Innvandrere og nordmenn mer like enn vi tror

I motsetning til hva mange tror, deler de aller fleste innvandrere “norske” verdier. 90 prosent av de spurte innvandrere mener demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier, ifølge en ny undersøkelse. 95 prosent av nordmenn mener det samme.

Les mer

Swimsuit issue

In this article Guy Sorman argues that, despite the presence of 4/5 million Muslims in France, and the occasional problems that France faces with regard to Muslims, France remains a strong secular state. All are committed, Muslims included, to defending the only religion France knows: laïcité. French Muslims now make movies highlighting the differences that separate them, not from the French culture but, from the Muslim culture in the countries of their ( or parents') origin.

"This summer, a woman of Arab descent tried to enter a Paris swimming pool wearing a head-to-toe black swimsuit dubbed a “burqini” and was expelled. The episode rekindled the “veil controversy” of 2005, when the French Parliament, at President Jacques Chirac’s urging, unanimously passed a law forbidding students to wear any “intrusive religious signs” in schools. The Jewish yarmulke and the Christian cross were tolerated, if kept small and discreet, but not the Islamic veil—which was the law’s real focus. The veil law, a not-so-subtle attempt to prevent the Islamization of France, implied that French society had become besieged by its 4 or 5 million Muslims, and observers might draw the same conclusion from the burqini incident.

[...]

Hva er "riktig" grunn til å gifte seg - og bringe ektefellen til Norge?

Skal en politibetjent få bestemme hvilke følelser som gir gyldig grunn til å gifte seg?

I "En upassende ung mann",  en fascinerende kommentar i Aftenposten idag, beskriver Inger Anne Olsen hvordan politiet vurderer om ekteskapet ditt med en utlending skal få pro forma-stempelet, i tråd med den nye utlendingsloven:

1. januar trer den nye Utlendingsloven i kraft, og den gjør det straffbart å gifte seg i den hensikt å skaffe en utlending adgang til riket. Fra neste år kan man risikere bøter eller fengsel i inntil tre år dersom man velger seg en ektefelle som ikke passer inn i mønsteret.

Slik hun beskriver det, er det nærmest bare den konvensjonelle romantiske ekteskapsforståelsen som holder mål. Det vil si, konvensjonell og konvensjonell - historisk var jo ektepakten en økonomisk forbindelse også i Norge: kjærlighet eller ikke, ektehusholdningen var en viktig måte å organisere arbeidsfordelingen på. Og selv idag er vel mange som finner en partners mulighet for å tjene til familiens opphold relevant? Men likevel:

Politiet velger altså ut ektepar som har en «mistenkelig profil», og i intervju med politiet kan mannen og kvinnen måtte «sannsynliggjøre et ekteskapelig samliv». Hvordan gjør man det? For ikke å være mistenkelig bør bruden være yngre enn brudgommen, og helst bør hun være fertil. Det kan også synes som om de to helst ikke skal ha møtt hverandre på ferie.

Dette går ikke bare ut over dem som ikke tilpasser seg storsamfunnets syn på hvordan samliv skal være. Det er tydelig at norske kvinner også behandles annerledes enn men:

Underhånden bekrefter sentrale kilder både hos politiet og hos utlendingsmyndighetene at Norge forskjellsbehandler ektepar, avhengig av om den norske parten er en kvinne eller en mann. En eldre kvinne som gifter seg med en yngre, utenlandsk mann blir ofte mistenkt for proformaekteskap. En eldre mann som gifter seg med en 30 år yngre utenlandsk kvinne, må langt sjeldnere forklare seg for politiet.

Er det slik vi vil ha det?

Politikerspråk

Jeg synes det er utrolig forutsigbart og kjedelig hvordan politikere svarer på anklager - slik som Karitas angrep på Jens. Illustrerende å se hvordan den meget konforme og lojale Helga Pedersen forsvarte Jens på NRK i debatt med Karita etter at boken hennes kom ut i forrige uke. Sannsynligvis hadde hun ikke noe annet valg enn å forsvare sin sjef fullt ut - men som seer merker jeg at det er noe utrolig innstudert og traust i svarene hennes.

Det interessante spørsmålet er: Hva er den (objektive) sannheten her? Dette vil ikke lenger få vite i en slik debatt - fordi alle kjemper om å forvalte sannheten, og sannheten er i vår medievirkelighet en konstruksjon. Dette tror jeg er frustrerende for seeren og skaper politikerforakt. Noen ganger vil vi som tilskuere fordele skyld og gjøre opp status i en sak - men isteden så glir politkeren unna med et helt reportoar av bortforklaringsutsagn som "jeg kjenner meg ikke igjen her" eller "Det kan jeg ikke uttale meg om".

Det som journalister og retorikere kan hjelpe oss med her - er å være fortolkere og oversettere av hva som egentlig skjer i disse debattene. Det er å knekke kodene for politkerspråket og fortelle oss hva de egentlig sier når utsagn som "dette kjenner jeg meg ikke igjen i" dukker opp.

I denne sammenheng er det jo interessant at AP arrangerer internseminar senere i november om partikulturen - det er i allefall indirekte en erkjennelse av skyld..