James Hansen setter fart i miljølønnsdebatten!

I dag var klimaforskningens superstjerne James Hansen i Oslo og snakket i Polyteknisk Forening. Hans hovedbudskap var at det står verre til enn vi tror og at kvotehandel ikke vil fungere. I stedet tar han til orde for høye karbonskatter som deles ut igjen som utbytte til befolkningen. Liblab jubler så klart over dette - vi som har argumentert for en slik ordning i over et år her på berget - under den mer fristende merkelappen "miljølønn".

Karbonskatt har mange fordeler fremfor kvotehandel: Med en karbonskatt er prisen for forurensning fastsatt mens utslippsreduksjonene er usikre. Med kvotehandel er det omvendt. De fleste økonomer og miljøvernere med erfaring fra virkeligheten er enige om at karbonskatt er et mer effektivt virkemiddel enn et kvotehandelsregime. Dette skyldes at nyinvesteringer i klimavennlig teknologi koster flesk og må nedbetales over mange år. Da behøves det ikke bare at CO2-intensiv kraftproduksjon blir dyrere, men også at kostnadene ved klimagassutslipp blir forutsigbare. Når kostnaden ved CO2-utslipp i EUs kvotehandelssystem i 2008 varierte fra 15 til 30 euro per tonn, er det ikke vanskelig å forstå at rasjonelle investorer foretrekker å sitte på gjerdet. Spesielt i en tid med så stor økonomisk usikkerhet.

Likevel har kvotehandelsideen vært dominerende siden slutten av 1990-tallet. Den passer godt med markedsliberalistisk tankegods, for dersom markedet fungerer perfekt vil kvotehandel sørge for at utslippskuttene blir gjort der de koster minst. Men kvotehandelen har hatt en rekke barnesykdommer og ikke utløst investeringer i klimavennlige løsninger i den størrelsesorden som er nødvendig. I kjølvannet av finanskrisen er kanskje også kvotehandelens ideologiske grunnlag mer utsatt for kritikk - det fryktes at kvotehandel vil bli dyrt, byråkratisk og skape en ”Wall Street av utslippsmeglere”.

Problemet med karbonskatt, derimot, er først og fremst ordets fem siste bokstaver – ”skatt”.
Men hvordan kan en karbonskatt gjøres politisk akseptabel? Svaret er karbonskatteutbytte, eller ”miljølønn” slik vi i Liberalt Laboratorium litt mer pedagogisk kaller det her hjemme: Ideen er at skatten skal ikke gå til statskassen, men deles ut igjen direkte i like store deler til alle statsborgere. Den som forårsaker mindre klimagassutslipp enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens den som forurenser mer vil tape. Det vil si at cirka halvparten av befolkningen vil ha fordel av at skatten blir så høy som mulig. Har du noensinne hørt om en skatt med slikt potensial for å bli populær? Med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for en karbonskatt som monner og virkelig endrer atferd og investeringer.

Mange spørsmål rundt karbonskatteutbytte gjenstår å avklare, blant annet for å unngå at den på urimelig vis rammer konkurranseutsatt industri. Men nå som kvotehandelens ideologiske hegemoni synes brutt er det på tide å ta ideen alvorlig. James Hansen fikk nesten miljøvernministeren på glid i Polyteknisk Forening i kveld. Hvilket norsk parti våger spranget, og stå frem som en klimapopulist i ordets beste betydning?