Tidskonto kan erstatte tradisjonell foreldrepermisjon

Jeg er tilhenger av at foreldrepermisjonen skal deles likt mellom mor og far. Jeg er lite lydhør for argumenter om amming som ofte dukker opp i en diskusjon om dette. Begrunnelsen for dette er enkel: norsk arbeidsliv regulerer rett til ammefri, noe som medfører at mødre fint kan begynne å jobbe selv om de vil fortsette å amme barna sine. Med dette mener jeg å parkere den biologiske argumentasjonen for at mor bør ha foreldrepermisjonen for seg selv. Det holder bare ikke.
La det være sagt at jeg er sterk tilhenger av at den enkelte familie selv bestemmer hvordan man deler permisjonstiden samme med sitt barn.

Nå er det likevel slik at våre myndigheter bestemmer hvilke permisjonsordninger vi skal ha i Norge. Heldigvis pågår en debatt om foreldrepermisjonen. Mye av diskusjonen handler om hvor mange flere uker som skal gå til far. Jeg mener tiden er moden for å utfordre modellen for foreldrepermisjon mer radikalt enn som så.

Dette er hva jeg ønsker: dagens ordning med foreldrepermisjon i barnets første leveår bør erstattes med tidskonto-ordning på minst 15 måneder per barn som foreldrene selv disponerer frem til barnet er f.eks 12 år. Slik kan dene enkelte familie velge om de vil være hjemme de første 15 månedene i ett strekk eller om de vil spre permisjonen ved for eksempel å ha en uke lekstra ferie over noen år eller fri en dag i uken i en enda lengre periode.

Så er det slik at vi i Norge har utfordringer når det gjelder likestilling mellom kjønnene i forhold til rollen som forelder. Dette har jeg skrevet om i innlegget "Morisme - pappa er ikke likestilt". Utfordringen er altså å få til en permisjonsordning som balanserer den enkelte families frihet mot arbeidet for likestilling og barnets beste.

Jeg har derfor - etter mange runder med meg selv - erkjent at jeg stemmer for en regulert fordeling av en ny tidskonto: både mor og far må ta minimum 4 måneder hver av de totalt 15 månedene.

Hvorfor? Fordi far er like viktig for barnet som mor. Fordi vi trenger "kvotering" som hjelper oss på vei mot reell likestilling i forhold til omsorg for barn.