Sofieprisen til miljølønnforkjemper James Hansen

Sofieprisen er innstiftet av Jostein Gaarder og familie på basis av inntektene fra salget av "Sofies verden", og utdeles for ekstraordinær innsats for miljø og utvikling. Det er til stor glede for Liberalt Laboratorium at årets pris går til professor James E. Hansen fra NASA (http://nrk.no/nyheter/norge/1.7069725), som i snart 25 år ar vært en ledende stemme i klimaforskningen og i de senere årene har engasjert seg mer og mer i hva som må gjøres.
I de seneste årene har James Hansen markert seg aller mest gjennom å kritisere kvotehandel (http://nrk.no/nyheter/klima/1.6893515), og i stedet gå inn for karbonskatter koblet med miljølønn, som i Hansen's vokabular kalles "fee-and-dividend" (se for eksempel http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html) og tidligere blogger om miljølønn her på Liblogg.
Vi gratulerer Hansen og komiteen med utdelingen av denne prisen, og håper det kan bidra til at det blir fart igjen i debatten om miljølønn her i landet!

Miljølønn bedre enn kvotehandel

NASAs James Hansen er igjen ute og argumenterer for "fee and dividend" i kronikk i New York Times, som et langt mer effektivt virkemiddel enn kvotehandel om målet er å få ned utslippene på en effektiv måte som ikke rammer urettferdig. Forslaget er en direkte parallell til Liblabs ide om "miljølønn/miljøskatteutbytte". Nå er det kvotehandel som er basis for forhandlingene i København, men tanken om en mer effektiv miljøskatt med utbytteutbetaling er altså ikke død....

http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html

Grønne sjekker

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den andre er

Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?

Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.

LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

Norge må minske utslippene av klimagasser. Den mest effektive måten å gjøre dette på er høye avgifter på forurensende varer og aktiviteter – avgifter som i dag er altfor lave. Men det er politisk vanskelig å heve utgiftene, med god grunn. De som har lavest inntekt vil lide av de høyere prisene de måtte betale.

Men de med lavt forbruk kan holdes skadeløse hvis høyere avgifter øker bensin- og andre priser. Staten må øremerke miljøutgifter til en ”miljøborgerlønn” – et likt beløp som betales til alle statsborgere avhengig av hvor mye som tas inn miljøavgifter. Alle statsborgere vil motta en månedlig ”grønn sjekk” som er deres per innbygger-del av miljøavgiftene staten har tatt inn den måneden.

Dette er bra for miljøet. Høyere miljøavgifter vil gi alle mye sterkere incentiver til å vri forbruket i mer miljøvennlig retning.

Det bra omfordelingsmessig. De med mindre karbonforbruk enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens de med over gjennomsnittlig karbonforbruk vil tape på det. Det betyr at de med lav inntekt, som har lavt forbrukt generelt og derfor også lavt karbonintensivt forbruk, vil få det økonomisk bedre. Jo høyere miljøavgiftene er, jo større vil denne gunstige omfordelingseffekten være.

Det er bra for miljøpolitikken. Siden halve befolkningen (den som har minst karbonintensivt forbruk) vil tjene på høyere miljøavgifter, vil det være mye lettere politisk å heve avgiftene.

For ytterligere informasjon, kontakt Bjørn Brunstad - tlf: 91195766, bjornbrunstad@gmail.com

Økende støtte for grønn borgerlønn i USA!

I gårsdagens Financial Times skriver Michael Levine og Mark Roe (jusprofessorer ved henholdsvis New York University og Harvard University) at Barack Obama kan få politisk støtte til å innføre karbonskatt gjennom et system som tilsvarer LibLab-forslaget om miljøborgerlønn.

Levine og Roe har en ny vri for å løse utfordringen fra grupper som har høyt bensinforbruk. De foreslår å gi dem - for eksempel lastebilsjåfører - en høyere miljøborgerlønn, f. eks. basert på historisk gjennomsnittsforbruk for gruppen. Så lenge satsen på miljøborgerlønnen ikke avhenger av individuelle valg, vil incentiveffektene være de samme. (Men omfordelingsvirkningen er selvsagt annerledes.)

Dette har vi skrevet om i flere tidligere blogginnlegg. Sakte, men sikkert vil folk få øynene opp for denne ideen.

Høring om miljølønn i USA-kongressen!

LibLabs Bjørn Brunstad har ved flere anledninger argumentert (for eksempel her og her) for en ordning med "miljølønn": Miljøskattene bør skrus kraftig opp, men inntekten fra skatten bør så deles ut igjen likt til alle innbyggerne istedenfor å gå inn i statskassen. Slik kan man skape støtte for høye miljøavgifter i en stor del av befolkningen - den grovt sett halvparten som forurenser mindre enn gjennomsnittet, og derfor vil komme ut i pluss med en miljølønnsordning.

Nå har vi mer solide estimater av hva fordelingsvirkningene av miljølønn kan være. Forrige uke var det en høring om "Cap-and-trade" – altså kvotehandel – i kongressen i USA. Seniorrådgiver Terry Dinan ved Congressional Budget Office satte frem en rapport om fordelingsvirkningene av kvotehandel med CO2 innen USA, slik president Obama ønsker. Det er to hovedpoeng:

1. I seg selv rammer høyere miljøavgifter de fattigste hardest, fordi selvom de bruker mindre penger på energi-intensive varer enn andre, utgjør det en betraktelig større del av inntekten.

2. Men av samme grunn, vil en miljølønnsordning – hvor statens inntekter fra kvotesalg blir delt ut i like deler til alle – komme de fattigste mest til gode. Den totale fordelingseffekten (uten å regne med fordelene ved mindre forurensning) blir ganske så progressiv:

Det verdt å lese hele rapporten, som i detalj ser på forskjellige måter pengene kunne flettes inn i skattesystemet på.

James Hansen setter fart i miljølønnsdebatten!

I dag var klimaforskningens superstjerne James Hansen i Oslo og snakket i Polyteknisk Forening. Hans hovedbudskap var at det står verre til enn vi tror og at kvotehandel ikke vil fungere. I stedet tar han til orde for høye karbonskatter som deles ut igjen som utbytte til befolkningen. Liblab jubler så klart over dette - vi som har argumentert for en slik ordning i over et år her på berget - under den mer fristende merkelappen "miljølønn".

Karbonskatt har mange fordeler fremfor kvotehandel: Med en karbonskatt er prisen for forurensning fastsatt mens utslippsreduksjonene er usikre. Med kvotehandel er det omvendt. De fleste økonomer og miljøvernere med erfaring fra virkeligheten er enige om at karbonskatt er et mer effektivt virkemiddel enn et kvotehandelsregime. Dette skyldes at nyinvesteringer i klimavennlig teknologi koster flesk og må nedbetales over mange år. Da behøves det ikke bare at CO2-intensiv kraftproduksjon blir dyrere, men også at kostnadene ved klimagassutslipp blir forutsigbare. Når kostnaden ved CO2-utslipp i EUs kvotehandelssystem i 2008 varierte fra 15 til 30 euro per tonn, er det ikke vanskelig å forstå at rasjonelle investorer foretrekker å sitte på gjerdet. Spesielt i en tid med så stor økonomisk usikkerhet.

Likevel har kvotehandelsideen vært dominerende siden slutten av 1990-tallet. Den passer godt med markedsliberalistisk tankegods, for dersom markedet fungerer perfekt vil kvotehandel sørge for at utslippskuttene blir gjort der de koster minst. Men kvotehandelen har hatt en rekke barnesykdommer og ikke utløst investeringer i klimavennlige løsninger i den størrelsesorden som er nødvendig. I kjølvannet av finanskrisen er kanskje også kvotehandelens ideologiske grunnlag mer utsatt for kritikk - det fryktes at kvotehandel vil bli dyrt, byråkratisk og skape en ”Wall Street av utslippsmeglere”.

Problemet med karbonskatt, derimot, er først og fremst ordets fem siste bokstaver – ”skatt”.
Men hvordan kan en karbonskatt gjøres politisk akseptabel? Svaret er karbonskatteutbytte, eller ”miljølønn” slik vi i Liberalt Laboratorium litt mer pedagogisk kaller det her hjemme: Ideen er at skatten skal ikke gå til statskassen, men deles ut igjen direkte i like store deler til alle statsborgere. Den som forårsaker mindre klimagassutslipp enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens den som forurenser mer vil tape. Det vil si at cirka halvparten av befolkningen vil ha fordel av at skatten blir så høy som mulig. Har du noensinne hørt om en skatt med slikt potensial for å bli populær? Med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for en karbonskatt som monner og virkelig endrer atferd og investeringer.

Mange spørsmål rundt karbonskatteutbytte gjenstår å avklare, blant annet for å unngå at den på urimelig vis rammer konkurranseutsatt industri. Men nå som kvotehandelens ideologiske hegemoni synes brutt er det på tide å ta ideen alvorlig. James Hansen fikk nesten miljøvernministeren på glid i Polyteknisk Forening i kveld. Hvilket norsk parti våger spranget, og stå frem som en klimapopulist i ordets beste betydning?

Miljølønn-snøballen ruller videre i USA

Forslaget om miljølønn får stadig større støtte i USA, ikke bare hos demokratene men også hos republikanerne: Richard Lugar, republikaner i Senatets utenrikskomité, skriver i Washington Post hvorfor han støtter forslaget om en miljølønn linket til høyere bensinavgift, eller "net-zero gas tax" som han kaller det: "net-zero gas tax proposal identifies common ground for fiscal conservatives, security hawks, environmentalists and America's lowest-paid workers."

Les hele kronikken "Raise the Gas Tax".

Når oppdager norske politikere dette miljøpolitiske columbiegg?

Miljølønn - et miljø- og krisepolitisk kinderegg!

Da Liblab lanserte forslaget om miljølønn i fjor vinter var interessen moderat, men nå er det på tide å ta ideen frem igjen. Ideen promoteres nå i USA av tungtveiende eksperter som NASA-forsker James Hansen under begrepet "tax-and-dividend-policy". Timingen nå er dessuten spesielt gunstig siden miljølønn kunne inngå som en del av ulike krisepakker rettet mot virkningene av finanskrisen.

I det vi går inn i 2009 er det ikke mange som kan ha unngått å få med seg at vi har to kriser i fanget på en gang - en langsiktig klima- og ressurskrise og en antakelig kortsiktig finanskrise. Noen bruker den sistnevnte som unnskyldning for å ikke gjøre noe med den førstnevnte, mens andre snakker om at den doble krisen gir en unik mulighet til faktisk å få gjort noe...
Det snakkes om store offentlige investeringer i omstillingen til en grønn økonomi, som del av krisepakker for å få fart på økonomien igjen etter finanskollapsen. Dette er vel og bra, men det er ikke bare på investeringssiden at det offentlige kan lage miljø- og krisepolitiske kinder-egg. På skatt- og avgiftssiden ligger det kanskje enda mer lovende muligheter...
En slik mulighet er ideen om miljølønn, som LibLab lanserte i en kronikk i Aftenposten 15/2 2008. I korthet handler ideen om at miljøavgifter ikke skal gå til statskassen, men deles ut igjen som miljøskatteutbytte (eller miljølønn, som vi kaller det) i like store deler til alle statsborgerne. På denne måten vil ikke lenger miljøskatter gå til staten, men til direkte omfordeling blant borgerne. Den som forbruker mindre eller mer miljøvennlig enn gjennomsnittet, vil tjene på ordningen, mens de som forurenser mest vil tape. Antakelig vil omtrent halvparten av befolkningen tjene på ordningen, og de vil tjene mer jo høyere miljøavgiftene blir. Dermed kan vi med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for miljøavgifter som monner. I motsetning til dagens puslete avgifter vil slike høye miljøavgifter faktisk påvirke folks atferd.
Da vi lanserte forslaget i fjor vinter var interessen moderat, med debatt i Dagsnytt18, intervju i Dagsavisen, og en underskriftsaksjon som ble satt i gang uavhengig på opprop.no (se lenker på liblabs hjemmeside). Det har også vært noe aktivitet på en Facebookgruppe om miljølønn.
Om vi ikke nådde helt frem med dette forslaget ved første forsøk, tror vi sjansene er bedre nå - ikke minst siden skifte fra dagens miljøavgiftsmodell til en miljølønnsmodell kan være en av mange måter å stimulere økonomien på ved å gi forbrukerne mer penger mellom hendene. Dette kan oppnås hvis man i første omgang ikke kompenserer staten for den inntekten som faller bort når en miljøavgift ikke lenger går til statskassen med andre skatteøkninger. Miljølønn vil dessuten bidra til at pengene når ut til en del av dem som trenger det mest, og med kobling til høye miljøavgifter er sjansen også større for at mottakerne vil bruke disse pengene på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.
På grunn av alt dette er miljølønn i vinden som aldri før --- i USA - under begrepet "tax-and-dividend"-policy. Liblab noterte med stor glede at NASAs James Hansen, en av verdens mest respekterte klimaforskere, inkluderte dette som en av seks ideer han fremmet i et åpent brev til Barack Obama til jul.
Nå vet vi ennå ikke hvordan Obama vil stille seg til dette forslaget, men det er i alle fall helt klart at debatten om miljøavgifter er i ferd med å ta en ny vending i USA etter hvert som det blir stadig klarere hvilken høy pris landet betaler for blant annet sin oljeavhengighet - både økonomisk og i forhold til nasjonal sikkerhet.
Situasjonen i Norge er på mange måter svært ulik den i USA, men det er likevel uhyre interessant dersom verdens største økonomi kan komme til å innføre et system av typen miljøskatteutbytte/miljølønn.

LibLab vil følge opp saken i tiden som kommer og utfordrer herved alle landets miljø- og finanspolitikere til debatt!