedre enn kvotehandel

NASAs James Hansen er igjen ute og argumenterer for "fee and dividend" i kronikk i New York Times, som et langt mer effektivt virkemiddel enn kvotehandel om målet er å få ned utslippene på en effektiv måte som ikke rammer urettferdig. Forslaget er en direkte parallell til Liblabs ide om "miljølønn/miljøskatteutbytte". Nå er det kvotehandel som er basis for forhandlingene i København, men tanken om en mer effektiv miljøskatt med utbytteutbetaling er altså ikke død....

http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html

Våkenatt over valgresultat

Valgresultatet har gjort at jeg lå våken i nærmest hele natt. Det verste tenkelige (som ingen en gang forutså) skjedde: fortsatt rødgrønt flertall OG et Venstre under sperregrensen. Jeg har kledt meg i sort i dag. Samtidig som det er en trist dag mener jeg at framfor å fabulere om hva som gikk galt, og hvem som har skylden, det nå er viktig å se framover.

Hva skjer med borgelig side med Venstre nesten borte fra Stortinget og KRF med et historisk dårlig valg. Er sentrum en saga blott? Vil Venstre kunne reise seg?

Jeg tror Venstre må ta et alvorlig oppgjør med seg selv. Lars Sponheim har på mange måter vært en viktig frontfigur, men Venstre har blitt for mye Lars. Han har vært best på meldinger i valget, og dermed dessverre alt for utydelig på egen politikk. Kanskje var dette valgresultatet det sjokket Venstre trenger for å ta noen tydelige oppgjør og noen vanskelige valg? Jeg har lenge ment at potensialet til Venstre ligger i urbane strøk - hvilket også dette valget har bekreftet. Venstre må velge bort noe (distriktene) for å kunne tydeliggjøre sin posisjon som et urbant, fremtidsrettet og verdimessig parti. Et parti på parti med miljøet, forsvarer av menneskeverdet og en forkjemper for kunnskapen. Hvis ikke Venstre tør å prioritere hardt og styrke sin profil så kan resultatet bli en tilværelse i skyggenes dal lang utover den neste stortingsperioden.

Er dette valget en befesting av blokkene i norsk politikk? Må borgelig side akspetere de andres omtale av seg som kaoskamerater og samle seg om et flertallsforslag hvor frp er med? Det vil sentrumspartiene krf og Venstre tape ytterligere på. Jeg tror deres eneste sjanse er å tydelliggjøre at det er en plass for sentrum i norsk politikk, en plass for verdivalg. De må plassere frp lenger fra seg enn hva Arbeiderpartiet er. FRP er jo strengt tatt like lite et borgelig parti som det er et rødgrønt. Politikken må handle mer om sakene og mindre om konstellasjonene. Et flertall kan være mindre demokratisk enn et mindretall.

Gårsdagens valg har ført til et fortsatt rødgrønt flertall. Det er det bare å akseptere først som sist. Det kan også skape nye muligheter selv om Jens vil føre skuta mot mer av det samme. Den nye regjeringen må ta tak i de store utfordringene i offentlig sektor og de økte utgiftene på helse og omsorgssektoren. En slik reform burde søke samarbeid med hele Stortinget slik at vi er sikret kontinuitet utover de neste fire årene. Kanskje får vi en superminister med ansvaret for offentlig sektor, inkludert IT. Teknologi kan være en viktig bidragsyter til å løse utfordringer både i helse og omsorgssektoren samt på klimaområdet. Jeg har en stor forhåpning om at SV fortsatt holder miljøfanen sterkt, og at de fokuserer på det kortet framfor sfo og flere lærere.

Det er håp i hengande snøre.

Grønne sjekker

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den andre er

Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?

Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.

LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

Norge må minske utslippene av klimagasser. Den mest effektive måten å gjøre dette på er høye avgifter på forurensende varer og aktiviteter – avgifter som i dag er altfor lave. Men det er politisk vanskelig å heve utgiftene, med god grunn. De som har lavest inntekt vil lide av de høyere prisene de måtte betale.

Men de med lavt forbruk kan holdes skadeløse hvis høyere avgifter øker bensin- og andre priser. Staten må øremerke miljøutgifter til en ”miljøborgerlønn” – et likt beløp som betales til alle statsborgere avhengig av hvor mye som tas inn miljøavgifter. Alle statsborgere vil motta en månedlig ”grønn sjekk” som er deres per innbygger-del av miljøavgiftene staten har tatt inn den måneden.

Dette er bra for miljøet. Høyere miljøavgifter vil gi alle mye sterkere incentiver til å vri forbruket i mer miljøvennlig retning.

Det bra omfordelingsmessig. De med mindre karbonforbruk enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens de med over gjennomsnittlig karbonforbruk vil tape på det. Det betyr at de med lav inntekt, som har lavt forbrukt generelt og derfor også lavt karbonintensivt forbruk, vil få det økonomisk bedre. Jo høyere miljøavgiftene er, jo større vil denne gunstige omfordelingseffekten være.

Det er bra for miljøpolitikken. Siden halve befolkningen (den som har minst karbonintensivt forbruk) vil tjene på høyere miljøavgifter, vil det være mye lettere politisk å heve avgiftene.

For ytterligere informasjon, kontakt Bjørn Brunstad - tlf: 91195766, bjornbrunstad@gmail.com

LibLab utfordrer partiene: dette burde vært på agendaen i årets valg!

Partiene er i dag utfordret på 6 konkrete problemstillinger som burde vært på valgkampens agenda. Vi vil på dene bloggen skrive mer utdypende om hver av problemstillingene i dagene som kommer. Her er listen som er oversendt partiene:

1) Imamutdannelse ved universitetet

Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?

Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet.

LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo.

2) Grønne sjekker

Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?

Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.

LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

3) Borgerpanel

Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?

Problem: Den politiske debatten drives for mye av spesialister – politikere, journalister, og markedsførere. Borgerne påvirker politikken kun gjennom stemmeseddelen annethvert år. Blogger, TV- og nettdebatter lar dem ikke fordype seg i viktige politiske valg.

LibLabs forslag: Innfør borgerpanel for å fornye folkestyret – først obligatorisk ved kommunesammenslåinger, og etter hvert ved viktige nasjonale beslutninger.

4) Fjern trygdefeller

Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?

Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.

LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

5) Erstatt foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har større kvote

Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?

Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .

LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

6) Grunnlovsfestet regionalisering

Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?

Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.

LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

Økende støtte for grønn borgerlønn i USA!

I gårsdagens Financial Times skriver Michael Levine og Mark Roe (jusprofessorer ved henholdsvis New York University og Harvard University) at Barack Obama kan få politisk støtte til å innføre karbonskatt gjennom et system som tilsvarer LibLab-forslaget om miljøborgerlønn.

Levine og Roe har en ny vri for å løse utfordringen fra grupper som har høyt bensinforbruk. De foreslår å gi dem - for eksempel lastebilsjåfører - en høyere miljøborgerlønn, f. eks. basert på historisk gjennomsnittsforbruk for gruppen. Så lenge satsen på miljøborgerlønnen ikke avhenger av individuelle valg, vil incentiveffektene være de samme. (Men omfordelingsvirkningen er selvsagt annerledes.)

Dette har vi skrevet om i flere tidligere blogginnlegg. Sakte, men sikkert vil folk få øynene opp for denne ideen.

Sterke øyeblikk

Det liberale prosjekt handler om å ta vare på menneskers frihet, og har intellektuelle røtter som stikker i alle fall 300 år ned i historien. Lang historie er bra, men idene fra den gang risikerer å stivne til frihetsbegrensende dogmer om de ikke endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. I et samfunn med stadig økende informasjonsoverflod og stadig flere betalte påvirkere må ytringsfrihetens innhold presiseres.

Friheten har ulike aspekter. Enkelt sett kan vi skille mellom frihet fra andres urimelige inngripen i våre liv (negativ), frihet til å ta ulike valg (positive) , og frihet som evnen til å leve i tråd med våre dypere behov og egentlige ønsker (også kalt autonomi). Våre samfunn har i lang tid finpusset mekanismene for å beskytte de to førstnevnte aspektene av friheten, slik at det er det sistnevnte aspektet som idag er dårligst forsvart – friheten til å være sitt eget sanne jeg.

I løpet av de siste hundre årene har vi beveget oss fra en situasjon der informasjon var et knapt gode, til en situasjon der det er langt mer informasjon tilgjengelig enn det finnes menneskelig tid og oppmerksomhet til å fordøye. Dyktige reklamefolk, lobbyister, PR-rådgivere og kommersielle medieaktører spisser sine budskap og raffinerer sine verktøy stadig mer for å fange vår oppmerksomhet og engasjere våre følelser, om så bare for et øyeblikk. Ofte er deres funksjon nettopp å undergrave gjennomtenkte, autonome valg, ved å manipulere følte behov, ved å utløse følelser av utilstrekkelighet og drifter til impulsvalg, ved på en skjev måte å sette dagsorden for hva som er "normale" valg.

I våre svake øyeblikk lar vi oss manipulere av dette, mens i de sterke er vi bedre rustet til å sortere informasjonsstrømmen. Jo færre fristunder vi har fra manipulativ informasjon, jo færre sterke øyeblikk har vi. Min påstand er at dette går på bekostning av den kontakten hver og en av oss har med våre dypere behov, grenser og sannheter.

Min påstand er at det på grunn av det høye manipulasjonspresset i vårt samfunn i dag er lettere for oss å undertrykke dypere sannheter og behov enn det er å endre forbruksmønster og livsstil for øvrig. Som teorien om kognitiv dissonans postulerer: Om våre handlingsmønstre er vanskelig å endre, skyves i stedet behovene og verdiene som handlingene går på tvers av ut av bevisstheten. Slik skapes gjennom underbevisste mekanismer en slags overflatisk sinnsro i hver av oss gjennom ulike grader av fornekting og fortrengning av hva vi egentlig trenger og ønsker som individer og samfunn.

Kanskje er det slik at det vi egentlig vil ikke blir borte bare fordi vi til enhver tid ikke lever opp til det, og når noen minner oss på det, er det derfor lett for at vi reagerer med sarkasme eller sinne og avvisning. Derfor er Steinar Lem med sin strenge pekefinger en utledd og utskjelt mann, en narr av vår tid. Men vi er kanskje ikke så skyldige i dette og hint som Steinar Lem og andre lett kan få oss til å føle oss: Kanskje er vi ikke så frie som alle valgmulighetene kan gi inntrykk av. Kanskje er vi først og fremst manipulert.

Dersom det er slik at mennesker i stor grad blir utsatt for manipulerende informasjonsaktører, og dersom det er en stor grad av assymetri i forhold til ressurser, kunnskap og kompetanse om hvordan slik påvirkning foregår, bør liberalere forsøke å gjøre noe med dette, fordi en slik påvirkning reelt sett påvirker den grad av vår frihet som jeg kaller autonomi.

Da den liberale ideologien vokste frem i Europa på 1700-tallet fremsto en undertrykkende stat og adelens urimelige privilegier som de viktigste truslene mot borgernes frihet. Slik er det med respekt å melde ikke i dag. De svarene som liberalismens første tenkere kom med, må derfor ikke få bli stående som dogmer i dag. Får de gjøre det, blir liberalisme til markedsfundamentalisme og individualisme til egoisme, og mange av vår tids liberale utfordringer blir usynlige for dogmatiske ideologer.

Skal ordet liberal beholde sin betydning og sin relevans, er det derfor min påstand at sanne liberalere må stå opp og forsvare enkeltmenneskets autonomi mot stadig mer invaderende og allestedsnærværende reklame og andre former for kommersielt drevet manipulasjon og fordumming. I dagens samfunn trenger vi borgere å bli skjermet fra overdreven påvirkning i våre svake øyeblikk, og vi trenger rom for at våre sterke øyeblikk kan bli flere.

Denne slags spørsmål bør ikke overlates til venstresidens ideologer. Derfor trenger vi liberale stemmer som tar opp kampen mot økende mengder reklame i det offentlige rom og går inn for å redusere antall reklamebærere i bybildet og sette strengere rammer for hvor de kan plasseres og hvordan de kan utformes; som erklærer tilgangen på balanserte reklamefrie medier som en grunnleggende rettighet og setter klarere grenser for hva de reklamefinansierte alternativene kan tillate seg; som krever mye sterkere grep for å beskytte skole- og utdanningssystemet som reklamefri sone; og som tar til orde for at betalte påvirkere av alle slag alltid må oppgi hvem de jobber for.

Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie. Det er enkeltmenneskets viktigste sannheter og ytringer som skal beskyttes, ikke kapitalens.

(en lengre utgave av denne teksten er publisert i Minerva)

Høring om miljølønn i USA-kongressen!

LibLabs Bjørn Brunstad har ved flere anledninger argumentert (for eksempel her og her) for en ordning med "miljølønn": Miljøskattene bør skrus kraftig opp, men inntekten fra skatten bør så deles ut igjen likt til alle innbyggerne istedenfor å gå inn i statskassen. Slik kan man skape støtte for høye miljøavgifter i en stor del av befolkningen - den grovt sett halvparten som forurenser mindre enn gjennomsnittet, og derfor vil komme ut i pluss med en miljølønnsordning.

Nå har vi mer solide estimater av hva fordelingsvirkningene av miljølønn kan være. Forrige uke var det en høring om "Cap-and-trade" – altså kvotehandel – i kongressen i USA. Seniorrådgiver Terry Dinan ved Congressional Budget Office satte frem en rapport om fordelingsvirkningene av kvotehandel med CO2 innen USA, slik president Obama ønsker. Det er to hovedpoeng:

1. I seg selv rammer høyere miljøavgifter de fattigste hardest, fordi selvom de bruker mindre penger på energi-intensive varer enn andre, utgjør det en betraktelig større del av inntekten.

2. Men av samme grunn, vil en miljølønnsordning – hvor statens inntekter fra kvotesalg blir delt ut i like deler til alle – komme de fattigste mest til gode. Den totale fordelingseffekten (uten å regne med fordelene ved mindre forurensning) blir ganske så progressiv:

Det verdt å lese hele rapporten, som i detalj ser på forskjellige måter pengene kunne flettes inn i skattesystemet på.

James Hansen setter fart i miljølønnsdebatten!

I dag var klimaforskningens superstjerne James Hansen i Oslo og snakket i Polyteknisk Forening. Hans hovedbudskap var at det står verre til enn vi tror og at kvotehandel ikke vil fungere. I stedet tar han til orde for høye karbonskatter som deles ut igjen som utbytte til befolkningen. Liblab jubler så klart over dette - vi som har argumentert for en slik ordning i over et år her på berget - under den mer fristende merkelappen "miljølønn".

Karbonskatt har mange fordeler fremfor kvotehandel: Med en karbonskatt er prisen for forurensning fastsatt mens utslippsreduksjonene er usikre. Med kvotehandel er det omvendt. De fleste økonomer og miljøvernere med erfaring fra virkeligheten er enige om at karbonskatt er et mer effektivt virkemiddel enn et kvotehandelsregime. Dette skyldes at nyinvesteringer i klimavennlig teknologi koster flesk og må nedbetales over mange år. Da behøves det ikke bare at CO2-intensiv kraftproduksjon blir dyrere, men også at kostnadene ved klimagassutslipp blir forutsigbare. Når kostnaden ved CO2-utslipp i EUs kvotehandelssystem i 2008 varierte fra 15 til 30 euro per tonn, er det ikke vanskelig å forstå at rasjonelle investorer foretrekker å sitte på gjerdet. Spesielt i en tid med så stor økonomisk usikkerhet.

Likevel har kvotehandelsideen vært dominerende siden slutten av 1990-tallet. Den passer godt med markedsliberalistisk tankegods, for dersom markedet fungerer perfekt vil kvotehandel sørge for at utslippskuttene blir gjort der de koster minst. Men kvotehandelen har hatt en rekke barnesykdommer og ikke utløst investeringer i klimavennlige løsninger i den størrelsesorden som er nødvendig. I kjølvannet av finanskrisen er kanskje også kvotehandelens ideologiske grunnlag mer utsatt for kritikk - det fryktes at kvotehandel vil bli dyrt, byråkratisk og skape en ”Wall Street av utslippsmeglere”.

Problemet med karbonskatt, derimot, er først og fremst ordets fem siste bokstaver – ”skatt”.
Men hvordan kan en karbonskatt gjøres politisk akseptabel? Svaret er karbonskatteutbytte, eller ”miljølønn” slik vi i Liberalt Laboratorium litt mer pedagogisk kaller det her hjemme: Ideen er at skatten skal ikke gå til statskassen, men deles ut igjen direkte i like store deler til alle statsborgere. Den som forårsaker mindre klimagassutslipp enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens den som forurenser mer vil tape. Det vil si at cirka halvparten av befolkningen vil ha fordel av at skatten blir så høy som mulig. Har du noensinne hørt om en skatt med slikt potensial for å bli populær? Med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for en karbonskatt som monner og virkelig endrer atferd og investeringer.

Mange spørsmål rundt karbonskatteutbytte gjenstår å avklare, blant annet for å unngå at den på urimelig vis rammer konkurranseutsatt industri. Men nå som kvotehandelens ideologiske hegemoni synes brutt er det på tide å ta ideen alvorlig. James Hansen fikk nesten miljøvernministeren på glid i Polyteknisk Forening i kveld. Hvilket norsk parti våger spranget, og stå frem som en klimapopulist i ordets beste betydning?

Miljølønn - et miljø- og krisepolitisk kinderegg!

Da Liblab lanserte forslaget om miljølønn i fjor vinter var interessen moderat, men nå er det på tide å ta ideen frem igjen. Ideen promoteres nå i USA av tungtveiende eksperter som NASA-forsker James Hansen under begrepet "tax-and-dividend-policy". Timingen nå er dessuten spesielt gunstig siden miljølønn kunne inngå som en del av ulike krisepakker rettet mot virkningene av finanskrisen.

I det vi går inn i 2009 er det ikke mange som kan ha unngått å få med seg at vi har to kriser i fanget på en gang - en langsiktig klima- og ressurskrise og en antakelig kortsiktig finanskrise. Noen bruker den sistnevnte som unnskyldning for å ikke gjøre noe med den førstnevnte, mens andre snakker om at den doble krisen gir en unik mulighet til faktisk å få gjort noe...
Det snakkes om store offentlige investeringer i omstillingen til en grønn økonomi, som del av krisepakker for å få fart på økonomien igjen etter finanskollapsen. Dette er vel og bra, men det er ikke bare på investeringssiden at det offentlige kan lage miljø- og krisepolitiske kinder-egg. På skatt- og avgiftssiden ligger det kanskje enda mer lovende muligheter...
En slik mulighet er ideen om miljølønn, som LibLab lanserte i en kronikk i Aftenposten 15/2 2008. I korthet handler ideen om at miljøavgifter ikke skal gå til statskassen, men deles ut igjen som miljøskatteutbytte (eller miljølønn, som vi kaller det) i like store deler til alle statsborgerne. På denne måten vil ikke lenger miljøskatter gå til staten, men til direkte omfordeling blant borgerne. Den som forbruker mindre eller mer miljøvennlig enn gjennomsnittet, vil tjene på ordningen, mens de som forurenser mest vil tape. Antakelig vil omtrent halvparten av befolkningen tjene på ordningen, og de vil tjene mer jo høyere miljøavgiftene blir. Dermed kan vi med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for miljøavgifter som monner. I motsetning til dagens puslete avgifter vil slike høye miljøavgifter faktisk påvirke folks atferd.
Da vi lanserte forslaget i fjor vinter var interessen moderat, med debatt i Dagsnytt18, intervju i Dagsavisen, og en underskriftsaksjon som ble satt i gang uavhengig på opprop.no (se lenker på liblabs hjemmeside). Det har også vært noe aktivitet på en Facebookgruppe om miljølønn.
Om vi ikke nådde helt frem med dette forslaget ved første forsøk, tror vi sjansene er bedre nå - ikke minst siden skifte fra dagens miljøavgiftsmodell til en miljølønnsmodell kan være en av mange måter å stimulere økonomien på ved å gi forbrukerne mer penger mellom hendene. Dette kan oppnås hvis man i første omgang ikke kompenserer staten for den inntekten som faller bort når en miljøavgift ikke lenger går til statskassen med andre skatteøkninger. Miljølønn vil dessuten bidra til at pengene når ut til en del av dem som trenger det mest, og med kobling til høye miljøavgifter er sjansen også større for at mottakerne vil bruke disse pengene på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.
På grunn av alt dette er miljølønn i vinden som aldri før --- i USA - under begrepet "tax-and-dividend"-policy. Liblab noterte med stor glede at NASAs James Hansen, en av verdens mest respekterte klimaforskere, inkluderte dette som en av seks ideer han fremmet i et åpent brev til Barack Obama til jul.
Nå vet vi ennå ikke hvordan Obama vil stille seg til dette forslaget, men det er i alle fall helt klart at debatten om miljøavgifter er i ferd med å ta en ny vending i USA etter hvert som det blir stadig klarere hvilken høy pris landet betaler for blant annet sin oljeavhengighet - både økonomisk og i forhold til nasjonal sikkerhet.
Situasjonen i Norge er på mange måter svært ulik den i USA, men det er likevel uhyre interessant dersom verdens største økonomi kan komme til å innføre et system av typen miljøskatteutbytte/miljølønn.

LibLab vil følge opp saken i tiden som kommer og utfordrer herved alle landets miljø- og finanspolitikere til debatt!

Tullvekst?

Når en fagforeningsstørrelse som Gerd-Liv Valla går ut i kritikk mot økonomisk vekst, er det grunn til å stusse. Fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen har da stort sett historisk vært for vekst? 

En nøyere lesning av kronikken hennes med Arild Hermstad fra Fremtiden I Våre Hender viser da også at ikke er vekst hun er imot, men vekst i privat forbruk. Vekst i offentlig forbruk vil hun gjerne ha. Men hvis ikke økonomien som helhet skal vokse, er det begrenset hvor mye offentlig sektor kan utvides. 

Forfatterne spekulerer i at offentlig forbruk er mindre forurensende enn privat forbruk. Kanhende stemmer det. Men hvis "Evig materiell vekst i et fysisk begrenset system som jorden, byr på problemer", som de sier, må vel det også gjelde for materiell vekst i offentlig sektor - slik som flere sykehussenger, operasjonssaler, skolebygg, trikker og busser.

Vekstutfordringen er en helt annen enn spørsmålet om privat og offentlig velstand. Det er riktig at "vekst" som tærer på jordens ressurser ikke er bærekraftig - det gjør også at slik "vekst" ikke er reell vekst om vi måler den riktig. "Intensiv" vekst er derimot bærekraftig - altså vekst som skyldes at vi får mer ut av de samme ressursene enn før, på grunn av nyskapning og teknologisk fremgang.

Vi bør måle veksten bedre, og vi bør erstatte ressursutarmende ("ekstensiv") vekst med "intensiv" vekst. Om vi skal bruke den veksten på offentlige tilbud eller privat nytelse, er et annet spørsmål.