On Minarets and Ian Buruma

In a recent article in the Guardian, Mountains and Minarets, Ian Buruma takes up the Swiss constitutional ban on minarets. He maintains that the ban had nothing to do with alleged worries about fundamentalism and the “creeping Islamisation” of Switzerland. To what, then, can we attribute the vote? Buruma provides an interesting, although troubling, answer: to Europe’s loss of religious faith:

“It is unimportant that many European Muslims are just as disenchanted and secular as their non-Muslim fellow-citizens. It is the perception that counts. Those soaring minarets, those black headscarves, are threatening because they rub salt in the wounds of those who feel the loss of their own faith”.

The Orientalist undertones of this reasoning are obvious. It tacitly implies that the ban is the fault of Muslims themselves; that they have brought it upon themselves by failing to modernise or even get rid of their faith, which strikes fear in the hearts of their not so self-assured fellow non-Muslim citizens.

Moreover, their minarets look like missiles, and that could be construed as an expression of Islam’s supremacy, as, indeed, the other Dutch writer, Ayaan Hirsi Ali maintains . As far apart as the positions of Buruma and Hirsi Ali may seem, they share a common explanatory frame of reference. They both point the finger of accusation at the Other: Muslims. Neither is critical of the exclusivist political discourses and practices within European political scene; these are simply rendered invisible. But public intellectuals should know better. They have an obligation to highlight the shortcomings of all ways of life.

I do not wish to excuse or wax apologetic on behalf of Muslims. They have certainly done very little to integrate Islam and themselves into mainstream European realities. Some live in Europe as if they never migrated.

Nevertheless, we must reverse the explanation offered by Buruma and Hirsi Ali. The ban does not reflect only an incompatibility of Islamic faith with Swiss or European values. It signifies something more profound and more disturbing: the problem of deviation from the enlightenment tradition. It is not loss of faith that makes people and governments act counter to secularism. This would imply that people who have lost their faith are normally intolerant towards faith as such, and, even more dubiously, that only religious faith can provide people with ontological certainty.

The problem is with political Islam, not with Islamic faith. More precisely, it is the conflation of Islam as faith and Islam perceived as a totalitarian political system. This perception, embedded in the ban itself, is what Buruma fails to scrutinize.

Despite its inflammatory rhetoric, Hirsi Ali’s explanation for the ban is far more benign than Buruma’s. While she is blunt to the point of being vulgar, Buruma is subtle and more complex. But it is, ultimately, he who offers the worst ideological explanation. It is no longer political expression of Islam which is the problem but Islamic faith as such which mysteriously presents a menace to Europe’s loss of faith.

One understands Buruma’s hesitation to directly identify the ban with the rise of political Islam. Had he claimed that Swiss Muslims were working to islamise Switzerland, or that Swiss identity was under threat from political Islam, he would have needed evidence which is not forthcoming: there are few minarets in Switzerland and most Muslims are nominal Muslims.

Yet Buruma’s preferred explanation fares no better. Swiss public opinion seems to have perceived a direct link between minarets and political Islam. If we attribute the ban to the Islamic faith somehow representing an ontological menace to the European “faithless” people, we are forced to conclude that Europe and Muslims are caught in a Huntingtonian vicious cycle of clashing civilisations. But in truth the rift between Islam and Europe is not that deep and there are points of contact to be explored.

A prerequisite for a successful integration of Muslims in Europe is that their religious beliefs are respected. But there is no respect for Muslims’ religious beliefs unless there is space for their religious practices. As all other religious beliefs, Muslim beliefs are embedded in rituals and rituals are enacted in places of ritual (churches, mosques, synagogues, etc).

Buruma’s attempt to attribute the ban to uncertainties following the loss of faith attempts to evade the real problem by masking it and thus refusing to take a critical look at one’s own position. That position is morbidly fascinated with the Other’s beliefs, and in that fascination forgets to examine its own thick ideological presuppositions. For why should there be a stronger connection between minarets and Islamic faith and not between Church towers and Christian beliefs?

It will not do to invoke trivialities as explanations for the ban, as Buruma does. One must go to the end and dot the “i”s: the Swiss vote was an expression of a lack of tolerance of the Muslim other. It was an impressive display of faith. The majority of Swiss people amply demonstrated that somewhere things have gone terribly wrong.

If the minaret-ban shows anything at all, it shows that part of Europe is losing, if it has not already lost, not its religious faith but the faith in the universal enlightenment project and its ideals of liberty, equality, tolerance and openness towards the Other. Contrasting ontological uncertainties with unreflective orthodoxies misses this point and does justice neither to Europeans nor Muslims.

Muslims in Europe: Separating Facts from Myths

Do European Muslims want to belong to the society they live in or do they want to live separately, applying their own Sharia laws? What are Muslims concerned about? Are their needs the same as those of the host society (better education, better health care, protection of the environment, security issues, etc)? What are the myths and what are the facts concerning European Muslims?

The Open Society Institute Muslims in Europe report series constitutes the comparative analysis of data from 11 cities in seven European countries. It points out common trends and offers recommendations at the local, national, and international levels, including to the European Union and to international organizations. While not representative of the situation of all Muslims in these cities, this report does capture a snapshot of the experiences of Muslim communities in select neighborhoods in Amsterdam and Rotterdam, Antwerp, Berlin and Hamburg, Copenhagen, Leicester and Waltham Forest–London, Marseille and Paris, and Stockholm.

This body of work comes in response to major trends with regards to Muslims living in Europe: whether citizens or migrants, native born or newly-arrived, Muslims are a growing and varied population that presents Europe with one of its greatest challenges, namely how to ensure equal rights and opportunities for all in a climate of rapidly expanding diversity.
The following overview report includes:

• Executive Summary
• Policy Context
• Cohesion, Belonging, Discrimination and Interactions
• Education
• Employment
• Neighborhood and Housing
• Health Care
• Policing and Security
• Civic and Political Participation
• Media
• Recommendations

The publication is available for download in its entirety or by chapter:

http://www.soros.org/initiatives/home/articles_publications/publications/muslims-europe-20091215

Miljølønn bedre enn kvotehandel

NASAs James Hansen er igjen ute og argumenterer for "fee and dividend" i kronikk i New York Times, som et langt mer effektivt virkemiddel enn kvotehandel om målet er å få ned utslippene på en effektiv måte som ikke rammer urettferdig. Forslaget er en direkte parallell til Liblabs ide om "miljølønn/miljøskatteutbytte". Nå er det kvotehandel som er basis for forhandlingene i København, men tanken om en mer effektiv miljøskatt med utbytteutbetaling er altså ikke død....

http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html

The invasion of Europe by Islam: Is Europe Doomed?

The Moroccan born author Laila Lalami has written an interesting article for The Nation regarding the problem of Muslim immigration to Europe, The New Inquisition. In the article, among others, Lalami takes to task Christopher Caldwell, the author of Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West for reinforcing worn-out stereotypical cliches, i.e., islamisation of the West, the spread of violence in Muslim communities which is then conveniently blamed on Islam, promoting the clash of civilisations thesis and, probably most importantly, selectively presenting (negative) facts which damage the reputation and standing of all Muslims. "Simplifying the facts is expedient for Caldwell... as it helps bolster the argument he is trying to make, which is that Islam is locked in an inevitable and perpetual civilizational conflict with the West".

At a literary festival in New York City some years ago, I was introduced to a French writer who, almost immediately after we shook hands, asked me where I was from. When the answer was "Morocco," he put down his drink and stared at me with anthropological curiosity. We spoke about literature, of course, and discovered a common love for the work of the South African writer J.M. Coetzee, but before long the conversation had turned to Moroccan writers, then to Moroccan writers in France, and then, as I expected it eventually would, to Moroccan immigrants in France--at which point the French writer declared, "If they were all like you, there wouldn't be a problem."

Continue reading

Innvandrere og nordmenn mer like enn vi tror

I motsetning til hva mange tror, deler de aller fleste innvandrere “norske” verdier. 90 prosent av de spurte innvandrere mener demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier, ifølge en ny undersøkelse. 95 prosent av nordmenn mener det samme.

Les mer

Swimsuit issue

In this article Guy Sorman argues that, despite the presence of 4/5 million Muslims in France, and the occasional problems that France faces with regard to Muslims, France remains a strong secular state. All are committed, Muslims included, to defending the only religion France knows: laïcité. French Muslims now make movies highlighting the differences that separate them, not from the French culture but, from the Muslim culture in the countries of their ( or parents') origin.

"This summer, a woman of Arab descent tried to enter a Paris swimming pool wearing a head-to-toe black swimsuit dubbed a “burqini” and was expelled. The episode rekindled the “veil controversy” of 2005, when the French Parliament, at President Jacques Chirac’s urging, unanimously passed a law forbidding students to wear any “intrusive religious signs” in schools. The Jewish yarmulke and the Christian cross were tolerated, if kept small and discreet, but not the Islamic veil—which was the law’s real focus. The veil law, a not-so-subtle attempt to prevent the Islamization of France, implied that French society had become besieged by its 4 or 5 million Muslims, and observers might draw the same conclusion from the burqini incident.

[...]

Hva er "riktig" grunn til å gifte seg - og bringe ektefellen til Norge?

Skal en politibetjent få bestemme hvilke følelser som gir gyldig grunn til å gifte seg?

I "En upassende ung mann",  en fascinerende kommentar i Aftenposten idag, beskriver Inger Anne Olsen hvordan politiet vurderer om ekteskapet ditt med en utlending skal få pro forma-stempelet, i tråd med den nye utlendingsloven:

1. januar trer den nye Utlendingsloven i kraft, og den gjør det straffbart å gifte seg i den hensikt å skaffe en utlending adgang til riket. Fra neste år kan man risikere bøter eller fengsel i inntil tre år dersom man velger seg en ektefelle som ikke passer inn i mønsteret.

Slik hun beskriver det, er det nærmest bare den konvensjonelle romantiske ekteskapsforståelsen som holder mål. Det vil si, konvensjonell og konvensjonell - historisk var jo ektepakten en økonomisk forbindelse også i Norge: kjærlighet eller ikke, ektehusholdningen var en viktig måte å organisere arbeidsfordelingen på. Og selv idag er vel mange som finner en partners mulighet for å tjene til familiens opphold relevant? Men likevel:

Politiet velger altså ut ektepar som har en «mistenkelig profil», og i intervju med politiet kan mannen og kvinnen måtte «sannsynliggjøre et ekteskapelig samliv». Hvordan gjør man det? For ikke å være mistenkelig bør bruden være yngre enn brudgommen, og helst bør hun være fertil. Det kan også synes som om de to helst ikke skal ha møtt hverandre på ferie.

Dette går ikke bare ut over dem som ikke tilpasser seg storsamfunnets syn på hvordan samliv skal være. Det er tydelig at norske kvinner også behandles annerledes enn men:

Underhånden bekrefter sentrale kilder både hos politiet og hos utlendingsmyndighetene at Norge forskjellsbehandler ektepar, avhengig av om den norske parten er en kvinne eller en mann. En eldre kvinne som gifter seg med en yngre, utenlandsk mann blir ofte mistenkt for proformaekteskap. En eldre mann som gifter seg med en 30 år yngre utenlandsk kvinne, må langt sjeldnere forklare seg for politiet.

Er det slik vi vil ha det?

Politikerspråk

Jeg synes det er utrolig forutsigbart og kjedelig hvordan politikere svarer på anklager - slik som Karitas angrep på Jens. Illustrerende å se hvordan den meget konforme og lojale Helga Pedersen forsvarte Jens på NRK i debatt med Karita etter at boken hennes kom ut i forrige uke. Sannsynligvis hadde hun ikke noe annet valg enn å forsvare sin sjef fullt ut - men som seer merker jeg at det er noe utrolig innstudert og traust i svarene hennes.

Det interessante spørsmålet er: Hva er den (objektive) sannheten her? Dette vil ikke lenger få vite i en slik debatt - fordi alle kjemper om å forvalte sannheten, og sannheten er i vår medievirkelighet en konstruksjon. Dette tror jeg er frustrerende for seeren og skaper politikerforakt. Noen ganger vil vi som tilskuere fordele skyld og gjøre opp status i en sak - men isteden så glir politkeren unna med et helt reportoar av bortforklaringsutsagn som "jeg kjenner meg ikke igjen her" eller "Det kan jeg ikke uttale meg om".

Det som journalister og retorikere kan hjelpe oss med her - er å være fortolkere og oversettere av hva som egentlig skjer i disse debattene. Det er å knekke kodene for politkerspråket og fortelle oss hva de egentlig sier når utsagn som "dette kjenner jeg meg ikke igjen i" dukker opp.

I denne sammenheng er det jo interessant at AP arrangerer internseminar senere i november om partikulturen - det er i allefall indirekte en erkjennelse av skyld..

Om makt etter finanskrisen: Europa svinger til høyre

Kronikk i Morgenbladet, basert på innlegg i Fritt Ord/Polyteknisk Forenings møteserie om finanskrisen:

De av marxistisk legning vil si at krisen utløste en intern selvmotsigelse i det verdenskapitalistiske systemet. Da er det ikke rart at den har næret håp om Det Store Maktskiftet: at krisen vil hjelpe «Sør» å reise seg mot «Nord», at markedet vil miste makt til staten og at finansnæringen endelig knesettes.

Begge teoriene – om maktkonsentrasjonen før og om at krisen nå forandrer alt – er like besnærende som de er gale.

Våkenatt over valgresultat

Valgresultatet har gjort at jeg lå våken i nærmest hele natt. Det verste tenkelige (som ingen en gang forutså) skjedde: fortsatt rødgrønt flertall OG et Venstre under sperregrensen. Jeg har kledt meg i sort i dag. Samtidig som det er en trist dag mener jeg at framfor å fabulere om hva som gikk galt, og hvem som har skylden, det nå er viktig å se framover.

Hva skjer med borgelig side med Venstre nesten borte fra Stortinget og KRF med et historisk dårlig valg. Er sentrum en saga blott? Vil Venstre kunne reise seg?

Jeg tror Venstre må ta et alvorlig oppgjør med seg selv. Lars Sponheim har på mange måter vært en viktig frontfigur, men Venstre har blitt for mye Lars. Han har vært best på meldinger i valget, og dermed dessverre alt for utydelig på egen politikk. Kanskje var dette valgresultatet det sjokket Venstre trenger for å ta noen tydelige oppgjør og noen vanskelige valg? Jeg har lenge ment at potensialet til Venstre ligger i urbane strøk - hvilket også dette valget har bekreftet. Venstre må velge bort noe (distriktene) for å kunne tydeliggjøre sin posisjon som et urbant, fremtidsrettet og verdimessig parti. Et parti på parti med miljøet, forsvarer av menneskeverdet og en forkjemper for kunnskapen. Hvis ikke Venstre tør å prioritere hardt og styrke sin profil så kan resultatet bli en tilværelse i skyggenes dal lang utover den neste stortingsperioden.

Er dette valget en befesting av blokkene i norsk politikk? Må borgelig side akspetere de andres omtale av seg som kaoskamerater og samle seg om et flertallsforslag hvor frp er med? Det vil sentrumspartiene krf og Venstre tape ytterligere på. Jeg tror deres eneste sjanse er å tydelliggjøre at det er en plass for sentrum i norsk politikk, en plass for verdivalg. De må plassere frp lenger fra seg enn hva Arbeiderpartiet er. FRP er jo strengt tatt like lite et borgelig parti som det er et rødgrønt. Politikken må handle mer om sakene og mindre om konstellasjonene. Et flertall kan være mindre demokratisk enn et mindretall.

Gårsdagens valg har ført til et fortsatt rødgrønt flertall. Det er det bare å akseptere først som sist. Det kan også skape nye muligheter selv om Jens vil føre skuta mot mer av det samme. Den nye regjeringen må ta tak i de store utfordringene i offentlig sektor og de økte utgiftene på helse og omsorgssektoren. En slik reform burde søke samarbeid med hele Stortinget slik at vi er sikret kontinuitet utover de neste fire årene. Kanskje får vi en superminister med ansvaret for offentlig sektor, inkludert IT. Teknologi kan være en viktig bidragsyter til å løse utfordringer både i helse og omsorgssektoren samt på klimaområdet. Jeg har en stor forhåpning om at SV fortsatt holder miljøfanen sterkt, og at de fokuserer på det kortet framfor sfo og flere lærere.

Det er håp i hengande snøre.

Grunnlovsfestet regionalisering

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den sjette er:

Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?

Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.

LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

Norge har i lang tid opplevd et sug mot hovedstaden: mange finner at det bare er der de har gode nok muligheter for å forme sine egne liv. For å endre dette kreves en politikk som gjør folk til politiske borgere også på lokalt plan –ikke slik som i dag at lokale styringsnivåer kun skal utøve (og ta støyten for) det politikerne i Oslo har bestemt. I tillegg til å få slik myndighet, må lokale styringsnivåer også ha evnen til å bruke den effektivt.

For det første må vi omfordele makt mellom nivåene etter nærhetsprinsippet (beslutninger skal tas på så lavt styringsnivå som er effektivt). Myndigheten til hvert av styringsnivåene må grunnlovsfestes. For å gjenopplive det lokale folkestyret, må en slik reform gi kommuner og fylker mye større makt over det lokale skattøret. Utover en lovfestet formel for moderat omfordeling på tvers av landet, må de selv ta beslutninger om skattenivå og størrelsen på offentlige tjenester. Bare slik kan lokale preferanser føre til ekte endringer i lokal politikk.

For det andre må vi gjøre det lokale selvstyret mer effektivt. I dag har Norge for mange små administrative enheter: for mange fylker, kommuner og småbyer. Dette hemmer folkestyret og innovasjonsevnen. Tiden er inne for en omfattende regional reform. Kjernen i en slik reform er visjonen om at enhver som vokser opp i et lokalsamfunn i Norge skal være i stand til å ta selvstendige valg med hensyn til livsstil, karriere, helse, og mulighetsrom uten å måtte flytte ut av sin landsdel.

Regjeringen må derfor legge en plan for å få fylker og kommuner med på at:

• kommunesammenslåingen akselereres (fra 430 til 50 over 5–10 år)
• fylkeskommunene slås sammen (fra 19 til 5 over 5–10 år)
• storbyene blir regionale hovedseter av europeisk størrelse (hver på 300000 innbyggere) med parlamentarisme (byregjering)

I et slikt bilde vil Norge fremstå som oppdelt i landsdeler slik som på værmeldingen og slik vi presenterer oss i utlandet: Østlandet, Vestlandet, Sørlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

For mer informasjon om saken; kontakt Trond Arne Undheim tlf: +44-782-730 8841 trond_undheim@yahoo.com

Erstatt tradisjonell foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har langt større kvote

LibLab har utfordret partiene med 6 problemstillinger som burde vært på agendaen i årets valgkamp. Den femte er:

Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?

Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .

LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

Gamle kjønnsrollemønstre henger fortsatt igjen i mange offentlige ordninger rundt det å få barn – hvorav en særlig viktig er foreldrepermisjonen. Den er ikke formelt moristisk slik den var før – far har nå en 10 ukers kvote, sammenlignet med mors tre uker før og seks uker etter fødsel.

Men formell likhet har ikke ført til stor endring i kjønnsrollemønstrene. Selv om stadig flere menn nå tar noe foreldrepermisjon, velger fortsatt nesten ni av ti menn ikke å ta mer enn fedrekvotens 10 uker av de totalt 37 ukene de faktisk kan ta til full lønn.

Det er grunn til å tro at foreldre faller inn i tradisjonelle livsstiler av vane, som en reaksjon på forventninger i omgivelsene om at ”slik man gjør det”. Det er ikke bra for barn å vokse opp med kjønnsrollemønstre som ikke er aktivt valgt av foreldrene. For at barn skal vokse opp som frie, selvstendig mennesker – en forutsetning for å være god samfunnsborger i et liberalt samfunn – bør de kunne lære av frie, selvstendig velgende foreldre.

I et liberalt samfunn bør enkeltmenneskene fritt forme sine liv, mens staten legger rammene som individuelle valg må tas innenfor. Rammene bør gi mer rom til valg som tas fritt enn til valg som tas av vane eller sosialt press, og må over tid utvide rekkevidden av selvstendige valg. I en overgangsperiode – frem til fordelingen av permisjonstiden er mindre drevet av gamle kjønnsrollemønstre – bør fedrekvoten derfor bli langt større enn dagens 10 uker. Samtidig må de aktive valgene noen foreldre faktisk ønsker å ta, bli tillatt.

Dagens ordning gjør det vanskelig å ta ut ”dobbelt” permisjon (for begge foreldre samtidig) for en kortere periode. Den tillater heller ikke å strekke permisjonen i kombinasjon med arbeid (lengre ferier eller deltidsarbeid) utover tre år. Det er galt å hindre foreldre i å bruke velferdsgodet på slike måter.

Foreldrepermisjonen bør derfor erstattes med en individuell ”tidskonto”, som kan utløses når som helst over de første 12 årene av barnets liv. Begge foreldre skal kunne trekke på den samtidig. I tillegg må en tredel av tidskontoen forbeholdes henholdsvis far og mor og bare den siste tredelen for deling.

For mer informasjon om saken, kontakt Marian Rui Slettebakken tlf: 99291577 marian.slettebakken@gmail.com