Ny lov svekker ansvarsfølelsen

I dag 5. mai debatterer Stortinget stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar. En lov basert på denne vil svekke bedriftenes ansvarsfølelse. Den omhandler en virkelighet som er fjern for de fleste bedrifter.

2/3 av norske virksomheter selger tjenester, og de fleste kun innen landets grenser. Vareproduksjon og fokus på etisk handel med underleverandører blir en mindre aktuell problemstilling for brorparten av norsk økonomi. Barnearbeid er heller ikke høyt på dagsorden for norske virksomheter som kun opererer i Norge.

Stortingsmeldingen omtaler samfunnsansvar i en global verden. Hvilket er vel og bra. Inkonsekvensen oppstår når de foreslåtte tiltakene skal gjelde på nasjonalt plan, og for alle norske virksomheter, selv små og mellomstore bedrifter. Regjeringen foreslår at regnskapsloven skal pålegge norske virksomheter en utvidet opplysningsplikt når det gjelder hvordan etiske retningslinjer ivaretas.

Regjeringen viser her at den ikke har noen klar forståelse av de moralske og etiske aspektene ved samfunnsansvar utover det som skal lovreguleres. En regnskapsplikt vil ikke bidra til å motivere til en mer samfunnsansvarlig atferd. Du kan spørre nærmest hvilket som helst selskap av en viss størrelse om hvorfor de satser på samfunnsansvar, og du vil få svaret at det hjelper for å motivere, tiltrekke og beholde medarbeiderne. Det er også slik at det kan ligge en motivasjon i seg selv i å sette i gang frivillige samfunnsansvarlige tiltak, da det kan forhindre at myndighetene påfører dem uønskede reguleringer og skattelegging.

Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre av den grunn. Det handler om stille spørsmålet: er denne atferden rett eller gal?

Stortingsmeldingen tydeliggjør bedrifters ansvar når det gjelder menneskerettigheter, anstendig arbeidsliv, miljø og anti-korrupsjon. Denne betydningen av samfunnsansvar er ikke spesielt relevant for de fleste norske virksomheter. Det er ikke det at de ikke er opptatt av korrupsjon og menneskerettigheter, men det er sjeldent det er aktuelle problemstillinger i deres hverdag. Stortingsmeldingen er slik med på å utvanne begrepet samfunnsansvar.

I Abelia er vi opptatt av at samfunnsansvar får en bredere forståelse, og at det nasjonale perspektivet løftes og vektlegges. Samfunnsansvar kan defineres som det særskilte ansvaret en virksomhet har for både økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig utvikling i de områdene som bedriften opererer i. Med denne forståelsen av samfunnsansvar som et utgangspunkt har vi foretatt en undersøkelse om samfunnsansvar blant kunnskapsbedrifter.

Overordnet viser resultatene at samfunnsansvar absolutt er av stor betydning for norske kunnskapsbedrifter. Kunnskapsbedrifter bidrar til samfunnet på flere områder og på ulike nivåer. 50 % samarbeider med skoler og har en eller annen form for miljøsatsing. Nærmere 60 % bidrar med sponsing av veldedig virksomhet, idrettslag etc 70 % av dem har etiske retningslinjer. På den andre enden av skalaen så er det kun 11.4 % som arbeider med menneskerettigheter, herunder barnearbeid.

Næringslivets vinnere vil være bedrifter som utvikler produkter og tjenester som forener globale samfunns- og miljømessige utfordringer med lønnsom vekst. Det som er bra for forretningsvirksomheten må samtidig være bra for miljøet og samfunnet rundt. Forretningsmessige argumenter er begrunnelsen for at virksomheter igangsetter tiltak for samfunnet. Ikke fordi myndighetene pålegger det gjennom lovverket.

Innlegg skrevet av Hilde Widerøe Wibe i Dagens Næringsliv i dag.

A seminar on homosexuality and Religion/Islam

A few days ago (23d April), at the Antirasistisk Senter venues, I attended a debate on homosexuality and religion, with a particular focus on Islam. There were many people attending the debate and we got a unique chance to hear a multitude of views on the subject. These debates are important and they are necessary. There are many people who think that homosexuals should be treated differently than the rest of us. The difference of treatment is a euphemism for discrimination.

The debate showed that although there is much to be done to dispel prejudices against homosexuals, nonetheless there is willingness to challenge these prejudices and accept that homosexuality is a fact of today’s society. Even though many religious people find the phenomenon disconcerting many are nonetheless able and willing to suspend the religious rulings against homosexuality.

We can argue that a simple suspension won’t do, that more is needed from religious scholars, i.e., they must reinterpret the text to include homosexuals on their ranks. Nevertheless, the fact that religious people are willing to openly talk about homosexuality is already a huge step. We should, of course, not stop at that. Our aim should be to open religion and religious positions completely to homosexuals. It won’t do to simply state, as Basim Ghozlan, the leader of Det Islamske forfundet in Oslo, said, Islam is against homosexuality, and Islam has forbidden homosexual relationships. Muslims cannot hide behind a religious screen as an excuse to discriminate against homosexuals. The very fact that Islam is erected as an obstacle, which forbids the homosexual relations, is suspect of a propensity to discrimination.

Homosexuals cannot be forced to define themselves in terms of either a Muslim or a homosexual. A homosexual Muslim who wants to pursue a career on religious affairs, such as being an imam in a mosque, for example, under presently held interpretation of Islam is denied such an opportunity. This is discrimination justified by an appeal to an uninterpreted and pure Islam, which somehow transcends the social and historical needs of the believers.

The logic of antidiscrimination requires that Muslim’s understanding of Islam be subjected to a critical opening that will reveal the socio-historical roots of certain norms which are today held beyond dispute. Moreover, the religious texts, as they have proved throughout their history, are quite simply ambiguous and mostly metaphorical and symbolic in their nature and open to multiple interpretations. To simply state that Islam disapproves of homosexual relationship is to misunderstand both the nature of religion and the text on which it is based and by which religious claims are given justification. It is the posture and the approach of the reader which determines the mode of the religiosity to be found within the covers of the text. An approach that prioritizes the symbolic and metaphoric nature of the text would come to diametrically opposite conclusions from the one that treats the text as an ensemble or a set of propositions that contain literal truths. It is thus insufficient and intellectually dishonest to erect the religious text as a barrier against granting homosexuals the rights they should have on account of their humanity.

Religion, like any other discourse, is a human discourse. It is produced by people and for the people. If religion becomes a ground for justifying discrimination then we have a symptom. The awareness that discrimination is being justified by reference to a religious text is an opportunity to revisit the text and see if there is space and possibility to insert a view which would include members of a different sexual orientation.

I should like to mention here that although Islamic theologians have not yet seriously tackled the question of homosexuality in modern context, there are plenty of Muslims who have seriously reflected and completely accepted that homosexuals are not only to be tolerated but must be treated equally and without any discrimination. Hadia Tajik is one such Muslim.

In her presentation, Tajik very eloquently and persuasively argued that traditional Islamic (as well as Christian) theology discriminates against homosexuals. She also pointed out that the Koran does not exist in an ideological vacuum but is read and interpreted by people, and that such readings should reflect the historical circumstances of the present. In Tajik’s view there was no religious obstacle to the full inclusion of homosexuals in all walks of life. In all honesty, I must say that Tajik’s speech left a deep impression on me. As long as there are Muslims of her calibre there is absolutely no question that, sooner rather than later, homosexuality will become a common and accepted phenomenon among Muslims.

Democracy Denied

"Undergraver Vesten arabiske reformplaner?" spør David Gardner, tidligere Midtøsten-korrespondent for Financial Times i en artikkel i samme avis. Han svarer bekreftende, og argumenterer både i artikkelen og i en nylig utgitt bok for at Vesten må støtte demokratiske krefter i området, selvom ikke-demokratiske bevegelser skulle vinne valgene. Dette er den eneste måten å sikre demokratiske samfunn i Midtøsten, sier han, og problemene vi har med radikalisert islam idag, skyldes i stor grad at vi har forvekslet islamske ekstremister med politisk islam generelt. Håper ligger i islamske reformbevegelser som tar inspirasjon i fornyelsen i muslimsk tenkning fra et århundre tilbake, som vektla begreper som ijtihad (uavhengig men skolert tenkning).

"Jeg får ikke lov til å dø når jeg vil"

Dagsavisen skrev i artikkelen "Jeg skulle ønske jeg hadde to dødelige piller hjemme" 24.04.09 om retten til en verdig død og til å ta sitt eget liv. Leder i Foreningen Retten til en verdig død, Levi Fragell, er i artikkelen en talsmann for aktiv dødshjelp. Selvsagt er jeg enig i at alle bør få en mest mulig verdig død, men det betyr ikke at jeg deler foreningens synspunkt om aktiv dødshjelp. Og det er noen viktige aspekter av debatten om aktiv dødshjelp, som jeg så langt ikke har sett tatt opp, og som jeg ønsker kommentere.

Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om "fysisk smerte". Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn "psykisk smerte" som ved depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke "klar i hodet" når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?

Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom "de" med psykiske plager og "vi" som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.

Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde. Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er alt for viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.

Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.

Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.

Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær fremtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig "døende"? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?

Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk. Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?

Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang "Triste dager", og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.

Bla bla om samfunnsansvar

Liberalt laboratorium i Aftenposten i dag 16. april om næringslivets samfunnsansvar

Klima for hijab

Norsk presse har skrevet mer enn fem ganger så mye om hijabdebatten som om klimakrisen.

Viktig barnehagedebatt

Med utgangspunkt i artikkelen "-Best for ettåringer hjemme", som stod i Aftenposten 5. mars, har det den senere tiden pågått en ny barnehagedebatt. I artikkelen refererer Aftenposten til professor i psykologi Lars Smith som mener at det er grunn til å stille spørsmål ved om tidlig oppstart i barnehage kan utgjøre et problem i forhold til barnas mulighet til å utvikle en trygg tilknytning. Smith sier at kvaliteten i barnehagen er av stor betydning, og at barnas behov for oppfølging krever stor kompetanse og modenhet, og en stabilitet blandt personalet.

Smith har fått en del kritikk for påstandene sine, og fra andre psykologer og pedagoger går kritikken ikke ut på at det han sier ikke stemmer, men at det ikke foreligger norsk forskning som dokumentasjon for hans påstander. Forskningen som per i dag foreligger er fra andre land, hvor flere faktorer er forskjellige, og resultatene kan dermed ikke overføres direkte. Denne forskningen viser imidlertid at tidlig oppstart, mye tid i barnehagen, og lav kvalitet på barnehagen er en risikofaktor for senere problemer.

Meningene som har kommet fram i debatten er svært sprikende, og det er på sin plass å se litt nøyere på hva en del av disse innspillene innebærer, og hvilke holdninger og verdier som ligger implisitt i dem. I svært mange debatter, så også denne, handler diskusjonen til en stor grad om å kartlegge hvilke aspekter som berøres av tematikken, og så prioritere disse. Det dreier seg om å sette ulike elementer opp mot hverandre og rangere deres verdi. Den aktuelle debatten handler i første omgang om ettåringer tar skade av å gå i barnehage når det gjelder deres evne til tilknytning. Dette vet vi altså ikke sikkert, men vi kan og bør ha en begrunnet bekymring i forhold til dette.

En rekke forskjellige synspunkt blir brukt i argumentasjonen mot Smith sine påstander. Flere har sagt at utspillet gir foreldre dårlig samvittighet og gjør dem utrygge, andre har vist til at norske foreldre er fornøyde med barnehagetilbudet de har, og at barnehage er positivt for barns språkutvikling. Det har også blitt poengtert at vi nå har diskutert lenge nok om barnehage er bra eller ikke for barna, og at vi nå må la denne debatten ligge og heller se på hvordan barnehagene kan bli best mulig.


Hva innebærer disse utsagnene? For å ta den første motsetningen først: Uroen for barns utvikling kontra foreldrenes samvittighet og trygghet. Denne motsetningen som er blitt satt opp av flere av debatantene, er egentlig ganske kunstig. Dersom det er noe hold i Smiths påstander, så er det nærmest uforsvarlig og uetisk å betrygge foreldre som sender ettåringene sine i barnehage, når det ikke er grunn til å være trygg. De som mener at Smith og hans meningsfeller bør ti stille sier samtidig at foreldrenes ubehag er viktigere enn barnas helse. Når var det barnas verdi ble så liten?

Og hvordan ville det ha vært dersom vi snudde dagens situasjon på hodet? Hva ville vi ha sagt dersom Smith hadde holdt meningene sine for seg selv, forsket på forholdene, og om fem års tid stått fram i media og sagt at barnehagepolitikken har gitt en rekke barn problemer? Ville vi ha akseptert at han hadde holdt sine antakelser for seg selv, og latt barna våre bli utsatt for en risiko uten å si i fra? Er det ikke nettopp i det å si fra om bekymringsverdige forhold at "en av landets fremste eksperter på barns utvikling" har et ansvar?

Smith poengterer også at det er viktig å se på hva alternativet til barnehageplass er for ettåringen. Det er nok mange foreldre i dag som opplever at de ikke har noen andre alternativ enn at barnet starter i barnehage. Dette kan skyldes økonomiske, karrieremessige eller andre konsekvenser det ville ha å bli hjemme med barnet. Nå går det absolutt an å diskutere hvor tvunget man egentlig er, i og med at dette nok en gang handler om å prioritere. Enda viktigere er det imidlertid å påpeke at selv om disse prioriteringene er vanskelige og ubehagelige, betyr på ingen måte at vi skal ignorere problemstillingenen Smith. Vi har ikke lov til å se en annen vei bare fordi valgene blir for vanskelige, og situasjonen blir for ubehagelig.

Blant annet fra departements hold har det blitt hevdet at foreldres tilfredshet med dagens barnehageordning er et bevis på at barna ikke får noen problemer som følge av dagens system. Denne påstanden er dessverre like lite innsiktsfull som den er korrekt. Foreldrenes tilfredshet sier svært lite, om i det hele tatt noe, om problemområdene Smith nevner. Dette skyldes blandt annet at foreldres tilfredshet handler om mye mer enn bare at barna blir tatt godt vare på. Enten vi vil inrømme det eller ikke, så styres livene våre av flere ting enn hva som er til det beste for barna våre. Heldigvis. Videre handler også foreldres tilfredshet i stor grad om deres opplevelse av barnehagen og hva denne har å si for barna. Denne opplevelsen påvirkes både av hvordan vi ønsker og trenger å oppleve barnehagen, men også av hva vi er i stand til å se. La meg illustrere det siste med et eksempel. Hvis barnehagebarna hver dag hadde fått alt for mye sukker mens de var i barnehagen, så ville dette vært en risiko for å utvikle overvekt og sukkersyke. Problemene ville imidlertid stort sette komme til syne først etter lang tid, slik at overforbruket av sukker ville svært få av oss hatt mulighet til å oppdage. Dette til tross for at den gjengse nordmann nok har en betydelig større forståelse for sukkersyke enn for problemer i forhold til tilknytning. De problemene Smith nevner vil for de aller fleste av oss ikke være synlige, blant annet fordi vi ikke har kunnskaper nok til å se dem.

I denne sammenhengen må jeg kommentere et innspill fra Dagfinn Høybråten, fordi dette er et synspunkt som stadig kommer opp i en rekke debatter. Til Aftenposten sider Høybråten "...at det er foreldre som er nærmest til å ta stilling til om barna har godt av å være i barnehage eller ikke." I forskjellige varianter dukker synspunktet om at "foreldrene vet best", eller "den enkelte vet selv best" opp. Hadde det vært slik Høybråten hevder, hadde vi ikke trengt fagpersoner som Lars Smith. Vi hadde ikke trengt leger, for foreldrene ville selv visst best hvilken behandling som er den riktige for barna. I de aller fleste tilfeller så vet hverken vi som foreldre eller som enkeltindivider hva som er best; det er stort sett alltid noen fagpersoner som kan mer om situasjonen og forstår den bedre enn oss. Men, og dette er viktig, det innebærer ikke at disse fagpersonene skal bestemme hvilke valg vi som foreldre skal ta. Og koblingen om at den som vet best automatisk skal ta avgjørelsen, er like feilaktig som Høybråtens synspunkt. Ingen kunnskap er objektiv, og ingen fagperson er nøytral, og det er ikke gitt at de "riktige" svarene fungerer i det enkelte menneskets liv. Selv om Smith skulle ha rett, så kan det for mange likevel være det beste å sende ettåringene i barnehagen, fordi barnets tilknytningsevne ikke er det som kan eller bør styre alt i familiens liv. Men dette er likevel langt unna Høybråtens påstand om at foreldrene vet best om barnet har godt av å være i barnehage.

Flere har hevdet at det nå er på tide å avslutte diskusjonen om hvorvidt barnehage er bra eller ikke, og heller fokusere på å gjøre barnehagene best mulig. Vi ikke bare kan, men vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må aldri slutte å se på hva som er bra, og hva som ikke er det, i barnehagene. Dette er ikke en motsetning, men heller en forutsetning for å kunne gjøre barnehagene bedre. Og det er nettopp i dette at Smith sine uttalelser er svært viktige. Ubehaget Smiths påstander kan gi oss småbarnsforeldre må ikke få oss til å stikke hodet i sanden og late som at farene han påpeker ikke er reelle . Ubehaget må heller bli en drivkraft til å ta bevisste valg for egne barn og egen familiesituasjon, og for å stille krav om bedre ordninger. Både når det gjelder reelle muligheter for å være hjemme med barna til de er halvannet eller to år, og når deg gjelder å stadig heve kvaliteten på barnehagene.

Vi påvirkes alltid at livet vi møter, og det er innlysende at barnehage og skole er svært viktige elementer i barns utvikling. Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å forstå at barnehagene og skolens funksjon for barn og unges utvikling, vektlegges i så liten grad i samfunnet. Hva som er årsaken til at vi ikke ser viktigheten av en god barnehage og prioriterer dette deretter, forstår jeg virkelig ikke. Helseminister Bjarne Håkon Hansen snakker om tidlig intervensjon i forhold til sykdommer, og at vi gjennom dette kan spare enorme ressurser. Dette er også en tanke vi trenger å overføre til barnehage- og skolepolitikken. Ved å bruke mer ressurser på barns oppvekstvilkår i hjemmene, barnehage og skole, vil vi både på individnivå og på samfunnsnivå få enorme gevinster.

Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne fastslå om Smiths utsagn stemmer, og kanskje vil det vise seg at bekymringen som ble skapt rundt ettåringers oppstart i barnehage var ubegrunnet. Likevel bør vi være takknemlige for debatten som er satt i gang, for vi trenger å bli bevisstgjort på prioriteringene vi som samfunn og som enkeltmennesker gjør når vi sender barna tidlig i barnehagen. Vi trenger en mer grunnleggende debatt hvor barnehagepolitikken settes inn i en større sammenheng, slik at vi i større grad klarer å se konsekvensene av politikken vi fører, og hvilke verdier vi som samfunn og enkeltmennesker velger å prioritere.

Kirkens politiske røst

I mitt daglige virke er jeg rådgiver i internasjonale spørsmål i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Mye av min oppgave der dreier seg om å formulere hva som er kirkens politisk røst. Det er tidvis en balansegang - mellom å forsøke å være politisk relevant og konkret samtidig som vi forsøker å snakke med en annen stemme enn politikerens. I dagens kronikk i Aftenposten skrevet av undertegnede og min kollega Sven Thore Kloster, drøfter vi hva det betyr at kirken har et politisk engasjement, hvilke grunner som finnes for å ha dette engasjementet og hvorvidt samfunnet kan være tjent med slikt engasjement.

Har Norge en Klimapolitikk?

Dagens Næringsliv skriver lørdag 21. mars i en lengre featureartikkel at Jens stoltenberg har drevet et intenst politsk spill verden over siden 1990 for å få innført klimakvoter. Samtidig har norske CO2 utslipp økt med 29 prosent.

Lignende tanker var jeg inne på i min doktorgradsavhandling. Se kronikken min i Aftenposten i 2006 for en kortversjon.

For å kunne si at man har en klimapolitkk, må man faktisk kunne dokumentere at man har en politikk som vil redusere utslippene. Har Norge noen gang hatt det?

Thune forstår den norske misforståelsen

I en kommentar i Aftenposten ("Den norske misforståelsen"), skriver Henrik Thune helt utmerket om at religionen islam ikke er et integreringsproblem i Norge. Det er heller at Norge har valgt innvandrere fra patriarkalske bondesamfunn eller krigssoner.

"Norge trenger en bredere innvandring fra muslimske land. Intet mindre. Økt integrering fordrer arbeidsinnvandring fra muslimske land."

Verdt å lese!

Radical Islam in Norway: Myth or Reality?

No one is surprised when FrP attacks Muslims and blames immigrants for all the ills of society or for the failure to integrate them-selves in Norwegian culture. Putting the blame for the failure to resolve the deadlock of the process of integration on immigrants and the need to blame an other when things go awry are common themes in FrP’s depoliticized conception of politics. Although no one is surprised other politicians feel obliged to respond because of FrP’s tremendous success in mobilizing, articulating and voicing people’s real fears.

FrP with its populist discourse has for some time now manipulated people’s genuine worries about an increase of the presence of Islam and Muslims on their midst. Islam is a relatively new phenomenon in Norway. It has a reputation of being a religion which induces violence. Muslims, in the last two decades, stand behind some of the worst atrocities committed against civilians all over the world. It is thus, in the minds of many people, associated with phenomena which, understandably, appear threatening and dangerous.

Politicians cannot ignore this ominous reality and the radical elements that Islam is generating worldwide. These destructive elements must be fought uncompromisingly. There is no dialogue with people who refuse to employ dialogue as a means to communication and articulating their grievances. In this case one must fully identify with Bush’s infamous dictum, “you are either with us or against us”.

But politicians have also another duty. They must assess a situation as correctly as possible before they resort to discourses which generate fear among people. A correct evaluation of a situation is paramount for reducing misunderstandings and tensions between groups and communities. Radical Islam debate is one such situation.

However, a number of politicians, for opportunist or other reasons, often fail to assess a situation sufficiently. It is in this respect that the recent declarations of Martin Kolberg of the presence of radical Islam and islamization in Norway are worrisome. «Ap skal gå i front mot ekstremistene», said Kolberg to Dagsrevyen 12. mars. “Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte og det vil vi bekjempe”. No wonder Siv Jensen mocks him, “Det hørtes nesten ut som han hadde tatt manuset mitt” (Dagsavisen, 20 mars, 2009).

Of course radical Islam has no place in Norway! No one thinks otherwise, except perhaps the radical islamists themselves. But what is radical Islam? Jonas Gahr Støre defined it as “en bevegelse som er villig til å bruke vold for å nå sine mål” (Dagsavisen, 18 mars 2009).

Politicians should be alert to these elements and when necessary take all the measures to defeat them. We would, however, like to know the evidence that proves the existence of a movement or movements of radical Islam in Norway. It is clearly insufficient to say, with Støre, that “Utfordringen vår er det som skjer bak lukkede dører”. It is to be hoped that Støre does not seriously mean what he says. That it is only to make a political effect, to stress the seriousness of the situation. Orwellian connotations of acting on the premise of wanting to know what goes on behind locked doors are readily apparent and can signify more than mere curiosity, that is, surveillance and the like.

The 2009 Politiets sikkerhetstjenest (PST) report says

I de norske ekstreme islamistiske miljøene er det indikasjoner på at aktiviteter knyttet til radikalisering er i ferd med å øke. Det finnes karismatiske lederskikkelser i Norge som kan øve betydelig innflytelse på personer som er i en radikaliseringsprosess.

If there are Islamists working behind the locked doors as Støre and the 2009 PST report maintain and the government knows who and where they are, we expect the government to act accordingly. Why is it then that the government does nothing to prevent them from growing? If it knows of the radical Islam then it presumably should do something about it.

Failure to act can be seen either as an indecision on the part of the government to act resolutely or that the threat of radical Islam is not real. Either way the prospect for the government to win the elections in September looks bleak. Hence, the not so sudden rise and the upsurge in popularity of the FrP. FrP is not strong in and by itself. It is the coalition government that is weak and confused as their handling of blasphemy paragraph and hijab goes a long way to show. Using radical Islam as carte blanche to cover up or draw away the public’s scrutinizing gaze from other unsuccessful policies that the government is trying to hide, whatever they may be, creates unnecessary fear of an impending Islamic danger and stimulates distrust among people about their Muslim neighbours. It contributes to fuelling the suspicion that Muslims are potential extremists.

This is a serious problem with enormous implications, and people are entitled to know the extent and the intensity of this threat. The government, and other political forces, is proving that it is not merely a bystander or the innocent onlooker coming in to help. The government is a party to what happens here. It is thus morally and politically responsible for what happens here.

It is not that Muslims are radical, or that there are elements of radical Islam in Norway. It is rather that some politicians have just not learned yet how to respect, rather than simply tolerate, minorities.

Would it not be better if politicians talk and listen to Muslims who create occasions for exchange across groups; to women no matter their modes of dressing; to clergy who try to build an interfaith dialogue against the dictates of their own hierarchies; and to youth organizations that work together in mixed environments. They might find that locally there is less religious animosity than they suspect.

By including Muslims in the political landscape, officials might realize that Norwegian Muslims are not attempting to create a parallel Islamist society, and that the alarm about the so-called extremist or radical Islam has been grossly exaggerated. They might discover that they are manipulating the profound fears of people for cheap populist propaganda.

Hearing these communities, officials might confirm that the aspirations of most Norwegian Muslims are not the dreams of extremists, or the stubborn refrain of amateurish politicians, but a desire deep in the hearts of all Muslims, for equality as Norwegian citizens.

My worry is that these forms of discourses, which generate more fear than knowledge, will end up producing and reproducing religion or ethnicity as the primary principle of political belonging. Instead of de-ethnifying politics, of constructing a notion of citizenship inclusive of all people, without which there can be no democracy, FrP and a number of other politicians who play the fear card seem to be moving in a direction of helping to construct a new ethnic regime.

This polarisation in terms of rigid religious or ethnic identities makes the process of integration all the more problematic. People will identify themselves and look at the others not primarily as Norwegian citizens but first and foremost in terms of their particular religious or cultural belonging. Citizenship is pushed aside or replaced altogether by the particular identities which various groups identify with.

If integration is to have any chance of succeeding it can only succeed on the level of the universal form of citizenship. That is why it is very important to resist the temptation to elevate a particular content to or identify it with the level of the universal form of citizenship. In this context, national platforms, the interests of the nation as a whole, not particular identity formations, are the only basis upon which one can mobilize constituents. The reduction of politics to identity politics creates more problems that it solves. Politics is about decisions taken collectively, but if national politics degenerates to the level of identity politics then we may end up consolidating the problems we want to dissolve.

Prevention of radical Islam is based on an understanding of local needs. As the police forces deal with security through their work on intelligence and law enforcement, a different kind of intelligence should be gathered among the local Muslim people that will be most affected by the discourses that incite and play up the fear card.

Through consultation, officials would understand what the Norwegian Muslims in all their colourful varieties hope and fear. This process would help build the trust and security that fear generating discourses, as we all know, cannot guarantee.

If democracy, security and integration of Norwegian Muslims are the desired goal, a prolonged manipulation of the fear card is not the solution. The consequences of this approach are pernicious, yet today's debate on such issues shows very little has been learned from its failure in other parts of the world.

Many Muslims I have spoken to seem to have a diffuse sense of helplessness and feel politically homeless despite the fact that Norway is the only country they pledge absolute loyalty.

Martin Kolberg is now getting ready to fight the battle against radical Islam. He is not alone. But probably FrP will do it better.

Sterke øyeblikk

Det liberale prosjekt handler om å ta vare på menneskers frihet, og har intellektuelle røtter som stikker i alle fall 300 år ned i historien. Lang historie er bra, men idene fra den gang risikerer å stivne til frihetsbegrensende dogmer om de ikke endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. I et samfunn med stadig økende informasjonsoverflod og stadig flere betalte påvirkere må ytringsfrihetens innhold presiseres.

Friheten har ulike aspekter. Enkelt sett kan vi skille mellom frihet fra andres urimelige inngripen i våre liv (negativ), frihet til å ta ulike valg (positive) , og frihet som evnen til å leve i tråd med våre dypere behov og egentlige ønsker (også kalt autonomi). Våre samfunn har i lang tid finpusset mekanismene for å beskytte de to førstnevnte aspektene av friheten, slik at det er det sistnevnte aspektet som idag er dårligst forsvart – friheten til å være sitt eget sanne jeg.

I løpet av de siste hundre årene har vi beveget oss fra en situasjon der informasjon var et knapt gode, til en situasjon der det er langt mer informasjon tilgjengelig enn det finnes menneskelig tid og oppmerksomhet til å fordøye. Dyktige reklamefolk, lobbyister, PR-rådgivere og kommersielle medieaktører spisser sine budskap og raffinerer sine verktøy stadig mer for å fange vår oppmerksomhet og engasjere våre følelser, om så bare for et øyeblikk. Ofte er deres funksjon nettopp å undergrave gjennomtenkte, autonome valg, ved å manipulere følte behov, ved å utløse følelser av utilstrekkelighet og drifter til impulsvalg, ved på en skjev måte å sette dagsorden for hva som er "normale" valg.

I våre svake øyeblikk lar vi oss manipulere av dette, mens i de sterke er vi bedre rustet til å sortere informasjonsstrømmen. Jo færre fristunder vi har fra manipulativ informasjon, jo færre sterke øyeblikk har vi. Min påstand er at dette går på bekostning av den kontakten hver og en av oss har med våre dypere behov, grenser og sannheter.

Min påstand er at det på grunn av det høye manipulasjonspresset i vårt samfunn i dag er lettere for oss å undertrykke dypere sannheter og behov enn det er å endre forbruksmønster og livsstil for øvrig. Som teorien om kognitiv dissonans postulerer: Om våre handlingsmønstre er vanskelig å endre, skyves i stedet behovene og verdiene som handlingene går på tvers av ut av bevisstheten. Slik skapes gjennom underbevisste mekanismer en slags overflatisk sinnsro i hver av oss gjennom ulike grader av fornekting og fortrengning av hva vi egentlig trenger og ønsker som individer og samfunn.

Kanskje er det slik at det vi egentlig vil ikke blir borte bare fordi vi til enhver tid ikke lever opp til det, og når noen minner oss på det, er det derfor lett for at vi reagerer med sarkasme eller sinne og avvisning. Derfor er Steinar Lem med sin strenge pekefinger en utledd og utskjelt mann, en narr av vår tid. Men vi er kanskje ikke så skyldige i dette og hint som Steinar Lem og andre lett kan få oss til å føle oss: Kanskje er vi ikke så frie som alle valgmulighetene kan gi inntrykk av. Kanskje er vi først og fremst manipulert.

Dersom det er slik at mennesker i stor grad blir utsatt for manipulerende informasjonsaktører, og dersom det er en stor grad av assymetri i forhold til ressurser, kunnskap og kompetanse om hvordan slik påvirkning foregår, bør liberalere forsøke å gjøre noe med dette, fordi en slik påvirkning reelt sett påvirker den grad av vår frihet som jeg kaller autonomi.

Da den liberale ideologien vokste frem i Europa på 1700-tallet fremsto en undertrykkende stat og adelens urimelige privilegier som de viktigste truslene mot borgernes frihet. Slik er det med respekt å melde ikke i dag. De svarene som liberalismens første tenkere kom med, må derfor ikke få bli stående som dogmer i dag. Får de gjøre det, blir liberalisme til markedsfundamentalisme og individualisme til egoisme, og mange av vår tids liberale utfordringer blir usynlige for dogmatiske ideologer.

Skal ordet liberal beholde sin betydning og sin relevans, er det derfor min påstand at sanne liberalere må stå opp og forsvare enkeltmenneskets autonomi mot stadig mer invaderende og allestedsnærværende reklame og andre former for kommersielt drevet manipulasjon og fordumming. I dagens samfunn trenger vi borgere å bli skjermet fra overdreven påvirkning i våre svake øyeblikk, og vi trenger rom for at våre sterke øyeblikk kan bli flere.

Denne slags spørsmål bør ikke overlates til venstresidens ideologer. Derfor trenger vi liberale stemmer som tar opp kampen mot økende mengder reklame i det offentlige rom og går inn for å redusere antall reklamebærere i bybildet og sette strengere rammer for hvor de kan plasseres og hvordan de kan utformes; som erklærer tilgangen på balanserte reklamefrie medier som en grunnleggende rettighet og setter klarere grenser for hva de reklamefinansierte alternativene kan tillate seg; som krever mye sterkere grep for å beskytte skole- og utdanningssystemet som reklamefri sone; og som tar til orde for at betalte påvirkere av alle slag alltid må oppgi hvem de jobber for.

Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie. Det er enkeltmenneskets viktigste sannheter og ytringer som skal beskyttes, ikke kapitalens.

(en lengre utgave av denne teksten er publisert i Minerva)