Is the west thwarting Arab plans for reform?

By David Gardner

Uneasy Lies the Head was the perhaps inevitable title of the autobiography of the late King Hussein of Jordan, the West’s favourite benign Arab despot. He was the improbable survivor of innumerable plots, coups and uprisings, of three Arab-Israeli wars, two Gulf wars and a civil war with the Palestinians, as well as around a dozen assassination attempts in the 46 years he wore the heavy crown of his improbable desert kingdom.

The Hashemite monarch, descended from the family of the Prophet Mohammed and the Sharifs of Mecca, exuded total confidence in his legitimacy. Yet, this most open of Arab autocrats, this elegant and charming authoritarian, relied on the military and the Mukhabarat, his ubiquitous secret police, to stay in power, no less than in any other Arab state. To underline this truth is not necessarily to disparage King Hussein’s often liberal instincts. What it reveals is that even a leader willing to experiment with change, a regal populist who could utter the word “democracy” with a more or less straight face, a monarch who was once prepared to share (a bit of his) power with Islamists, was in the end no different from his peers.

The Gallup Coexist Index: A Global Study of Interfaith Relations

The Gallup Coexist Index 2009: A Global Study of Interfaith Relations offers insight into the state of relations between people of different religions around the world. Created in partnership with the Coexist Foundation, it marks Gallup's first report of public perceptions concerning people of different faiths. In addition, the report provides an in-depth analysis of attitudes regarding integration among Muslims and the general public in France, Germany, and the United Kingdom.

Copyright og frihet

Er copyright noe som øker eller minsker friheten vår? Christian Engström, Piratpartiets nyvalgte representant i Europaparlamentet, skriver i en kronikk i Financial Times at copyright ødelegger retten til fri kommunikasjon.

Økende støtte for grønn borgerlønn i USA!

I gårsdagens Financial Times skriver Michael Levine og Mark Roe (jusprofessorer ved henholdsvis New York University og Harvard University) at Barack Obama kan få politisk støtte til å innføre karbonskatt gjennom et system som tilsvarer LibLab-forslaget om miljøborgerlønn.

Levine og Roe har en ny vri for å løse utfordringen fra grupper som har høyt bensinforbruk. De foreslår å gi dem - for eksempel lastebilsjåfører - en høyere miljøborgerlønn, f. eks. basert på historisk gjennomsnittsforbruk for gruppen. Så lenge satsen på miljøborgerlønnen ikke avhenger av individuelle valg, vil incentiveffektene være de samme. (Men omfordelingsvirkningen er selvsagt annerledes.)

Dette har vi skrevet om i flere tidligere blogginnlegg. Sakte, men sikkert vil folk få øynene opp for denne ideen.

Frihet eller undertrykkelse?

Nicolas Sarkozy ønsker burkaer bort fra fransk jord. Uttalelsen er et nytt eksempel på at det ikke alltid er lett å si hvor grensen bør gå mellom individers utfoldelse av frihet og undertrykkelse. Intuitivt har vel alle sin "gut reaction" i forhold til muslimske kleskoder som avhenger mye av personlig erfaring. Prinsipielt må selvsagt enhver få kle seg som de vil i privat ærende. Men hvor går egentlig grensen for hva sosialliberalere bør forsvare som personlig frihet til å velge sitt liv versus samfunnets plikt til å forsvare borgernes likhet? Er det egentlig noen prinsipiell forskjell mellom et forbud mot (frivillig) burka og forbud mot (frivillig) flerkoneri?

Felles sak mellom homo- og islamaktivister

Rossavik skriver (som alltid) utmerket i Morgenbladet, denne gang om forholdet mellom homobevegelsen og det muslimske miljøet i Norge. Ikke bare er fire styremedlemmer i Skeiv Ungdom homofile; homoaktivister og islamforkjempere kan finne felles grunn:

"For Skeiv Ungdom og LLH er «hestehandelen» antagelig riktig strategi: Hvis muslimske miljøer ser parallellen mellom homofobi og rasisme, kan homoorganisasjonene til gjengjeld strekke seg langt for å se på islamkritikk som uberettiget og overdreven. To grupper som opplever seg som marginaliserte, og som har et tungt konflikttema seg imellom, kan løse saken med sympati for hverandres anliggender."

Less green than he promised

by Peter Custers

Just how far do the choices President Obama has made so far represent a shift towards a Green New Deal? There is no doubt that some of the measures he champions do reflect an important change of thought. George Bush, throughout his tenure, stubbornly resisted pressures to take steps meant to reduce greenhouse gases, but from the start Obama has indicated that he agrees that US CO2 emissions have to be decreased. His target is to double the production of renewable energy within three years, and his annual budget request submitted to the US Congress in February incorporated the proposal of a tax on CO2 emissions, as cherished by the economist Jeffrey Sachs and climatologist James Hansen.

Ny lov svekker ansvarsfølelsen

I dag 5. mai debatterer Stortinget stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar. En lov basert på denne vil svekke bedriftenes ansvarsfølelse. Den omhandler en virkelighet som er fjern for de fleste bedrifter.

2/3 av norske virksomheter selger tjenester, og de fleste kun innen landets grenser. Vareproduksjon og fokus på etisk handel med underleverandører blir en mindre aktuell problemstilling for brorparten av norsk økonomi. Barnearbeid er heller ikke høyt på dagsorden for norske virksomheter som kun opererer i Norge.

Stortingsmeldingen omtaler samfunnsansvar i en global verden. Hvilket er vel og bra. Inkonsekvensen oppstår når de foreslåtte tiltakene skal gjelde på nasjonalt plan, og for alle norske virksomheter, selv små og mellomstore bedrifter. Regjeringen foreslår at regnskapsloven skal pålegge norske virksomheter en utvidet opplysningsplikt når det gjelder hvordan etiske retningslinjer ivaretas.

Regjeringen viser her at den ikke har noen klar forståelse av de moralske og etiske aspektene ved samfunnsansvar utover det som skal lovreguleres. En regnskapsplikt vil ikke bidra til å motivere til en mer samfunnsansvarlig atferd. Du kan spørre nærmest hvilket som helst selskap av en viss størrelse om hvorfor de satser på samfunnsansvar, og du vil få svaret at det hjelper for å motivere, tiltrekke og beholde medarbeiderne. Det er også slik at det kan ligge en motivasjon i seg selv i å sette i gang frivillige samfunnsansvarlige tiltak, da det kan forhindre at myndighetene påfører dem uønskede reguleringer og skattelegging.

Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre av den grunn. Det handler om stille spørsmålet: er denne atferden rett eller gal?

Stortingsmeldingen tydeliggjør bedrifters ansvar når det gjelder menneskerettigheter, anstendig arbeidsliv, miljø og anti-korrupsjon. Denne betydningen av samfunnsansvar er ikke spesielt relevant for de fleste norske virksomheter. Det er ikke det at de ikke er opptatt av korrupsjon og menneskerettigheter, men det er sjeldent det er aktuelle problemstillinger i deres hverdag. Stortingsmeldingen er slik med på å utvanne begrepet samfunnsansvar.

I Abelia er vi opptatt av at samfunnsansvar får en bredere forståelse, og at det nasjonale perspektivet løftes og vektlegges. Samfunnsansvar kan defineres som det særskilte ansvaret en virksomhet har for både økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig utvikling i de områdene som bedriften opererer i. Med denne forståelsen av samfunnsansvar som et utgangspunkt har vi foretatt en undersøkelse om samfunnsansvar blant kunnskapsbedrifter.

Overordnet viser resultatene at samfunnsansvar absolutt er av stor betydning for norske kunnskapsbedrifter. Kunnskapsbedrifter bidrar til samfunnet på flere områder og på ulike nivåer. 50 % samarbeider med skoler og har en eller annen form for miljøsatsing. Nærmere 60 % bidrar med sponsing av veldedig virksomhet, idrettslag etc 70 % av dem har etiske retningslinjer. På den andre enden av skalaen så er det kun 11.4 % som arbeider med menneskerettigheter, herunder barnearbeid.

Næringslivets vinnere vil være bedrifter som utvikler produkter og tjenester som forener globale samfunns- og miljømessige utfordringer med lønnsom vekst. Det som er bra for forretningsvirksomheten må samtidig være bra for miljøet og samfunnet rundt. Forretningsmessige argumenter er begrunnelsen for at virksomheter igangsetter tiltak for samfunnet. Ikke fordi myndighetene pålegger det gjennom lovverket.

Innlegg skrevet av Hilde Widerøe Wibe i Dagens Næringsliv i dag.

A seminar on homosexuality and Religion/Islam

A few days ago (23d April), at the Antirasistisk Senter venues, I attended a debate on homosexuality and religion, with a particular focus on Islam. There were many people attending the debate and we got a unique chance to hear a multitude of views on the subject. These debates are important and they are necessary. There are many people who think that homosexuals should be treated differently than the rest of us. The difference of treatment is a euphemism for discrimination.

The debate showed that although there is much to be done to dispel prejudices against homosexuals, nonetheless there is willingness to challenge these prejudices and accept that homosexuality is a fact of today’s society. Even though many religious people find the phenomenon disconcerting many are nonetheless able and willing to suspend the religious rulings against homosexuality.

We can argue that a simple suspension won’t do, that more is needed from religious scholars, i.e., they must reinterpret the text to include homosexuals on their ranks. Nevertheless, the fact that religious people are willing to openly talk about homosexuality is already a huge step. We should, of course, not stop at that. Our aim should be to open religion and religious positions completely to homosexuals. It won’t do to simply state, as Basim Ghozlan, the leader of Det Islamske forfundet in Oslo, said, Islam is against homosexuality, and Islam has forbidden homosexual relationships. Muslims cannot hide behind a religious screen as an excuse to discriminate against homosexuals. The very fact that Islam is erected as an obstacle, which forbids the homosexual relations, is suspect of a propensity to discrimination.

Homosexuals cannot be forced to define themselves in terms of either a Muslim or a homosexual. A homosexual Muslim who wants to pursue a career on religious affairs, such as being an imam in a mosque, for example, under presently held interpretation of Islam is denied such an opportunity. This is discrimination justified by an appeal to an uninterpreted and pure Islam, which somehow transcends the social and historical needs of the believers.

The logic of antidiscrimination requires that Muslim’s understanding of Islam be subjected to a critical opening that will reveal the socio-historical roots of certain norms which are today held beyond dispute. Moreover, the religious texts, as they have proved throughout their history, are quite simply ambiguous and mostly metaphorical and symbolic in their nature and open to multiple interpretations. To simply state that Islam disapproves of homosexual relationship is to misunderstand both the nature of religion and the text on which it is based and by which religious claims are given justification. It is the posture and the approach of the reader which determines the mode of the religiosity to be found within the covers of the text. An approach that prioritizes the symbolic and metaphoric nature of the text would come to diametrically opposite conclusions from the one that treats the text as an ensemble or a set of propositions that contain literal truths. It is thus insufficient and intellectually dishonest to erect the religious text as a barrier against granting homosexuals the rights they should have on account of their humanity.

Religion, like any other discourse, is a human discourse. It is produced by people and for the people. If religion becomes a ground for justifying discrimination then we have a symptom. The awareness that discrimination is being justified by reference to a religious text is an opportunity to revisit the text and see if there is space and possibility to insert a view which would include members of a different sexual orientation.

I should like to mention here that although Islamic theologians have not yet seriously tackled the question of homosexuality in modern context, there are plenty of Muslims who have seriously reflected and completely accepted that homosexuals are not only to be tolerated but must be treated equally and without any discrimination. Hadia Tajik is one such Muslim.

In her presentation, Tajik very eloquently and persuasively argued that traditional Islamic (as well as Christian) theology discriminates against homosexuals. She also pointed out that the Koran does not exist in an ideological vacuum but is read and interpreted by people, and that such readings should reflect the historical circumstances of the present. In Tajik’s view there was no religious obstacle to the full inclusion of homosexuals in all walks of life. In all honesty, I must say that Tajik’s speech left a deep impression on me. As long as there are Muslims of her calibre there is absolutely no question that, sooner rather than later, homosexuality will become a common and accepted phenomenon among Muslims.

Democracy Denied

"Undergraver Vesten arabiske reformplaner?" spør David Gardner, tidligere Midtøsten-korrespondent for Financial Times i en artikkel i samme avis. Han svarer bekreftende, og argumenterer både i artikkelen og i en nylig utgitt bok for at Vesten må støtte demokratiske krefter i området, selvom ikke-demokratiske bevegelser skulle vinne valgene. Dette er den eneste måten å sikre demokratiske samfunn i Midtøsten, sier han, og problemene vi har med radikalisert islam idag, skyldes i stor grad at vi har forvekslet islamske ekstremister med politisk islam generelt. Håper ligger i islamske reformbevegelser som tar inspirasjon i fornyelsen i muslimsk tenkning fra et århundre tilbake, som vektla begreper som ijtihad (uavhengig men skolert tenkning).

"Jeg får ikke lov til å dø når jeg vil"

Dagsavisen skrev i artikkelen "Jeg skulle ønske jeg hadde to dødelige piller hjemme" 24.04.09 om retten til en verdig død og til å ta sitt eget liv. Leder i Foreningen Retten til en verdig død, Levi Fragell, er i artikkelen en talsmann for aktiv dødshjelp. Selvsagt er jeg enig i at alle bør få en mest mulig verdig død, men det betyr ikke at jeg deler foreningens synspunkt om aktiv dødshjelp. Og det er noen viktige aspekter av debatten om aktiv dødshjelp, som jeg så langt ikke har sett tatt opp, og som jeg ønsker kommentere.

Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om "fysisk smerte". Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn "psykisk smerte" som ved depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke "klar i hodet" når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?

Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom "de" med psykiske plager og "vi" som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.

Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde. Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er alt for viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.

Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.

Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.

Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær fremtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig "døende"? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?

Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk. Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?

Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang "Triste dager", og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.

Bla bla om samfunnsansvar

Liberalt laboratorium i Aftenposten i dag 16. april om næringslivets samfunnsansvar